Akademikere uten jobb
Det går 360 arbeidsledige akademikere rundt i Tromsø, meldte Nordlys i går. Ingen krise, de fleste får jobb etter et halvt år, men bakgrunnsteppet er meget interessant: Offentlig sektor vokser ikke og privat sektor etterspør ikke akademikere. Begge deler er dårlig nytt i Nord-Norge – særlig for kvinnene som ei stund har vært i flertall på universiteter og høyskoler.
Av: Asbjørn Jaklin, Nordlys 02.12.2004
Nord-Norge og offentlig sektor har lenge hatt et sterkt kjærlighetsforhold. Fra 1970 til i dag økte sysselsettingen i det offentlige fra 24 prosent til hele 42 prosent i Nord-Norge, noe som er betydelig høyere enn i resten av landet. Derfor vil en tilbakeholden offentlig sektor bety mer for sysselsettingen i nord enn i sør.
Høydepunktet i utviklingen av offentlig sektor ble nådd rundt 1990. Da lå de tre nordnorske fylkene på en absolutt topp i Norden når det gjaldt omfanget av offentlig sektor.
Men så ble politikken lagt om. De offentlige stillingene sitter ikke like løst som før. Dessuten prioriteres de offentlige ressursene i langt større grad enn før til de tettbefolkede områdene, slik det også skjer i privat næringsliv.
I Aetat i Tromsø har de merket seg at også offentlig sektor har vært gjennom betydelige omstillinger. «Akademikerne havnet tidligere ofte i offentlig sektor, men det er en sektor som har sluttet å vokse», oppsummerer seksjonssjef Oddrun Johansen.
Avhengig av politisk ståsted kan man juble eller gråte over utviklingen. De mest skattetrøtte vil sikkert si: «Ja vel, alle kan jo ikke jobbe i offentlig sektor. Akademikerne får ta seg jobb i det private!»
Lett å si. Og dessverre temmelig i utakt med de faktiske forhold.
Faktum er at privat sektor gjør beskjedne innhogg i ledighetskøen hos Aetat. «Privat sektor trenger kompetanse, men er kanskje ikke flinke nok til å se det», sier en diplomatisk avdelingsleder Per Lorentzen.
Dette er et gammelt problem og står i stor kontrast til festtalene blant næringslivsfolk om at forskning og utvikling skal gi nye arbeidsplasser til erstatning for de gamle. Tall fra 1997 viste at næringslivet i Nord-Norge sto for bare ni prosent av forskning og utvikling i landsdelen. I landet som helhet er næringslivets andel 47 prosent. Forskning og utvikling i nord skjer i all hovedsak ved universitets- og forskningsinstitusjonene, først og fremst i Tromsø.
Til sammen blir bildet lettere dystert for de kommende akademikere. Offentlig sektor kniper igjen, det private næringslivet er lunken til akademisk arbeidskraft og heller ikke ved universiteter og høyskoler er det lett å få jobb.
Utdanningsrevolusjonen holdes ofte fram som en av det moderne samfunnets velsignelser. Men hvem skal ansette resultatene av revolusjonen?
Intervjuet med Aetat-folkene inneholder en tredje interessant observasjon. Arbeidsmarkedet blir stadig mer vikar- og prosjektbasert, nyutdannede må i større grad basere seg på å jobbe seg inn i en stilling. Folk bytter jobb i større grad, ansettelsesvilkårene er i endring og regelverket for midlertidig ansatte løses opp.
Vent nå litt, var det ikke denne situasjonen Gerd-Liv Valla og LO gikk høyt på banen for å forhindre? Og som brakte LO-lederen i verbalt bikkjeslagsmål med ex-statsråd Victor Norman da han tok til orde for mer fleksibilitet i arbeidslivet – blant annet begrunnet med at man måtte la flere unge får prøve seg i midlertidige stillinger først?
Nå retter fagbevegelsens protester seg mot arbeidsminister Dagfinn Høybråten som fikk saken i fanget etter ommøbleringen i regjeringen. Flertallet i utvalget som utredet en ny lov for arbeidslivet gikk blant annet inn for en utvidet adgang til midlertidige tilsettinger og andre radikale forslag for økt fleksibilitet.
Det kan virke som om LOs proster kommer for seint. Hvis vi skal tro folkene fra Aetat er mange av de kontroversielle visjonene om et framtidig arbeidsliv langt på vei iverksatt allerede. Tips en venn om denne sakenTips en venn om denne saken Skriv ut denne sidenSkriv ut denne siden
