:: antropologi.info ::

Mange menn blir seksuelt misbrukt av kvinner, men få tør snakke om det, og få forsker på det. Nå har Rannveig Svendby levert sin masteroppgave i sosialantropologi Fra de stummes leir. Menns beretninger om seksuelle overgrep fra kvinner og menn, melder nettstedet Kilden.

Hun har intervjuet 13 menn som har opplevd seksuelle overgrep fra kvinner, noen også fra menn.

I oppgavens konklusjon skriver hun:

Beretningene deres tydeliggjør behovet for å utvide forståelser av kjønn og seksuelle overgrep, slik at overgrepshistorikk også kan gjenkjennes som en mannlig erfaring – og ikke en eksklusivt kvinnelige erfaring.

For temaet er fortsatt tabu, og menns overgrepshistorier blir ofte ikke trudd, forteller hun i intervjuet med Kilden:

– Spesielt vaksne menn som hadde blitt utsette for overgrep frå kvinner blei ikkje trudd. Ein av informantane fortalde om den psykiske belastinga som ligg i at han som mann ikkje passar inn i førestellinga om eit overgrepsutsett menneske, fordi valdtekt er noko som berre skjer med kvinner. Vi har ikkje eit omgrepsapparat for å definere kvinners seksuelle misbruk av menn som noko anna enn sex.

Men hvordan kan kvinner bli overgripere når menn er sterkere enn kvinner? Antropologen fant ut at fleste overgrepene skjedde uten fysisk vold eller tvang:

– Maktforholda i mange seksuelle overgrep ligg på eit anna nivå enn det reint fysiske. Fleire av informantane var fysisk sterkare enn overgriparen og var både fortvila og overraska over at dei ikkje hadde nytta muskelkraft for å kome seg ut av situasjonen.

Antropologen har forresten ikke vært på feltarbeid. Studien er likevel “i tråd med antropologiens grunnverdier”, forklarer hun i oppgavens kapittel to. Hun siterer Kathinka Frøystad som er kritisk til at antropologer skal la seg begrense i valg av tema og sted på grunn av fagets metodikk. Det vil føre til stagnering.

Svendby skriver:

I stedet for å avvise muligheten for å gjennomføre en antropologisk studie om menn som har opplevd seksuelle overgrep, fordi felten i dette tilfellet ikke uten videre kan tilpasses antropologien, mener jeg derfor at det er fruktbart, og i samsvar med antropologiske prinsipper, å insistere på at antropologien i dette tilfellet må tilpasses felten. Dette er en konstruktiv tilnærming som ikke bare gjør en viktig studie mulig, men også demonstrerer antropologiens fleksibilitet, dagsaktuelle status og muligheter i fremtiden.

>> les hele saken i Kilden

>> last ned oppgaven

>> kronikk i Aftenposten 13.9: Kvinners overgrep mot gutter og menn

Rannveig Svendby har vært en ivrig deltaker i den offentlige debatten og har gjort en formidabel jobb i å formidle antropologisk kunnskap til folk flest, blant annet på bloggen hennes på aftenposten.no, i flere kronikker og foredrag. Se oversikt på hjemmesiden hennes.

SE OGSÅ:

Flertall for gutter i kjole

Når antropologer utfordrer tattforgittheter…

"Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv"

Typisk norsk å voldta?

Mange migranter er globale pendlere: De flytter ikke bare fra et land til et annet, men flytter fram og tilbake. Dette kalles sirkulær migrasjon.

Sosialantropologene Lisa Åkesson och Marita Eastmond fra Göteborgs universitet undersøker dette fenomen, melder Svenska Dagbladet.

De studerer politikken omkring sirkulær migrasjon i EU og Sverige og sammenligner den med migrantenes egne erfaringer. Blant annet ser de på utfordringene ved å starte opp prosjekter eller forretninger når migrantene drar “tilbake”. Folk som lever et mobilt liv møter ofte byråkratiske hindringer. De to antropologene krever derfor mer migrasjonsvennlige løsninger.

Det er spesielt migranter fra Bosnia og Cap Verde forskerne ønsker å lære av. Mange av dem engasjerer seg aktivt for å bygge opp “hjemlandet” sitt. På Cap Verde blir det faktisk forventet at du drar ut i den store verden, forteller Lisa Åkesson:

– På Kap Verde finns ett slags generell inställning att man ska åka tidigt och vara borta 20–30 år. Under den tiden ska man regelbundet skicka hem pengar, men också ha hunnit bygga sig ett hus på Kap Verde. Och så ska man återvända med en pension så hög att man kan leva på den, alternativt ha ett kapital för att investera i en affärsrörelse.

>> les hele saken i Svenska Dagbladet

Dette temaet blir inngående behandlet i boka “From Transnational Relations to Transnational Laws. Northern European Laws at the Crossroads" (Culcom, UiO). Jeg skrev om sirkulær migrasjon i min tidligere spalte i Utrop for fem år siden og valgte som overskrift - Se Sri Lanka og Norge som ett land!

Sirkulær migrasjon har forresten vært et tema i en Stortingsmelding i Norge og bl.a. FAFO har skrevet en rapport.

