Spennende treff i nyhetssøket både på nordiske språk og på tysk ledet meg nesten utelukkende til login-bokser. Bortkastet tid, med andre ord! Trenden jeg skrev om for to år siden har forsterket seg: De allerfleste nordiske nyhetsnettsteder har forsvunnet fra det åpnet nettet, se I 2019 er blogging ikke like lett som i 2004.
Det blir altså ikke mye aktivitet på nor(di)sk, men mer på engelsk. Det blir ikke helt slutt på nordisk, håper jeg. For det finnes jo fortsatt (noen få) nye vitenskaplige publikasjoner på nordisk, og de fleste av dem er jo open access. Regelen min har (hittil) alltid vært at tekster på norsk får omtale på norsk. Vi får se hvordan det går framover, jeg holder på å teste mulighetene og håper at jeg slipper å begynne igjen med min underbetalte frilansvirksomhet som tysklærer...
]]>Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber "trolig" var "den viktigste antropologen i vår generasjon", en antropolog gjorde det som mange kvier seg for - å "kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist".
Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, "viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen."
Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av "The Arab Spring" der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka "Debt - The first 5000 years" - en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka "Bullshit Jobs. A Theory" der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.
Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber "undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra." Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber "en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer". Han skiller bullshitjobber - eller "tullejobber" på norsk - eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.
>> les saken i Morgenbladet: Hans enorme intellektuelle energi vil fortsette å sende gnister
OPPDATERINGER:
Matthias Hagberg skriver i Götebergs-Posten om denne nordiske stillheten:
I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.
Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.
]]>Hva har skjedd i Mali? Etter flere måneder med protester mot regjeringen ble presidenten Ibrahim Boubacar Keita avsatt i forrige uke og militæret tok over. Mens folk flest jublet, førte kuppet til internasjonal fordømmelse fra blant annet FN, Den afrikanske union (AU), USA, den tidligere kolonimakta Frankrike - og Norge.
Til Klassekampen sier antropologen:
– I Mali generelt anser man ikke dette som et statskupp. Militæret grep inn når situasjonen i landet ikke lenger var tålelig. Jeg vil si at militæret handlet på bakgrunn av flere måneder med protester.
Han anser situasjonen som et steg i riktig retning, men man bør likevel være på vakt.
– Det finnes muligheter, og jeg ser ganske positivt på denne situasjonen. Men det er viktig å si at dette også er en farlig situasjon. Det finnes grunner til ikke å gi militæret mer makt, og det burde avholdes valg raskt. Det sivile samfunnet må følge nøye med på hva som skjer framover.
>> les hele saken i Klassekampen
Så hvorfor denne internasjonale fordømmelsen? Som i flere andre land i Afrika og Midtøsten har Vesten støttet tvilsomme herskere ut fra egeninteresse - i "stabilietens navn" og for å forhinde at folk drar til Europa. I et intervju med Radio France International sier Hagberg at det internasjonale samfunnet har investert "alt" i den gamle presidenten Keita. "Men hvem har betalt prisen?", spør han. "Det er folket i Mali. Og denne prisen er menneskene ikke lenger villige til å betale."
I en lengre tekst i GlobalbarMagazine forklarer han bakgrunnen av krisen i Mali. Voldelige rebellgrupper, islamister er en viktig del av problemet, men krisens kjerne er presidentens og regimets vanstyre. Hagberg forklarer også hvorfor han er optimistisk:
Det finns en del tecken som tyder på att det är en fredlig revolution och att den här gången så kommer saker och ting verkligen förändras till det bättre. För det första var övertagandet väl planerat och genomfördes av unga högra officerare som tycks ha färre band till politiker, partier och fraktioner i Bamako. För det andra är det militära övertagande en konsekvens av mer än två månader av folklig mobilisering av M5-RFP [opposisjonen]. Detta har också uttryckts av militärerna i CNSP [som skal opprette et overgangsstyre], samtidigt som det inte förefaller ha varit kontakter innan det militära övertagandet. För det tredje är säkerhetsläget så akut att malierna inser att detta är en chans att avsluta jobbet från revolutionen 1991 då diktatorn Moussa Traoré störtades.
Isteden for å fordømme Mali bør man støtte landet:
Den övergripande frågan som inte bara gäller Mali handlar om hur det internationella samfundet bör agera om vanstyre, misskötsel och straffrihet karakteriserar regimer som visserligen är demokratiskt valda, men som tappat all legitimitet hos medborgarna. Det är ingen överdrift att påstå att de senaste månadernas politiska utveckling i Mali sätter fingret på viktiga frågor för såväl politiska aktörer som biståndsaktörer, både i Afrika och på andra håll i världen. I Mali har säkerhetsproblemen alltför länge behandlats som militära, logistiska och tekniska snarare än sociala och politiska.
Istället för att fördöma och sanktionera Mali på ett sätt som i första hand drabbar vanliga människor skulle det vara väsentligt klokare att stötta landet att ta sig ur den akuta krisen och därmed bidra till att skapa förutsättningar för ”ett nytt Mali”.
