- Mangler et språk for avmakt

Iselin Åsedotter Strønen intervjuer Fredrik Barth i Utveier Nr 5 (18.4.05)

- Det mest synlige er på det materielle plan i forhold til teknologi, konsum og varer. Men også folks bevissthet er forandret. Det jeg synes er trist, er at jeg hadde en naiv forhåpning om at den tredje verden skulle få mer autonomi, at vanlige mennesker skulle få styre sine liv. Men slik ble det ikke. Det som opptar meg mer og mer er mulighetene for et samarbeid på en slik måte at de svakere elementene får mer styringsevne over sine egne liv.

- Hva tenker du på da?

- At så mange avgjørelser som for 30-40 år siden var politiske avgjørelser nå blir hemmet eller avgjort på en slik automatikk som går på økonomi. Føringene er så overveldende, at alt må lønne seg, gi bedre avkastning og avkastningen skal måles utelukkende i en forretningsmessig ramme. Det betyr at det blir dype og grunnleggende forandringer i folks livsmønstre som de ikke velger, men som fremtrer som om de er nødvendige og uavvennlige. Det fører til at vårt samfunn, og små samfunn rundt omkring ikke har styring over seg selv.

ØKONOMENES SPRÅK

- Hvordan reflekterer disse menneske som du har møtt rundt dette?

- Knapt. I den grad de ser det, ser de det som et fremskritt, som modernitet. Og noen ting verdsetter de veldig høyt, som elementære ting som helsetjenester, materielle konsumvarer og luksusvarer. Intet fornuftig menneske sier nei til noe sånt! Men så følger jo nissen med på lasset. Det betyr også at offentlig politikk endres, og den tar ikke opp spørsmål som ”hva er det gode liv?” Den tar opp det umiddelbare, hva som er ønskelig for å øke produksjonen. Det er ikke oppmerksomhet på hvordan ulike måter å organisere produksjon på for eksempel innebærer forskjellige fordelinger og forskjellige livsmønstre.

- Kan du ta et eksempel fra et samfunn du kjenner godt?

- Eksemplene blir ikke så veldig konkrete, for det er slik over hele fjøla synes jeg. Og folk opplyses jo mer og mer i en moderne global diskurs. De har ikke et klart bilde av, og slett ikke ord for å snakke om sitt liv. Vi aksepterer den moderne måte å snakke på. Og det blir retorikken som handler om økonomisk vekst, målt på økonomens premisser. Folk blir viklet inn i det! Og de kan ikke gjøre særlig godt rede for det. Og jeg kan ikke gjøre særlig godt rede for det. Men hjertesukkene er jo der. På samme måte som her, stress og mas og greier. Men de vet ikke at det har med andre ting å gjøre og hva det har med andre ting å gjøre.

- Hva andre ting tenker du på?

- Det som jeg opplever klarest er jo hvordan vi selv merker det. At et samfunn med den velstand og vekst som vi har skal måtte kutte tilbake på skoler og barnehager andre ting som vi alle er enige om at vi ønsker, men som det blir til at vi ikke har råd til lenger. Det er jo dypt paradoksalt. Og det paradokset ser jeg ikke at verken økonomer eller politikere egentlig henvender seg til. Men vi er alle flinke til å småprate over det!

AVMAKT

- Møter du mye avmaktsfølelse?

- Ikke så mye som jeg ville trodd. For man må ha begreper for å kunne artikulere avmakt. Vi er hjelpeløse, og det er naturlig nok. For vi er jo hjelpeløse i universet egentlig. Noen ganger går det bra, og vi vet ikke hvorfor, vi bare vet at slik er det bare. Og det er masse i våre liv som bare er sånn. Og så kan vi småklage over det og si at vi ikke liker det, men det bare er sånn, uten at vi egentlig vet hvorfor. Den opplevelsen ser jeg alle steder.

