:: antropologi.info ::

Det stemmer ikke at indere ikke har råd til jenter. Det finnes ingen kampanje mot jentebarn, forklarer antropolog Cecilie Nordfeldt og samfunnsgeograf Annika Wetlesen i en kronikk i Morgenbladet.

Grunnen til den økende kjønnsubalansen i India er som forventet mer kompleks enn som så. Kjønnsubalansen er størst i velstående regioner og befolkningsgrupper.

Forskning.no oppsummerte nylig en studie som ble publisert i tidsskriftet Lancet som viser at abort av jenter har økt i India, mens Klassekampen meldte: Kampanje mot jentebarn.

Antropologer flest, spesielt i Norge, er fortsatt skeptisk til blogging. Derfor er det gledelig at en ny tverrfaglig gruppeblogg, et kollektivt bloggeksperiment, ble lansert for få dager siden.

Social Tech Stuff heter bloggen og handler om alt som har med mennesker og teknologi å gjøre. De første innleggene dreier seg om Cloud Computing og Outsourcing (skrevet av Zhenyu Yang, BI), Enterprise 2.0 av antropolog Lene Pettersen (også BI), mens medieviter Petter B. Brandtzæg, SINTEF) bidrar med en kritikk av Facebook- og Twitterforskning.

“Tanken er at alle skal kunne bidra med blogginnlegg i gata Social tech stuff. Isteden for at alle skal ha sine egne respektive blogger omkring, går vi heller for en Wikipedia-versjon", skriver Lene Pettersen, som har startet opp denne bloggen, i en epost til meg.

“I tillegg til å være tverrfaglig", fortsetter hun, “så er det også et poeng at det vi forsker på også skal kunne deles i lett tilgjengelige kanaler. Samt at meningmann også skal kunne bidra. En bro mellom akademika og praksis så og si.”

Hun er også interessert i få tak i flere bidragsytere. Gruppeblogger som denne er kanskje spesielt attraktive for folk som ikke har tid til å vedlikeholde en egen blogg. Ta en titt på http://socialtechstuff.tumblr.com

Pettersen har tidligere bidratt til antropologi.info med teksten The impact of social media for business

SE OGSÅ:

Estetisk kapital: Masteroppgave blir blogg

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Michael Wesch: How collaborative technologies change scholarship

Thomas Hylland Eriksen: Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

… får de kjeft. Spesielt på nettet. Dette fikk Elise Christensen erfare etter at hennes masteroppgave ble presentert for et større publikum på Aftenpostens nettsider.

Christensen har gjort feltarbeid blant omskjærte kvinner øst i Etiopia. I et intervju med Rannveig Svendby som antroblogger regelmessig for Aftenposten, sa hun bl.a. at hun ikke tror at nulltoleranse mot omskjæring er veien å gå: “Vi må innse at omskjæring er meningsfullt lokalt. Det er viktig at vi tar inn over oss hva omskjæring betyr - og hva det har betydd.”

Dette provoserte mange lesere.

“Typisk pretensiøse akademikere som vil forsvare kjønnslemlesing fra et flerkulturelt standpunkt og ‘nyansere debatten’", skriver for eksempel Andreas, representativ for mange. “Lemlesting skal alltid fordømmes uten forbehold.”

I et lengre svar forklarer hun meningen med kulturrelativismen i antropologien:

Relativisme blir ofte slengt ut som et skjellsord i disse sammenhengene. Men i slik populistisk bruk mister det sin ‘antropologiske’ funksjon. For de fleste antropologer (tør jeg påstå), handler relativisme om en metodisk tilnærming som forsøker å forstå praksiser på lokale premisser. Dette står i motsetning til moralsk relativisme, som evnen til å være generelt nøytral. Jeg, med mange andre antropologer mener at det siste er umulig.
(…)
Til dem som mener at formaning og til og med latterliggjøring er aktuelle virkemiddel har jeg et spørsmål. Hvor mottagelig er dere selv for å endre synspunkt, om ‘motstanderen'’ bruker teknikker som latterliggjøring og fremstår som bedrevitende og arrogant? Er det den beste teknikken? Jeg etterlyser en debatt som vil ta personer i praktiserende samfunn på alvor som handlende, tenkende og tvilende medmennesker og individ.