>> les hele saken i GlobalbarMagazine
Hagberg er relativt ofte i media og anser det som viktig å stille opp og bidra med antropologisk kunnskap, skriver han på hjemmesiden sin ved Universitetet i Uppsala. Han er også redaktør ved kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology som ikke bare er open access, men også "aims to foster responsible scholarship with global scope, local relevance and public engagement”. I den første utgaven (2018) skriver han og Jörgen Hellman:
The journal will support the “engaged” and “public” aspects of the discipline to increase the anthropological presence in the current public debates. Such engagements favour collaborative, joint-authorships, e.g. between junior and senior scholars, between scholars from the global North and South, scholars and activists, scholars and professionals. (...) The instant online publication of the journal without any restrictions whatsoever is a concrete way to make ethnographic voices heard well beyond the discipline.
Her finner vi også noen nyere artikler av Hagberg, bl.a. Diaspora-Driven Development and Dispute: Home-Area Associations and Municipal Politics in Mali (skrevet sammen med Bintou Koné) og The Rise and Fall of a Political Party: Handling Political Failure in Municipal Elections in Burkina Faso. Ellers skrev han i 2014 sammen med Gabriella Körling om det å forske i politisk vanskelige tider: Inaccessible Fields: Doing Anthropology in the Malian Political Turmoil (Anthropologie & développement)
SE OGSÅ:
Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen
Antropolog: FN-operasjoner er destruktive
Why social scientists failed to see the Egyptian revolution coming
]]>Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens rolle i psykiatrien.
Han fant ut at religion spiller bare en liten rolle for psykiaterne han snakket med, leser vi på videnskab.dk. Danmark er jo offisielt et sekulært samfunn og de færreste psykiaterne er selv religiøse. Det er heller ikke overraskende at psykiatere kan være fullstendig uinteressert i religion.
Denne holdningen til religion er ifølge antropologen uheldig. Også i offisielt sækulære samfunn er religion viktig for mange mennesker. Samtidig finnes det en del forskning på at troen kan hjelpe til å håndtere sykdom, understreker han:
Det er så nemt at tænke, det er da bare noget pjat med det der religion. At det må man lige lægge på hylden, mens man er indlagt, men for nogle er religion det grundlæggende omdrejningspunkt i hele livet. Selv om man får en psykisk sygdom, er man jo stadig muslim eller kristen eller Jehovas Vidne, også mens man er indlagt. Og der vil ens tro stadig være vigtig for en. I Danmark er religion ekstremt privat, men der er meget forskning, der viser, at positive religiøse tilgange hjælper på recovery.
>> les hele saken på videnskab.dk
Avhandlingen In That Most Secular of Rooms: The Religious Patient in Secular Psychiatry kan lastes ned fra ResearchGate. Dessuten er det flere av hans tidligere artikler tilgjengelig på nett:
Approaching the religious patient in forensic psychiatry, with special focus on ethnic minority patients (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)
Psychiatry, a Secular Discipline in a Postsecular World? A Review (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)
The Catalogue of Spiritual Care Instruments: A Scoping Review (skrevet sammen med Erik Falkø,Dorte Toudal Viftrup,Elisabeth Assing Hvidt,Jens Søndergaard,Arndt Büssing,Johan Albert Wallin og Niels Christian Hvidt.
SE OGSÅ RELATERTE TIDLIGERE SAKER:
For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!" - Intervju med antropolog Berit Rustand
Doktoravhandling: Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri
Disputas: Leger trenger opplæring i kommunikasjon med pasienter
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"
]]>Time om Sør-Afrika. Kilde: Unequalscenes.com
Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?
I innlegget Johannesburg: En by bygget på gull gir hun oss en interessant skildring av ulikheten i byen. Denne gangen handler det ikke om svarte og hvite, men om rike og fattige. Gapet mellom rik og fattig er spesielt stort i Johannesburg. På verdenstoppen i ulikhet skrev NRK for seks år siden. Det samme melder nyhetsbyrået AP i år: Post-apartheid South Africa is world’s most unequal country. Johannesburg regnes også som byen med størst ulikhet i verden (med forbehold om grunnlaget for statistikken).
Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i "gated communities". De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.
Oda.Eiken.Maraire skriver:
Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(...)
Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?
Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.
Bloggen hennes finnes både på nettsidene til Universitetet i Bergen og forskning.no Hun er også aktiv på Twitter
Segregering i Kairo. Reklame for en gated community for de rike
Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.
De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.
Antropolog Safaa Marafi ved American University in Cairo har skrevet en oppgave om gated communities utenfor Kairo, se tidligere innlegg Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution, dessuten se om amerikanske forhold Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security og generelt Voksende slumområder, nye former for apartheid.
]]>"Hvis mit studie havde foregået i Guatemala eller i Sibirien for eksempel, var der ingen, der ville have sat spørgsmålstegn ved det. Men når det foregår i Danmark, så bliver det meget kontroversielt", sier antropolog Lars Rømer.
"Der er elementer med besjæling af landskabet og fortællinger om en animeret eller magisk verden, som vi har afskrevet i det moderne samfund, men som findes her på Bornholm", legger han til.
Lars Rømer har avsluttet "et af danmarkshistoriens mest omdiskuterede ph.d.-studier", ifølge videnskab.dk. Han studerte menneskenes forhold til overnaturlige opplevelser, dvs. sagn og fortellinger om underjordiske og landskabet på Bornholm.
Det var, som videnskab.dk*s journalist Marie Barse skriver, "et klassisk antropologisk feltstudie, som man ofte hører om fra fjerne dele af verden, hvor forskere rejser ud og bor og lever sammen med naturfolk langt væk fra vores moderne del af verden".
