Er genetisk forskning farlig?

Sangteksten om at “inni er vi like” utfordres nå av genetisk forskning, som finner varianter i DNA-molekylene som følger etniske skillelinjer, skriver sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen og genetiker Dag Undlien i Aftenposten.

Er slik forskning farlig fordi slike funn kan tas til inntekt for rasistiske fordommer? Nei, skriver forskerne. Det viktigste er at forskerne og journalistene er presise nok i formidlingen av forskningsresultater. Genetikken er mer kompleks enn som så. Det at det finnes hjertemedisin spesielt for afrikansk-amerikanere gir ikke grunnlag for å forfekte raseteorier.

Forskerne skriver:

Fra et biologisk synspunkt er ikke forskjellene etniske grupper imellom vesensforskjellige fra forskjellene mellom tykke og tynne mennesker eller høye og lave mennesker. Imidlertid har “raseforskjeller” en særlig appell i deler av offentligheten.

(…)

Det er og blir et faktum at vitenskapelig forskning ofte tas ut av sin opprinnelige sammenheng og vris til å fremme et ideologisk budskap. I Kroatia hevdet forskningsministeren for et par år siden at kroatene er genetisk forskjellige fra andre slavisktalende folk. Dette synet har ingen støtte i forskningen. Det handler om identitetspolitikk overfor serberne, ikke om formidling av kunnskap.

Samtidig er en av de viktigste innsiktene fra genetisk forskning at alle mennesker har det meste felles fra naturens side. Så genetikken kan også tolkes på en slik måte at den bekrefter humanistiske oppfatninger.

>>les hele saken i Aftenposten

SE OGSÅ:

Antropologi og sosiobiologi: Er våre handlinger og tanker styrt av genene våre?

Memetikkens problem: Å forklare kultur på samme måte som vi forklarer biologi?

Kjønnsroller eller religion: Hvor mye styres av biologien?