Et av antropologi.info’s mest kommenterte innleggene handler forresten nettopp om omskjæring, et intervju med antropolog Fuambai Ahmadu som angriper vestlige feministers kampanjer mot omskjæring, se Yes to female circumcision?

I “Engaging Anthropology” diskuterer Thomas Hylland Eriksen antropologiens lave status globalt. En grunn er nettopp at antropologer ofte er subversive:

One should not rule out the possibiliy that anthropologists are often understood, but disagreed with - its perspectives threaten to subvert values and ideas held dear by its potential non-academic audience. The very idea of anthropology as a cultural (auto)critique (…) presupposes that there is a great demand for cultural self-criticism out there. This, plainly, may not be the case.

Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr

– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.

Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.

Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:

– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.

– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.

Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.

Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror". Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:

– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.

Intervjuet er fordelt på to saker i Fria Tidningen: ”Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur” og Arabisk vår mot krigisk vinter

Se også Will Saudi Arabia lead Egypt’s counter-revolution?, en analyse av Max Strasser i den egyptiske avisa Al-Masry Al-Youm.

Madawi Al Rasheed har vært mye i media de siste månedene og er blitt blant annet intervjuet av ABC News Australia, PBS Frontline og Angry Arab

Antropologen har skrevet kronikker i Foreign Policy og Open Democracy.

I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.

Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org

Nylig har antropolog Thomas Fibiger fra Aarhus universitet kritisert det danske konsernet Mærsk for å svekke Bahrains demokratibevegelse. Konsernet har sparket mer enn 1000 arbeidere som deltok i demonstrasjonene og derfor ikke møtte opp på jobb.

SE OGSÅ:

“I ekte orientalistisk ånd": Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte

Saba Mahmood: Democracy is not enough - Anthropologists on the Arab revolution part II

Anthropologists: “It’s time to kill the Osama bin Laden myths”

Når kommer opprøret i Vest-Sahara?

Den kjente danske antropologen Dennis Nørmark har vakt oppsikt med sin nye bok Kulturforståelse for stenalderhjerner – hvordan vi samarbejder med dem, der ikke er ligesom os selv’. Det virker som om han gir leserne nyttige råd. Men hvor konstruktiv er hans tese om at fremmedfiendtlige dansker har steinalderhjerner?

I et intervju med Politiken sier han:

Der er behov for at prøve at få folk til at tøjle deres umiddelbare instinkt for at være skeptisk og modvillig over for mennesker, der ikke er som dem selv.

Fremmedfrykt er noe som er blitt igjen fra steinalderens “stammesamfunn", hevder han. Den var nyttig den gang, men ikke lenger idag. Derfor må vi lære å beherske denne instinkten:

Vi har brug for viden og input udefra, ellers forstener vi. Det, vi mangler, er at nære tillid til dem, der ikke ligner os selv. Der findes kulturkonservative, der vil rulle det hele tilbage til det homogene samfund, men de lader jo stenalderhjernen vinde. I stedet bør vi lære at disciplinere vores primitive natur.



På bokas hjemmeside utdyper han:

Stenalderhjernen er en nyttig metafor, men den må ikke tage magten for os og blive en selvopfyldende profeti. Der er masser af ting ved vores natur vi i det daglige forsøger at bekæmpe fordi det ikke passer til den tid vi lever i idag, men passer til en tid der for længst er forbi. Det er ikke følelsen vi skal forbyde (for følelser kan man dårligt kontrollere), det er måden vi handler på den, vi skal overveje.

Det viktige er å finne en balanse mellom “den totale øllebrødshumanisme, hvor alt bare er lige godt” og den “stupide, nationalistiske afvisning af alt fremmed.”

Han forteller om et godt eksempel fra Søndervangsskolen i Aarhus. Der oppdaget lærerne at de muslimske elevene ikke lærte noe under Ramadan. Uten mat ingen læring.

Hva gjør man så. Steinalderløsningen ville være å rakke ned på og avvise islam fordi religionen er “fremmed” og “annerledes". Skolen valgte en annen vei:

Man inviterede forældrene og spurgte: »Er vi enige om, at målet er indlæring?«. Det var der enighed om. Derpå kunne skolen påpege, at det mål ikke kunne opfyldes uden mad. Forinden havde skolen også sat sig ind i, at Koranen kan operere med undtagelser fra fastereglerne.