I mange politikernes øyne var dette ubukelig forskning. "Folk er velkomne til at tale med både skove og træer - i dette tilfælde på Bornholm - men ikke for offentlige midler", sa den daværende danke uddannelses- og forskningsordfører Esben Lunde Larsen. Et nytt uttrykk ble skapt: Krølle Bølle-forskning. Krølle Bølle er en bornholmsk eventyrfigur og maskot i form av et troll.
Likevel klarte antropologen, som er faktisk født på Bornholm og bor der, avslutte sitt PhD-prosjekt. Han fant at de underjordiske og fortellingene om dem ikke er noe som hører fortiden til. De er fortsatt en del av lokalbefolkningens bevissthet. Han fant tusenvis av historier:
"For rigtigt mange er landskabet fyldt med fortællinger, og for nogle er det knyttet til underjordiske væsener. Jeg har mødt adskillige, hvor de her historier er en kulturbevarende aktivitet. Der ligger noget i, at man som forælder og bedsteforælder kan give de her fortællinger videre til sine børn og børnebørn. Det er katalysator til at knytte sig til stedet. Der er et socialt element i at fortælle historier."
Noen mener at de til og med har sett de underjordiske.
Antropologen oppdaget dessuten en sammenheng mellom historier om underjordiske og arkæologiske funn på Bornholm. Fortellingerne er altså kanskje ikke altid bare historier. Kanskje de er minner om deres forfedre.
>> les hele saken på videnskab.dk
De underjordiske på Bornholm har forresten også sitt eget nettsted, se her: https://www.underjordiske.dk
I en tidligere artikkel i Tisskriftet Antropologi fra 2013 skriver han om spøkelser. Hvis opptil hver femte dansker tror på spøkelser så har det ikke nødvendigvis men mangelen på rasjonell tenkning å gjøre.
Jeg har skrevet tidligere om lignende antropologisk forskning i Norge, se Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!
]]>At det vi anser som "vår kultur" er stadig i endring, ser vi også på kirkegårdene. Kirkegården er blevet et mødested, skriver Kristelig Dagblad.
Man besøker graven ikke bare for å legge igjen en blomst, men man slår seg ned på et picknickteppe og drikker kanskje til og med en øl mens man minnes den avdøde. Dette er en tendens spesielt i de større byene, sier antropolog Gitte Lunding. Hun jobber ved Assistens Kirkegård på Nørrebro i København, der mer enn 300 000 mennesker er begravet. Kirkegården har sitt eget kultursenter som hun leder.
Antropologen sier til Kristelig Dagblad:
”Der findes flere eksempler på, at et gravsted bliver anvendt som et lille fristed. Det ses særligt, når det er en ung person, der er død, eller når døden er indtruffet meget pludseligt.
Jo yngre den afdøde er, i desto højere grad er personen stadig en del af et socialt fællesskab. Det kan for eksempel være skoleklassen eller en vennegruppe, der bliver ved med at have en social omgang ved graven. Jeg kender for eksempel til et gravsted for en afdød, der var FCK-fan, hvor kammeraterne nu kommer forbi gravstedet efter hver fodboldkamp for at inddrage den døde i fællesskabet.
Det er jo ikke, fordi man sørger mindre, når man sidder og hygger sig på graven. Det er måske i højere grad et udtryk for en demokratisering af adgangen til gravstedet. Når den afdøde har fungeret i mange forskellige sociale relationer, så tilhører gravstedet jo flere end blot dem, der er ansvarlige for at passe det.”
>> les hele saken i Kristelig Dagblad
Assistens kirkegård er forresten Danmarks første digitale kirkegård. Flere gravsteder har fått sin egen QR-kode. Ved å skanne koden med mobiltelefonen får man informasjon om den avdøde, både i form av tekst og video.
Antropologen sa til NRK allerede for seks år siden:
"En storbykirkegård er også en park. Flere gravstedseiere forteller at de valgte Assistens fordi den avdøde skal ligge "midt i livet". Slektninger og venner ønsker å treffe hverandre ved graven for å fundere over livets gang og minnes personen. QR-teknologien kan gi en ytterligere dimensjon til dette."
Først var det bare berømte personers grav (H.C.Andersen etc) som fikk QR-koden, men etterhvert ble også privatpersoner interessert.
"Stadig flere spør oss om dette. Det ser ut til at teknologien er mest aktuell når unge mennesker har fått en brå død. Jeg tror det blir mer naturlig med en digital forlengelse av våre dagers gravinskripsjoner."
Forskeren har tidligere pekt på en annen trend: vennegraver.
]]>“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).
Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun "uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran" som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.
Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i - eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.
De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.
De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.
Bahar, en annen informant, sier:
Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.
Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,
>> kort intervju med Kjersti Simonsen om masteroppgaven (uib.no)
Masteroppgaven er dessverre ikke tilgjengelig på nett.