Åkesson har tidligere kritisert at Världskulturmuseet i Göteborg “befäster uppdelningen mellan "oss och "dom"”

SE OGSÅ:

- Migrasjon gir kvinner makt

Migrasjon mer effektiv enn bistand

Eliteinnvandring = Mer global apartheid

- Åpne grenser er løsningen

Avdekker store mangler i migrasjonsforskningen

Deadly migration: The ignored health crisis on the US-Mexican border

Aud Talle døde den 16 august 66 år gammel, melder Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo (SAI).

I norsk offentlighet er Aud Talle kanskje spesielt kjent for bidragene til debatten om kvinnelig omskjæring. Øst Afrika og nomadefolk var hennes feltområde. Doktorgraden fra 1988 Women at loss er blitt en internasjonal klassiker om nomadekvinners situasjon i et samfunn i endring.

“Aud har utrettet så mye, men hun hadde også mye ugjort”, skriver Benedicte Ingstad i nekrologen. Talle ønsket å ferdigstille en ny bok om masaai-kvinner, som hun har holdt kontakt med i alle år og besøkte kort tid før hun ble syk.

Personlig tenker jeg ofte på hennes perspektiv på omskjæring som også med fordel kan anvendes på andre områder: “Forståelse varer lenger enn fordømmelse”. (Bilde: UiO)

>> Nekrolog: Aud Talle (SAI, UiO)

>> Aud Talle has left us (Nordiska Afrikainstituttet)

Noen tidligere saker om Aud Talle:

"Lærer oss alternativer til vår måte å leve på"

Aud Talle om omskjæring: "NRKs tall er tvilsomme"

Omskjæring: FrP ignorerer antropologen

Omskjæring: Hvorfor er ingen interessert i de positive nyhetene?

Få dager etter lanseringen, er boka allerede utsolgt - boka som bygger på en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og som handler om en terroraksjon i den lille byen Beslan i Nord-Ossetia der 186 barn og 147 voksne mistet livet.

– Egentlig bestemte jeg meg med én gang. Jeg ville finne ut hva som skjedde etterpå i et samfunn rammet av en sånn tragedie, forteller Erika Fatland i et intervju med Morgenbladet. At boken med tittelen Englebyen
Historier fra Beslan skulle bli brennende aktuell, hadde hun aldri forestilt seg.

Men slik er det ofte i antropologien.

“I disse dager er denne boka en viktig påminnelse om arrene etter terror, om den sorgen som knapt kan leges”, skriver Andreas Wiese i sin anmeldelse i Dagbladet.

Antropologen har “skrevet en fortelling som gjør oss klokere på mennesker og samfunn”.

Det er sju år siden at en gruppe terrorister detonerte en bombe i skolen. Til Morgenbladet sier Fatland:

– Man snakker så fort om at «livet må gå videre, det må gå videre», men det jeg i alle fall har lært av Beslan, er at man ikke skal undervurdere hvor lang tid det tar å gå igjennom en sorgprosess. Tre år er ikke lang tid for en som har mistet et barn. Det siste besøket gjorde jeg i 2010. Om det gikk bedre? Folk svarte nei, mange sa alt bare var enda verre og at de først nå forsto at de hadde mistet barna sine for alltid.

Samholdet rett etter terrorangrepet gikk fort over til mistenksomhet. Man begynte å lete etter syndebukker, bebreide politi og myndigheter, og å søke svar som man aldri fikk. Noe lignende kan man også observere i Norge etter 22/7, påpeker Fatland i en kronikk i Dagbladet og et innlegg på bloggen forlagsliv.no.

Myndighetens rolle er sentral, utdyper hun i masteroppgaven som kan lastes ned gratis på DUO (Universitetsbibliotekets digitale arkiv):

De rammede krever tydelige svar, de vil vite i detalj hva som hendte og hvorfor ting gikk galt. De etterlatte i Beslan krevde dessuten at hendelsen skulle få reelle konsekvenser i form av straffeforfølgelse av de skyldige på alle nivåer. Det at ingen av disse ønskene ble innfridd, gjorde at det for mange ble umulig å legge hendelsen bak seg. Så lenge de statlige organene og rettsapparatet ikke fungerer tilfredsstillende, er det altså ikke tilstrekkelig å fokusere utelukkende på krisepsykologi og psykososial rehabilitering.

Hun legger til:

Studiet av Beslan tre år etter terroraksjonen viser først og fremst at det tar tid for individer og et lokalsamfunn å finne tilbake til hverdagen. Tre år er ikke lang tid i en slik sammenheng. Både i psykologien og i antropologien trenger vi mer kunnskap om hvordan en traumatisk hendelse påvirker mennesker og lokalsamfunn over et langtidsperspektiv. Hvordan vil innbyggerne i Beslan være påvirket av tragedien fem år etter? Og ti år etter?

