- Vi må ikke glemme de utenlandske akademikerne

Nina Dessau tar i Morgenbladet et oppgjør med påstanden at norske "intellektuelle" og "akademikere" kan tillate seg å være "innvandrervennlige" fordi de, i motsetning til ufaglært arbeidskraft, skulle være uberørt av noe konkurranse med utlendingene. "Det er simpelthen en myte at etnisk norske akademikere skulle være skånet for konkurranse fra andre", skriver hun. Dessuten er virkeligheten "aldri så enkel som at de som er i konkurranse om de samme godene, automatisk har en fiendtlig innstilling til hverandre".

Hun skriver:

Innenfor matematikk og naturvitenskap har utlendinger 24 prosent av vitenskapelige stillinger, i humaniora og teknologifag rundt 20 prosent, i medisin og landbruksfag i underkant av ti prosent. Et betydelig bidrag fra utlendingene, med andre ord, og enda gjelder disse tallene bare personer som har et annet statsborgerskap enn norsk som sitt første registrerte. I tillegg til dette kommer det etter hvert deres barn – "innvandrerne" som aldri har hatt et annet statsborgerskap enn norsk.

(...)

Sekstiåtternes barn som måtte satse på en karriere som forskere innenfor eller utenfor akademia, befinner seg objektivt sett i en konkurransesituasjon overfor utlendingene og deres barn. Blir alle behandlet på grunnlag av faglig kompetanse, vil normalt enkelte etnisk norske se de beste stillingene gå til noen andre.

Antallet på utenlandske forskere kommer til å øke - må øke, mener hun faktisk:

Uten utlendingene har landet ikke nubbesjans til å få realisert så mye som en brøkdel av sine ambisjoner med hensyn til forskning og utvikling. Bunnen hadde simpelthen falt ut av de mest sentrale fag, og sjansen for de enkelte miljøene til å hevde seg internasjonalt ville blitt forsvinnende liten.

Det er viktig å sørge for at utlendingene har det bra. Norge ligger ikke spesielt godt an i den internasjonale konkurransen om å tiltrekke seg vitenskapelig arbeidskraft. Landet ligger nemlig perifert i Europa, arbeidsmarkedet er begrenset og språkområdet også perifert, skriver hun. Og ifølge en undersøkelse var det flere innvandrete akademikere som fant Norge mindre attraktivt enn alternative land som var aktuelle for dem, enn det var som mente at Norge er mer attraktivt enn alternative land:

Så mange som en tredjedel av respondentene opplevde at immigrasjonsmyndighetene skapte hindringer for dem. Dette er oppsiktsvekkende når over 80 prosent av dem kom fra EU-land – og dette før EU-utvidelsen. Godt over en tredjedel av dem følte at de var uvelkomne i mer eller mindre sterk grad. Vel 60 prosent opplevde sosiale og kulturelle forskjeller som en hindring. Det er virkelig verdt å merke seg at forskjellene mellom vestlig og ikke-vestlig ikke er så store som man vil ha det til – ikke bare er det et stort flertall fra EU-land blant de spurte, men en fjerdedel av dem kom fra andre nordiske land. Som forfatterne skriver: "Det antyder at det ikke er så lett å være utlending i det relativt homogene norske samfunnet."

For meg antyder det også at den såkalte innvandrerdebatten, med sine stereotypier om ressurssvake, motvillige og uvitende innvandrere, har adskillig flere negative konsekvenser enn det man kunne tro i første omgang.

Dette var utdrag fra en sak som kun er tilgjengelig for abonnenter. Tilgjengelig for alle er intervjuet med Nina Dessau: Universitet for nordmenn

SE OGSÅ:

Ingen satsing på unge norske antropologer? Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?