SE OGSÅ:
Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre? (antropologi.info, 17.2.2011)
Iransk antropolog: "Den sekulære feminismen har utspilt sin rolle" (antropologi.info, 3.9.2007)
Researched the sexual revolution in Iran (antropologi.info, 2.11.2008)
Ny masteroppgave: Hvordan jobber iranske feminister i et samfunn uten ytringsfrihet? (antropologi.info, 10.8.2005)
- Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser (antropologi.info, 6.6.2006)
Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Ny masteroppgave (antropologi.info, 16.1.2006)
]]>Siden 2012 har det vært stille her, både fordi en del ting endret seg i livet mitt, men også fordi nettet ble et mindre behagelig sted å være. I 2004 delte vi livet vårt uten bekymringer, det fantes ikke engang spam. Nettet ble først og fremst brukt til å kommunisere med andre, for å dele viten. Ingen tjente store penger på det. Nå er situasjonen selvfølgelig en annen. Jeg tror man kan gå så langt og hevde at de fleste nettsteder idag er kommersielle og bare et fåtall er troverdige. Om en enn googler et nytt reisemål, tysk grammatikk eller kattemat, så vil man ende opp på sider som ble skrevet for å promotere et produkt (ved hjelp av affiliate lenker og et heller tungvint søkemotoroptimalisert språk) . Til og med manger nettsteder som handler om forskning eller er drevet av universiteter, forskningsinstitutter eller forskerne selv har ikke som mål å dele viten men å promotere et produkt, dvs sin egen virksomhet. Alt det vi foretar oss på nettet, nettstedene vi besøker, varene vi kjøper, bildene vi legger ut, sakene vi poster, blir lagret og analysert av tvilsomme selskaper og brukt til minst like tvilsomme formål. Saken er ikke blitt bedre av at en stor del av kommunikasjonen har flyttet fra åpne til lukkete plattformer, dvs. fra åpne blogger til lukkete "sosiale medier" som Facebook der man først må registrere seg og opprette en profil for å kunne være med i debatten.
Samtidig er også de tradjonelle mediene blitt mer lukket for omverdenen. Et nyhetsklipp om "antropologi i mediene" er ikke lenger mulig å lage. De fleste avisene i Norden har trukket seg tilbake fra internett. De eksisterer bare som intranett for abonnentene. I gamle dager kunne vi utvide vår horisont ved å lese aviser fra hvilken som helst kant i verden.
Når jeg nå som for ti år siden bruker Googles nyhetssøk for å finne siste nytt om antropologi i media, så er det bare en håndfull saker, mindre enn ti prosent som ikke blir skjult bak en betalingsmur. Situasjonen i Norden er verre enn for eksempel i Tyskland, der fortsatt en stor del av nyhetssakene er tilgjengelig for offentligheten. I Norden dominerer dessuten det jeg ville kalle den egoistiske modellen. Man betaler for å gi seg selv tilgang. Alternativet er den solidariske modellen. Man betaler for å gi andre tilgang. Tyske taz og britiske Guardian opererer etter den sistnevnte modellen.
På ett område er bloggingen blitt mer behagelig. Flere og flere tidsskrifter kan nå leses gratis, blant annet på idunn.no der vi også finner Norsk antropologisk tidsskrift. Både det svenske (kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology) og det finske (Suomen Antropologi - Journal Of The Finnish Anthropological Society) antropologitidskriftet kan også leses gratis på nett.
Her skjedde altså det motsatte av det vi så i tradisjonelle mediene. Betalingsmurene forsvant. Dessuten fikk vi tjenester som Sci-Hub og LibGen som gir oss tilgang til den delen av den akademiske kunnskapen som ennå ikke er fri. Innen akademia seiret innsikten om at det ikke gangner noen (bortsett fra noen storkapitalister i de største forlagene) når kunnskapen ikke er fri.
SE OGSÅ:
Anthropology and the challenges of sharing knowledge online: Interview with Owen Wiltshire
]]>Nøyaktig tre år har gått siden jeg sist har skrevet noe her i antropologi.infos nordiske hjørne. På tide med en titt på det som har skjedd siden den gang: Har det oppstått noen nye initiativer innen antropologien på nett? Spennende nye blogger og nettsteder?
Jeg har kikket litt og funnet en del. Men siden jeg ikke har fulgt med så nøye den siste tida, så har jeg sikkert ikke fått med meg alt.
Det finnes fortsatt bare få antropologer som blogger på norsk, dansk eller svensk. De fleste nordiske antropologer gjør som Thomas Hylland Eriksen og blogger først og fremst på engelsk. Hvis de skriver noe på et nordisk språk, så er det avisinnlegg.
Et unntak er Trond Waage, sosialantropolog ved Universitetet i Tromsø. På nettsiden forskning.no blogger han direkte fra feltarbeidet sitt i Kamerun. Nærbilder fra langt borte - Kamerun under press heter bloggen. Siste innlegget heter Når nomadene må flykte og handler om noen av konsekvensene av borgerkrig og terror for moborororene, en nomadegruppe: “Historiene de forteller oss er voldsomme. Men stemningen dem i mellom er smilende og lett.”
Så fant jeg også bloggen rteworld, en blogg som - til tross for undertittelen “sannsynligvis norges nest morsomste blogg” faktisk er morsom. Bloggeren er en masterstudent fra NTNU Trondheim som ser etter informanter for masteroppgaven sin om, ja, blogging! Her er det saker om mange andre temaer, bl.a. en avslørende sak om verdien av utsagn som “Vi leter etter en afrikansk-utseende mann…” og en antropologisk betraktning av endringer i frisørbransjen.
De som skriver på nordisk på nett har gjerne kommersielle interesserer. De er antropologer som selger tjenester. Antropologerne.com er en slik side eller antropolog.no og Antropologisk.dk.