Fatland skriver også at hun gjennomførte feltarbeid under svært vanskelige kår. Det var vanskelig å få i stand, og hun ble møtt med mange begrensninger underveis:

Likevel, og det er denne oppgaven et bevis på, lar det seg gjøre å utføre antropologisk forskning under slike vanskelige forhold. Gjennom langvarig feltarbeid, sin faglige og tematiske åpenhet og nedenfra og opp-perspektiv, er antropologien nettopp egnet til studier av slike komplekse og vanskelige menneskelige situasjoner.

SE OGSÅ:

“How can I contribute to a better world?” Anthropologists on the Oslo terror attacks - an update

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon

Why we need more disaster anthropology

The anthropology of children, war and violence

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

Fra presentasjonen til Kulturhistorisk museum, UiO

Onsdag 24. august er den offisielle åpningen, men allerede nå kan vi ta en titt: Etter flere års hardt arbeid er den etnografiske samlingen til Kulturhistorisk museum i Oslo nå lagt ut på nett, melder antropolog Daniel Winfree Papua på sin blogg Recontextual.

Samlingen er svær og delt opp i ikke mindre enn 14367 temaer fordelt på 4847 steder i hele verden. Det er gøy å bla i den, siden man har åpenbart lagt mye vekt på at presentasjonen skal være både lekker og brukervennlig. En ulempe er bruken av flash. Det er en del gjenstander uten bilde, digitaliseringen er en pågående prosess.

På unimus.no får vi vite at også Tromsø museum er aktuelt med en ny samling på nett som også inneholder en stor samisk samling.

Fra de samiske samlingene ved Tromsø museum

SE OGSÅ:

For et levende museum: Få utstillingsobjektene til å snakke!

Tromsø Museum har lagt ut samenes historie på nett

Oral history, folk music and more: British Library puts vast sound archive online

How to save Tibetan folk songs? Put them online!

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

“Drenge må ikke lege med kjoler”, melder danske aviser. Men de kunne like godt skrevet “Flertall for gutter i kjole".

For flertallet av den danske befolkningen gjør som forskerne ønsker. De lar barna eksperimentere med identiteten sin. For det er bare rundt hver fjerde danske som mener, at gutter i fire- til åtteårsalderen ikke skal ha lov til å prøve neglelakk eller møte opp i prinsessekjole til karneval.

Men motstanden mot at jenter gjør gutteting er nok mindre enn motstanden mot at gutter gjør jenteting. Dette ser vi jo også i andre områder, spesielt i arbeidslivet.

SE OGSÅ:

- Vekk med det rosa prinsessehelvetet!

Tradisjonelle mannsidealer forsterkes - Doktorgrad på menn som sykepleier

Der kvinnene går på jakt og menn passer hus og barn

Kjønnsroller hindrer miljøvern?

- Kulturelle forestillinger bremser den kvinnelige Einstein

Masteroppgave: "Kvinner er en trussel for mannlige soldater"

Forsker på "intersexbarna"

Masteroppgave om "moderne menn i kvinneyrker"

Eksperimentering med kjønnsidentitet: Vil nordmenn være like tolerante som tyrkere?

Where women rule the world and don’t marry

Er bare en høy utdannelse en god utdannelse? I et intervju med Teknisk Ukeblad kritiserer Thomas Hylland Eriksen “middelklasseidealet om at alle skal ha mastergrad”. Han ønsker seg større respekt for jobbene som Thorbjørn Jagland nedlatende kalte for “drittjobber”:

– Hvis jeg streiker, tar det fire-fem år før samfunnet merker den minste lille virkning av det. Men hvis søppeltømmerne streiker, blir samfunnet slynget ut i kaos etter et par dager.

– Det kryr av akademikere, synsere og journalister som snakker om “vellykkede innvandrere”. Da mener de alltid advokater og tannleger, aldri taxisjåfører og hjelpepleiere. Det er uheldig.

– Mangfold er viktig også når det gjelder kompetanse. Høyere utdanning er ikke den eneste veien til det gode liv.

Antropologen er enig med Ottar Brox som skapte sterke reaksjoner blant studenter med sitt utspill om at Norge taper på at så mange velger høyere utdanning.

I en masteroppgave i sosialantropologi ved Århus universitet viser Karin Daugaard at det er en sammenheng mellom storsamfunnets nedvurdering av ikke-akademiske utdannelser og frafall i yrkesfag. Når mange mislykkes, skyldes det bl.a. at de ikke er overbevist av verdien av sin egen utdannelse.

Det går an å argumentere for at søppeltømmernes arbeid er like mye kunnskapsbasert som IT-sjefens arbeid.

Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.

1) Studer innvandringsmotstand og islamhat

“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.

Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.

– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.

Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.

Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.

Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:

Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)

Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:

Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet - som til slutt blir omtalt som «nødvendig».

For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.

2) Forsk på folk flest og majoriteten

Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.

Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:

Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.

De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.

Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.

Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.

Sindre Bangstad skriver:

Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.

Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.

Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.

Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.

3) Ta et oppgjør med islam-fokuset

Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.

Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.

Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.

Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:

Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.

4) Mindre “dekonstruksjon”

For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt - eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.

Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.

Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.

Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:

Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)

The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.

Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks - an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.

OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering". Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen".

Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Forsk på innvandringsmotstanden!

Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Marianne Gullestad: Racism - The Five Major Challenges for Anthropology