- Mange steder er jo hele måter å leve på blitt borte. Jeg var med en nomadestamme, og nå er det bare en håndfull folk igjen som vandrer. Og jeg reiste gjennom Afghanistan, der det bare er ruiner og minelagte jorder igjen. Og jeg har sett fattigkvarterer i India som var veldig ekstreme, men hvor folk kunne gi litt fasong på livet sitt. Mens nå går det i oppløsning av en ustyrt kriminalitet og elendighet. Fordi om de kanskje målt i kalorier har det littegrann bedre, så blir livet meningsløst.

- Så du mener at så lenge folk ikke er i stand til å sette fingeren på hva som skjer rundt dem, så forhindrer det avmaktsfølelsen fordi det føles som uunngåelig?

- Ja. Så der er det dere (Attac, journ.anm) må drive opplysning. Lage debatt og reise spørsmålene. Sånn at folk kan ta stilling til det. Og lure på hvordan det kunne vært annerledes!

- Henge bjellen på katten så å si?

- Hehe, ja…og det er jo litt skummelt da, for hvem skal gjøre det…men det er jo en ny måte å gjøre det, at det er ungdom som kan være naive og idealistiske, og da får dere jo lov! Det er jo ikke farlig da. Men hvis en gammel mann som meg snakker sånn, så er jo jeg sur og gretten. Og det er jeg jo på noen måter.

MENINGSLØS ELENDIGHET

- Hvem er du sur og gretten på?

- På omstendighetene, på livet. Men dette er jo sterkt oppblandet med livsløpsopplevelse. Det er jo veldig annerledes å være eldre enn å være ung. Så…det jeg projiserer på verden; halvparten av det er meg selv. Som er blitt gammel. En ungdom kan ikke ha nostalgi for hvordan det var før. Hele perspektivet som du bruker for å tenke blir veldig forandret i løpet av livsløpet.

- Så du er nostalgisk?

- Ja på mange spesifikke punkter er jeg det.

- Er du pessimist på verdens vegne?

- Litt det og litt fortvilt. Det er forferdelig mye elendighet som er så grenseløst meningsløst og unødvendig. Og det blir jeg fortvilet av for det kunne gjøres noe med. Det andre er jo hele miljøspørsmålet og global oppvarming. Og den kunnskapen som vi begynner å få artikulert om ressurser og bærekraft og så videre, den synes man i liten grad å være i stand til å omsette til politikk. Selv om folk snakker som om de var enige om at det har den grunnleggende prioriteten.

UTVIDET LIVSROM

- Hva har inspirert deg gjennom alle disse årene?

- En slags nysgjerrighet og opplevelsesappetitt. Jeg har syntes det har vært utrolig artig å kunne senke meg ned i lokale livsformer. Og det spiller nesten ikke noen rolle hvor det er og hva det er. Hver gang er det som et vindu som åpnes eller en vegg som fjernes, og hver gang er ens livsrom forandret.

– Derfor har jeg holdt appetitten på feltarbeid oppe, og det har også fungert som en kamp mot livsløpet. Du blir jo ny når du kommer til et nytt sted. Men de fleste menneskers erfaring er så lukket, og den holdes innenfor ens eget provinsielle perspektiv samme hvor de er, at de vet ikke hvordan resten av verden er. Ingen kan gå rundt og vite det, uten å få lov slik som antropologer til å virkelig bruke tid på det. Så å få til en felles oppfattelse av alle den variasjonsprakten er ikke praktisk mulig. Så der må vi antropologer i alle fall fortelle og skrive og la det flomme av informasjon og perspektiver.

- Er det avslutningsvis noe mer du har lyst å formidle?

- Ja, og dette er noe som ligger meg på hjertet. Ydmykhet. Vi blir lett beruset av vår egen kunnskap innenfor vår egen kulturelle ramme. Om folk i større grad kan leve med en antropologisk snert sånn at de nærmer seg andre ting i ydmykhet, ta det innover seg og få det omgjort til egenerfaring, så utvider det deres horisont og deres eget livsrom, avslutter Fredrik Barth. Og det er nok verdt å ta med seg.

Iselin Åsedotter Strønen er redaksjonsmedlem i Utveier

Opprinnelig kilde: http://www.utveier.attac.no/nr5/utveier5.php?innhold=mangler_avmakt