Sistnevnte er den mest interessante siden av de tre etter min mening, meningen med siden er mindre selvpromotering, men rett og slett antropologi. I tillegg til en blogg med innlegg som Du er ekspert - også selvom du er nyuddannet! og Israel/Palæstina-konflikten - fortællinger der forhindrer forsoning, så finner vi også en utmerket Specialedatabase med avhandlinger i fulltekst! En veldig bra side!
Antropologisk.dk er, skriver de, “et stærkt fagligt netværk af antropologer, der formidler foredrag, konsulent- og oplysningsarbejde af høj kvalitet” og blir drevet av Andreas Kambskard, Mark Buskbjerg og Line Hendriksen. Projektet ble lansert den 1. november 2012.
mere i mellem er et annet lovende prosjekt. Københavns Universitet står bak denne nettsiden og beskriver den som det “nye faglige og sociale platform for sociologi og antropologi".
Her er det både blogg, kalender, oppslagstavle og mere. Kalenderen virker oppdatert, siste blogg-innlegg er skrevet for bare tre dager siden, men dessverre etter en pause på ni måneder uten oppdateringer. Skulle ønsket at siden var litt mer utadvendt og ikke bare rettet til regionen København.
Udkantstanker er en annen dansk blogg som blir drevet av en antropolog som selger antropologisk kunnskap. “Om hvordan antropologi kan bidrage med viden og vækst i det såkaldte Udkantsdanmark” er undertittelen. Antropologen heter Marie Bøttcher Christensen og har nettopp startet opp. I innlegget Branding og lidt om os/dem forteller hun hvordan hun prøver å “selge seg selv” på en karrieremesse og har lagt ut en “atypisk CV” (se bildet til høyre) som sikkert flere kan bli inspirert av. En gode ide, må jeg si til tross for jeg er motstander av konsepetet om “å selge seg selv"…
Til slutt to blogger som ikke har vært særlig aktive i det siste. På https://charlots.wordpress.com/ blogger den danske antropologen Charlotte Jensen om helse og velferd. Hun har vært på 1½ års feltarbeid blant langtidssyke. Siste innlegg handler om trakassering av mindre privilegerte mennesker.
Antropolog Christian Groes blogger på nettstedet videnskab.dk om kjønn og seksualitet. En sejr for verdens sexarbejdere er tittelen av hans siste sak som handler om Amnesty Internationals (ai) anbefaling om å avkriminalisere prostitusjon og sexarbeid. Amnestys posisjon har ikke vært særlig populær i Norden.
Jeg fant ikke noe nytt i Sverige merkelig nok, de fleste initiativene var danske. Er det nå i Danmark det skjer? Vet du noen andre nordiske antropologisider?
Jeg har lagt til de fleste bloggene til denne nye antropologi-avisa som viser de nyeste innleggene av mer enn hundre antropologiblogger på engelsk, tysk og nordisk - se her
Jeg skal prøve å bli finkere med å skrive om nordisk antropologi framover!
]]>De har gått over til en ny platform som blir brukt av mange Open Access tidsskrifter verden over og andre digitale arkiv i Norge (DSpace). Lenkene fra gamle DUO fungerer heldigvis fortsatt!
Den nye oversikten over publikasjonene i sosialantropologi finner vi her. OBS: Klikker man på sosialantropologi får vi opp ikke noe resultat (“Det finnes ingen innførsler som passer denne visningen”). Vi får det vi er ute etter når vi klikker på Sosialantropologisk institutt. (Men sorter etter publikasjonsdato eller utgivelsesdato ser ikke ut til å fungere alltid slik det skal)
Her er det mye nytt og interessant, for eksempel en oppgave om Minoritetsmøte med det offentlige på Holmlia ( av Adam Olabi) til hvordan døve utfordrer hva som er normalt (av Jenny Frogner), en studie av en Steinerbarnehage i Norge og et kosmopolitisk teater i Burkina Faso (av Vilde Straume Wiig).
Nye DUO ble lansert i samband med internasjonale Open Access Week. Meningen med uka er å sørge for at flere vitenskapelige publikasjoner blir åpen tilgjengelig for allmenheten. UB arrangerte til og med et seminar. Se dekningen i Uniforum, bl.a. Ber fleire forskarar publisera i opne kanalar og – Biblioteka må overføra pengar til forskingsmiljøa.
Hele seminaret kan vi se på nett!
SE OGSÅ:
Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden
Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett
]]>Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.
Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene innen moderne Asiaforskning i Norge. Hans hovedarena var Japan, med fokus på kystsamfunn som levde av det havet ga, inkludert hvalfangst.
Som jeg også husker godt fra den korte tiden jeg tilbrakte i samme institutt som Kalland, så er han en person “som ikke gikk av veien for å tale etablerte sannheter eller populære trender midt imot”.
>>Les hele nekrologen Arne Kalland til minne
(link ikke lenger tilgjengelig)
Se også Nekrologen Arne Kalland is dead av NIAS Press / Nordic Institute of Asian Studies, Copenhagen som inkluderer linker til flere publikasjoner.
Brian Moeran fra Japan Anthropology Workshop skriver i nekrologen R.I.P. Arne Kalland blant annet:
Many of you will know Arne only by name through his exemplary work on fishing, whaling, and the environment. Those of us who were fortunate enough to have met him will also remember his piercing gaze, his wicked humour, and his uncompromising stance towards scholarship. He was the best fieldworker I have ever come across and it was both a pleasure and a challenge to work with him. Most importantly, he instilled in me – and I’m sure in many of you who knew him – a desire and determination to learn, and learn more.