»De anvendte et rationelt argument i stedet for det her med, at »sådan gør vi her i Danmark«, og den danske måde er bedre end jeres, og faste er middelalderligt. Al den form for bullshit har man hevet ud, og i stedet tænker man, at de her mennesker er også Homo sapiens, så der må være en fælles baggrund, vi kan arbejde ud fra. På den baggrund kan man stille krav, og i dag har skolen ikke det problem«.

.

Det står sikkert mye fornuftig i boka, men kanskje er steinalderfokuset ikke særlig heldig og flytter dessuten fokuset.

Informations anmelder Steen Nepper Larsen er ikke overbevist:

Hvorfor er det lige stenalderhjernen, der skulle være den stabile biologiske grund i det moderne menneske. Det står hen i det uvisse, selv om påstanden er en del af bogens præmis.

Arkeolog Bo Jensen kaller steinalderhjernen-fokuset i et innlegg i Politiken er et “markedsføringstrick”:

Teorien om stenalderhjernen er ikke overbevisende, af flere grunde: Teorien bygger alene på observationer af nutiden. Nørmark mener, at danskerne er intolerante i dag. Hvis stenalderens mennesker også var intolerante, så viser danskerne mere stenalderhjerne end andre folk.
(…)
Den modsatte teori er lige så god eller dårlig: Hvis stenalderens mennesker var mere tolerante end nutidens, så er problemet, at danskerne udviser mindre stenalderhjerne end andre folk.
(…)
Der er heller ikke megen grund til at tro, at stenalderens mennesker var intolerante. Tværtimod var de omstillingsparate nok til at befolke det meste af verden og indføre både landbrug og metal. 

Allerede i den sene jægerstenalder var de også så åbne for hinanden, at nye teknologier og moder spredte lynhurtigt over enorme afstande. De arkæologiske kulturer er grundlæggende ens og samtidige fra Irland til St. Petersborg.

I innlegget Hvorfor stenalderhjerne? prøver antropologen og rydde opp i misforståelsene.

Han har også lagt ut flere bokkapitler på nettet (dessverre i en merkelig flash-visning og ikke som pdf’er som kan lastes ned).

Jeg har ikke lest boka og vet ikke hvor mye han også snakker om strukturelle spørsmål. For hvem vi anser som fremmede, hva vi som anser som annerledes er jo ikke gitt. Det er ikke noe biologisk, men noe vi lærer under oppveksten i skolen og så senere i mediene.

Zenia Stampe etterlyser slike spørsmål i kommentaren sin “Danskere skal integreres”.

“Endelig er en borgerlig debattør, der retter pegefingeren indad mod os selv", juble Stampe som er “næstformand” og folketingskandidat for Radikale Venstre.

Hun er enig i antropologens anliggende, men stiller så spørsmålet “Hvad hjælper det, hvis alle politiske beslutninger peger i den forkerte retning?”

Et eksempel:

Da videnskabsministeren og universiteterne i sidste uge skulle udvælge 14 småfag til særlig støtte, blev tyrkisk forbigået til fordel for fag som eskimologi, tibetansk og old- og middelalderindisk. Intet ondt om disse sprog og fag. Men dansk-tyrkerne udgør den største minoritetsgruppe i Danmark, og tyrkisk er det tredjemest talte sprog i Danmark efter dansk og arabisk.

For nogle år siden blev tilskuddet til modersmålsundervisningen afskaffet, og fra 1. juni bortfalder tilskuddet til tolkebistand i sundhedsvæsenet for flygtninge og indvandrere, der har boet i Danmark i mere end syv år.

(…)

Hvem husker at have læst eller hørt noget om tyrkisk sprog og kultur i skolen, på ungdomsuddannelsen, i avisen, radioen eller på tv? Det rager os en høstblomst. Til gengæld går vi meget op i, at dansk-tyrkerne kan tale fejlfrit dansk og vide hvornår stavnsbåndet blev afskaffet, hvilke regler offentlighedsloven indeholder, og hvem Asger Jorn var (spørgsmål fra indfødsretsprøven).