Det var under jorskjelvet i Japan ifjor vår at han var sist i norsk mainstream media, se oppslaget Hvorfor plynder ikke japanere?
Det finnes noen få tekster av og om ham på nett, blant annet:
Drømmen om superhvalen: Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen (Apollon 1.3.1997)
Japanere og hvalkjøtt (Antropress 26.4.2010)
Hvorfor hater vi ulven? (nysgjerrigper.no, 25.9.2012)
The Anti-Whaling Campaigns and Japanese Responses (bokutdrag)
Sist og ikke minst her er det to bokanmelder av Kallands Unveiling the Whale: Discourses on Whales and Whaling (2009) - den ene ble publisert i Durham Anthropology Journal (pdf) og den andre på H-Net Online.
Noe som jeg synes er både frekt og merkelig er at Kallands side på Sosialantropologisk institutt i Oslo er blitt slettet. Det er liksom som om han aldri har jobbet der. Vi får håpe de lar stå hjemmesiden hans som han lagde selv http://folk.uio.no/akalland/
Slettet fra minnet: “Denne siden fnnes ikke". Denne beskjeden får vi når vi oppsøker Kallands presentasjonsside ved Universitetet i Oslo for å lære mer om hans forskning.
Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.
Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge om forholdet mellom nordmenn og samene.
Norsk antropologisk forening laget en egen utgave om Eidheim da han ble 80 år.
Der påpekte den samiske antropologen Vigdis Stordal at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.
Se oppsummeringen min - Har gjort faget samfunnsrelevant
Det finnes to interessante intervjuer om Eidheim som jeg omtalte tidligere.
I intervjuet som Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug førte med ham, får vi bla. vite om Eidheims mangsidige bakgrunn som sannsynligvis er en sjeldenhet idag:
Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.
Dessuten har han ikke noe særlig sans for “nøytral” forskning. Det blir det ikke noe interessant antropologi av, mener han. En må ta standpunkt! Se Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år
I et lengere intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift forteller Eidheim blant annet at han er bekymret for utviklingen av faget i Norge. Han er ingen tilhenger av reformene innen høyere utdanning. Se Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim
(Bilde: UiT)
]]>I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”
I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.
Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:
“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.
De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø
Hylland Eriksen forklarer:
– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).
Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer - klasseskiller:
I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.
Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)
Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) - sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.
“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.
Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:
Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia - vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.
Han har også gitt ut en roman - Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:
Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn - hans nisje som sosialantropolog - kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)
Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.
Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.
“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.
En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:
Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)
Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)
Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.
(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)
I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.
Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside
]]>Dette ser vi også i debatten om “sigøynerne” eller rom i Norge. Det har vært en til tider svært hatefull debatt. På fritanke.no kan vi lese en svært interessant oppsummering av et arrangement med antropologen Ada Engebrigtsen om “Romfolkets situasjon i dag”.
Engebrigtsen er en av Norges ledende eksperter på “Romfolket”. Hun har skrevet doktorgradsavhandling om grupper av romfolk og vært på feltarbeid i Romania.
Hun sa blant annet at “de fleste av de som tigger er ikke kriminelle. Forestillingen om bakmenn og tiggerkonger tilhører vår fantasi”. De tigger for sin og sin families overlevelse.
Hun unngår begrepet «tiggere» når hun snakker om romfolk. I stedet omtaler hun dem som “gatearbeidere”:
– Jeg ser på tigging som arbeid. Det er dessuten ikke bare tigging de lever av. Blant annet kjøper de ting billig, og selger det videre.
Dette provoserer, og en tilhører som har drevet har jobbet med nødhjelp i Romania i 21 år – men overfor rumenere, ikke romfolk, sa:
– Minst 50-60 prosent av romfolk har selv skyld i sin egen fattigdom. Nordmenn er naive i sin gavmildhet.
Antropologen svarer tilbake:
– Det er ikke romfolket selv vi må være på vakt mot. Vi må være på vakt mot å utnytte dem fordi de er fattige.
Samme mann tar til motmæle mot Engebrigtsens utsagn om romfolkets evne til tilpasning:
– Kulturen deres er rigid og fastlåst. Den har ikke forandret seg gjennom de siste århundrene.
Antropologen svarer:
– Selvsagt har romfolket forandret seg. Bare ikke slik vi ønsker de skal forandre seg.
>> les hele saken på fritanke.no
Tidligere iår publiserte hun rapporten Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo som kan lastes ned gratis som pdf.
Engebrigtsen har vært svært aktiv i rom-debatten tidligere i år, se bl.a. – Utfordrer nordmenns selvbilde (ABC Nyheter 18.7.12) og - Tiggerne er ikke kriminelle (Avisa Nordland 20.4.12), dessuten Hvem skal hjelpe dem? (Sykepleien.no, 28.9.12)
SE OGSÅ:
Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”
Greit eller ikke greit? Antropolog mot journalist
]]>Fram til nylig kunne vi lese alle artiklene gratis på nettsiden til Institutt for samfunnsforskning. Dette er det nå slutt med. Bladet har forsvunnet fra det åpne nettet og befinner seg nå bak en betalingsmur.
“Fra og med hefte 1/2012 er TfS-artikler kun tilgjengelige i fulltekst på idunn, leser vi.
Og der må du ut med en 50-lapp for hver artikkel eller 250 kr for hele tidsskriftet.
Norsk samfunnsvitenskap er blitt enda mindre tilgjengelig.
SE OGSÅ:
Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett
Why are academic articles so expensive?
Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden
“Academic publishers make Murdoch look like a socialist”: A call for action
]]>Men nå er jeg igang igjen og målet er minst en ny sak per uke og språk (tysk, engelsk, norsk). Dessuten kommer jeg sannsynligvis til å lage flere (ukentlige eller månedlige) round-ups. På den måten vil jeg få mer tid til å skrive egne saker og drive egen research.
Jeg håper også at antropologi.info vil få flere gjesteskribenter og bidragsytere. Gi en lyd hvis du har lyst til skrive egne saker - om ting som skjer forsknings- og studiemessig for eksempel, du kan også bidra med bok- og tidsskriftsanmeldelser, kommentarer, bilder, videoer eller med generelle innspill om nettstedet.
Så hvorfor denne pausen etter mer enn åtte år kontinuerlige oppdateringer? Siden juni ifjor har jeg stort sett bodd i Kairo, Egypt. I løpet av høsten 2011 ble situasjonen i byen mer og mer anspent, og mot slutten av november - etter flere massakre og tåregassangrep mot befolkningen ikke langt fra der jeg bodde - hadde jeg ikke lenger nok mentalt båndbredde til å bry meg om dette nettstedet.
Nå er det blitt rolig og fredelig igjen og siden våren har jeg flere ganger tenkt å starte opp arbeidet med antropologi.info igjen. Jeg fikk det aldri til fordi det finnes så mange andre ting å finne på i denne vidunderlige byen, men nå er det alvor, på tide med mer antropologi nå!
]]>Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.
De sakkyndige har ikke interessert seg for Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted. “Dette ligger selvsagt utenfor de sakkyndiges mandat”, insitererte de i Aftenposten.
Men er det ikke selvsagt at man må ta med de kollektive forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører med i vurderingen? For mye av det ABB står for er velkjente tenkemåter i disse miljøene, skriver han:
Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet. (…)
Svaret er derimot et annet når man tar utgangspunkt i “kulturen” i høyreekstreme miljøer, understreker Bjørgo. Han mener at det ikke er betryggende for den videre rettsprosessen at rettspsykiaterne ikke vil gå inn i denne problemstillingen:
Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.
>> les hele saken i Aftenposten
En lignende kritikk finner vi i et innlegget 22.juli-terroren og psykiatriens reduksjonisme av sosialantropolog Einar Rebni. Han spør: Kan Breiviks grusomme handlinger - og hva som ledet til dem - reduseres til en psykiatrisk diagnose?
“Problemet er ikke at psykiatrien er lite eksakt. Problemet er at den hevder at den er eksakt”, skriver Simen Andersen Øyen fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen i kronikken Den psykiatriske feilslutning:
I en sketsj i humorprogrammet Åpen post portretterer Harald Eia og Bård Tufte Johansen et nynazistisk miljø. Eia som for øyeblikket har på seg en tysk krigsuniform og har samme hårsveis og bart som Hitler, forteller de andre i miljøet at han har lest et sted at den gjennomsnittlige pakistanske familien får 12-13 unger hver.
De andre i miljøet som endelig får bekreftet noe de har hatt en anelse om spør hvor han har lest dette. Etter litt nøling innrømmer Harald Eia at han har lest det i et dokument han har skrevet selv.
Denne anekdoten er betegnende for det psykiatriske diagnosesystemet. Alle vestlige land opplever nå en eksplosiv økning i psykiske lidelser, samtidig har antallet diagnoser gjennomgått en økning på 300 % siden 1960. Diagnoser som har vokst frem i en sosial, kulturell og politisk kontekst, blir forstått som Thomas Wyller uttrykker det i Aftenposten 2. desember som «et faktum». (…)
I psykiatrien antas det at på samme måte som hepatitt er en sykdom, så er schizofreni en fysisk sykdom i hjernen. (…) Gener og spesielt overskudd eller underskudd av signalstoffene dopamin og serotonin kan forklare alt fra spiseforstyrrelser og spillavhengighet til sjenanse og aggressivitet. Som om ikke anoreksi skulle være knyttet til en særegen vestlig kultur hvor helse og kropp har blitt nærmest moralske mål i seg selv.
>> les hele kronikken i På Høyden
Se også interessant kommentar av Tom Hetland, sjefredaktør i Aftenbladet: Sjuk hjerne eller fri vilje?:For dersom menneskelege handlingar er bestemte av nedarva biologiske eigenskapar i hjernane våre, kva blir det då att av omgrep som personleg ansvar, skuld, straff og soning – sjølve kjernen i vår moralske og rettsfilosofiske tenking gjennom tusenvis av år? (…) Dersom vitskapen skulle bli i stand til å identifisera “forbrytarhjernar", kva er då meir logisk enn å gjera det så tidleg som råd – i ungdom, barndom eller kanskje på fosterstadiet? (…) Og dersom me først begynner å definera det me ikkje liker som sjukdom, greier me då å stoppa før me er for langt ut på skråplanet? Vil framtidige styresmakter stå mot freistinga til å senda vitskapsmenn på leiting ikkje bare etter dei kriminelle hjernecellene, men også dei opprørske og kritiske?
I Italia har tirsdag ettermiddag en høyreekstremist skutt og drept to senegalesiske gateselgere.