>> mer informasjon om boka inkl medieklipp

OPDATERING Politikens anmelder Poul Aarøe Pedersen mener boka er “ikke særligt vellykket” og “lider af skizofreni”

SE OGSÅ:

Kula Kula: “Problematisk hvordan antropologer oppfører seg i offentligheten”

Kulturforskjeller: Ny bok tar et oppgjør med ledelseslitteraturen

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

Dennis Nørmark: Derfor er danskene er så “kalde” og “fremmedfientlige”

“Føleri og overtro": Dennis Nørmark ut mot høyrepopulistenes historiesyn

Nabokrangler: “Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Hva feirer vi? I 1905 lærte barn at tatere, negere og samer var lavtstående

Fortsatt nasjonalistisk indoktrinering i lærebøkene

- Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

For mer kosmopolitisme - ny bok: “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

Norske antropologer er aktive i offentlige debatter. Likevel viser ordskiftet i media den siste tiden at antropologers deltagelse er problematisk, påpeker Mads Solberg og Eva G. Stokke-Zahl i den nyeste utgaven av antropologitidsskriftet Kula Kula.

I denne ambisiøse studentpublikasjonen fra Universitetet i Bergen finner vi en interessant analyse av to antropologers rolle i den offentlige debatten: Sindre Bangstad og Unni Wikan. Begge har kranglet både med hverandre og med andre samfunnsdebattanter om politisk islam og situasjonen i Midtøsten.

Det er på tide med et oppgjør om hva det innebærer å bedrive offentlig antropologi, mener Mads Solberg og Eva G. Stokke-Zahl:

Mange har meninger, få ytrer dem. Hvilke kriterier skal ligge til grunn for god utøvelse? Hvor redelig er det å uttrykke politiske sympatier eller personlige preferanser under dekke av forskervirksomhet?

For grunnlaget for Bangstads og Wikans ytringer er ikke alltid så klart. Hva er forskningsbasert kunnskap, hva er personlige meninger og påstander?

“Saklige argumenter med velbegrunnede kilder og fakta blandes med tvilsomme personkarakteristikker. Det blir vanskelig for leseren å skil- le fakta fra fakter", påpeker Solberg og Stokke-Zahl i sin analyse av Sindre Bangstads debatt med Walid al-Kubaisi. I sin film Frihet, likhet og brorskap hevdet al-Kubaisi at Det muslimske brorskapet tar over makten i Europa. Bangstad slaktet filmen i flere kronikker.

De to Kula-Kula-skribentene er heller ikke særlig begeistrert over Unni Wikans bidrag til forståelsen av den egyptiske revolusjonen. Hun har fått mye kritikk etter at hun gikk ut og støttet Mubarak og hevdet folk flest støtter ham også.

De skriver om Wikan:

[T]il tross for mange interessante påstander får leseren tilgang til lite annet enn anekdoter fra enkeltpersoner hun har stiftet bekjentskap med. Riktignok snakker hun arabisk og kjenner Kairos bakgater godt, men hvordan kan hun fra disse knappe utvalgene gjøre gyldige generaliseringer om deler av Egypts 80 millioner innbyggere?

Den nye utgaven inneholder mange interessante artikler, blant annet om facebook på feltarbeid, skrevet av Silje Hjelmeland Olsen, Anne Lapin Gundersen og Mari Garaas Løchen: Hva gjør man som antropolog når man får en venneforespørsel fra en informant? Kan man bruke kommentarer informantene legger ut på Facebook i masteroppgaven? Fagkritisk dag handlet om dette tema!

Vi kan lese tekster om medienes betydning i den egyptiske revolusjonen (Henrik Jarholm) og om “eksotisk” feltarbeid i Norge: Mads Solberg intervjuer Mary Bente Bringslid, og Marit Vaula Rasmussen forteller om feltarbeid blant transseksuelle. Olaf Smedal gir oss en annerledes innføring i antropologisk metode, og saker om antropologer i arbeid og intervjuer med antropologistudenter er det flere av.

>> Last ned hele utgaven (pdf)

Vi har for tida to antropologiske studentpublikasjoner i Norge: Kula Kula (UiB) og Antropress (UiO). Kula Kula framstår som den klart mer ambisiøse, mer utadrettete og profesjonelle av de to.

“Vi er i stadig vekst, og denne gangen har vi utvidet ikke bare antall redaksjonsmedlemmer, men vi har også økt antall sider i bladet", leser vi i innledningen.

Dette lover godt!

SE OGSÅ:

Formidling: “Forskere må lære å prioritere i sitt eget stoff”

“I ekte orientalistisk ånd": Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte

Thomas Hylland Eriksen: More and more anthropologists, but they’re absent from public

Unni Wikan knebler Sindre Bangstad? Morgenbladet = Se og Hør?