– Som med Anders Behring Breivik snakkes det nå med en gang om at han må ha vært syk, sier Lisa Bjurwald til Klassekampen.
– Det snakkes mer om individuelle egenskaper når terroristene er hvite, legger Bjurwald til som er bokaktuell med “Europas skam - Rasister på frammarsj”.
Det er også ytterst sjelden at hvite blir betegnet som terrorist, kan jeg legge til.
SE OGSÅ:
Slik bør Oslo-terroren endre forskningen
22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten
Medicine as power: "Creates new categories of sick people"
Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!
Why anthropologists should politicize mental illnesses
Marianne Gullestad: Racism and The Five Major Challenges for Anthropology
]]>>Clovice Kankya kommer i sin doktoravhandling, som han forsvarte i foregårs, med en rekke forslag på hvordan man kan få ned antallet på infeksjoner. Forskeren fra Makere University i Kampala Uganda som har tatt graden ved Norges veterinærhøgskole, har gått tverrfaglig til verks. Han benyttet en kombinasjon av mikrobiologiske og antropologiske metoder, får vi vite på nettsidene til Norsk Veterinærinstitutt.
Clovice Kankya, leser vi, er nemlig “talsmann for en helhetlig og tverrfaglige tilnærming («one health one ecosystem») som svar på den økende utbredelsen av sykdomssmitte mellom mennesker og dyr”.
Som ikke bare antropologer vet, så kan helseproblemer, hverdagspraksiser og lokalkunnskap ikke skilles fra hverandre. For å bekjempe infeksjonene, er det derfor nødvendig å se på hvordan lokalkunnskap påvirker befolkningens syn på infeksjon med mykobakterier og håndtering av problemet.
Avhandlingens tittel er Socio-anthropological perspectives and the public health implications of mycobacterial infections and management at the human-environment-livestock-wildlife interface in the pastoral ecosystems of Uganda. Den er ikke på nett (ennå?), men noen tidligere arbeider (skrevet sammen med andre forskere) kan lastes ned gratis, for eksempel:
SE OGSÅ:
Dårligere kår for tverrfaglig forskning?
Helsevesenet etterlyser antropologer
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!"
Hvorfor bruker de ikke vaksinene?
Doktorgrad: – Angrip samfunnsstrukturene som skaper fedme!
Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”
The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS
AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"
]]>Ikke minst på grunn av denne selvsensuren tror mange nordmenn at de kongelige ikke har noe makt og ikke bruker deres særstilling til noe. Det er liksom ikke så farlig med de kongelige. Derfor forstår mange nordmenn heller ikke innvendingene til utlendinger som påpeker paradokset i at nordmenn “tilskriver en familie status og privilegier i kraft av hvem deres forfedre var, at det ligger fjernt fra de verdiene nordmenn ellers liker å fremheve som sine og anbefaler resten av verden å følge":
Det norske monarkiet fremstår som en tefloninstitusjon: Ingen ting hefter ved det. Selv ikke en kommende dronnings utagerende festing eller en ektefødt prinsesses utagerende åndelighet har svekket dets omdømme. Alle familier har en overspirituell datter og en guttegæren niese. Det gjør dem bare enda mer lik oss.
Men da tar de feil.
Kolshus nevner et eksempel på kongemakt: I 2008 begikk kongehuset “på det nærmeste statskupp”. Dette skjedde i forbindelse med foreslåtte grunnlovsendringer av kongefamiliens forhold til Den norske kirke i 2008: Norges konge bør ikke lenger bekjenne seg til en utvalgt religion:
Til tross for at regjeringen og et enstemmig Storting var enige om å la fremtidige monarker selv bestemme hvilket trossamfunn de skulle være medlem av, gjorde kong Harald det så klart overfor daværende kirkeminister Trond Giske at han ville nekte å underskrive den nye loven, at punktet om kongens bekjennelsesplikt ble gjeninnført. Regjeringens og Stortingets vilje måtte vike vei for Kongens.
Men kongehusets maktbruk fikk passere uten kommentar i norsk presse, påpeker antropologen. Eneste unntak var Marie Simonsen i Dagbladet som skrev “Hva kongen skal tro på, har ikke kongen noe med.”
“At kommentatorer som er vant til å se uformell makt bak hver busk lar den gå ubemerket hen når den utøves i åpent landskap, er et uttrykk for sløvhet som kler standen dårlig”, kommenterer Kolshus:
Pressens selvsensur overfor kongehuset er en overlevning fra nasjonsbyggingstiden, der det var viktigere å sitte stille i båten enn å peke på skjær i sjøen. Nå som vi ikke lenger skal bygge landet, kun pleie det, må pressen ta også denne delen av sitt samfunnsansvar på alvor. Reaksjonene på Bomann-Larsens avsløringer [om kongehuset] viser at tiden er inne. Kongehuset er modent. Folket likeså.
>>Les hele saken på nettsiden til Sosialantropologisk institutt ved UiO
Kolhus’ innlegg om teflonkongehuset ble forbigått i stillhet. Jeg fant ingen reaksjoner på nettet bortsett fra en utvidet engelsk oppsummering på Views and News from Norway: Media blamed for ‘Teflon monarchy’
Kolshus har tidligere bl.a. skrevet kritiske innlegg om filmen Avatar (se [Antropolog om Avatar: Antropolog om Avatar: "Bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet" og våre etnosentriske forestillinger om modernitet
SE OGSÅ:
]]>