Sindre Bangstad om al-Kubaisi: – Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre?

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Anthropology and the challenges of sharing knowledge online

Thomas Hylland Eriksen: Why anthropology fails to arouse interest among the public

Marianne Gullestad and How to be a public intellectual

Kultur er bra for helsa. Dette er medisinsk antropolog Marja-Liisa Honkasalo overbevist om. Hun skal overta et ifølge svemsk Yle et i Norden unikt professorat i kulturell helseforskning ved universitetet i Turku.

Professoratet er blitt donert av Turku kommune.

Honkasalo er både opptatt av såkalt flerkulturelle aspekter i helsearbeid og kunst som helsefremmende aktivitet. Professoratet skal også utforske Kulturhovedstadsprosjektet (Turku er europeisk kulturhovedstad i 2011) og dets langsiktige effekter på velferden i byen, leser vi på Turku kommunes hjemmeside.

Professorater i medisinsk antropologi finnes jo allerede en del av, jeg antar dette initiativet er av mer anvendt art, med direkte samarbeid med helsearbeidere i byen.

SE OGSÅ:

Why anthropologists should politicize mental illnesses

The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS

Helsevesenet etterlyser antropologer

For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”

Hvordan studere og forstå lidelse?

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Where shamans understand colonialism as sickness

“Vi er jo ikke sånn farlige, men det er så morsomt å se hvordan dere nervøse poteter reagerer, da". Dette sier “Serchan", en av Trond Gjellums informanter. I sin masteroppgave “Skulle bare skremme’ n!” viser antropologen hvordan ungdommer med etnisk minoritetsbakgrunn bruker majoritetsnordmennenes fordommer om “farlige utlendinger” for å få respekt.

For denne oppgaven fikk Gjellum nylig en pris for beste forskningsbidrag til Oslo-tematikk fra masterstudenter. Nå er han igang med å med å gjøre masteroppgaven om til bok.

Ikke alt disse minoritetsguttene sier og gjør må altså leses bokstavelig, understreker han. Det er mange morsomme eksempler i oppgaven, bl.a. dette fra en utdanningsmesse:

Framme ved standene hører jeg en si halvhøyt til Aqueel: «Hva skal du bli når du blir stor’a?». Aqueel drar litt på det: «Nei, veit ikke, jeg. Jeg vil jo gjerne bli advokat, da, men jeg tror pappa vil at jeg skal på madrassa i Pakistan og bli terrorist….høhø!». Majoritetsungdommene står rett ved og selv om de ser ut til ikke å bry seg, er det ikke vanskelig å se at de lytter nysgjerrig til samtalen. Aqueel snur seg plutselig rundt og ser rett på den ene av guttene: «Og så skal jeg sprenge no’ inni ræva DI!». Gutten hopper bakover, synlig bestyrtet, men sier eller gjør ingenting.

Det er selvfølgelig ikke noe mangel på forskning på såkalte minoritetsgutter. Dette er antropologen klar over. Gjennom å se på samspillet og forholdet mellom etniske majoriteter og minoriteter, understreker han, blir dette ikke bare en studie av “dem", men også av “oss":

Når informantenes spekulasjon i den etniske majoritetens stereotypier om etnisitet er så effektiv som sosial identifikasjon, koker det ned til at det som gjør informantene til «farlige innvandrergutter», like mye handler om holdninger og oppfatninger hos «oss» som essensialiserte aspekter ved «dem»

Dessuten spiller også andre grupper uten høy status hos folk flest og eliten som pønkere eller motorsykkelgjenger på frykt for å dominere situasjoner og områder.

Trond Gjellum har skrevet en kronikk om oppgaven i Dagbladet og på masterbloggen. Ifjor bidro han i tidsskriftet Antropress med teksten «Bare poteter får spille på laget!» – samtaler om etnisitet i en sofa.

Oppgaven er også tilgjengelig i fulltekst.

SE OGSÅ:

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Forsk på innvandringsmotstanden!

Racism and The Five Major Challenges for Anthropology

Gjør lav klasse etnisitet mer synlig?

Volden langs Akerselva: - Heller gate- enn æreskultur

Fri diktning om vold mot barn i “innvandrerfamilier”

Doktoravhandling: Derfor lager de bråk