Mange bøker blir aldri omtalt i mediene. ”Rondane Kilimanjaro. Om vennskap som flytter fjell”, skrevet av antropologen Ilona Drival, har vært et av disse ignorerte bøkene. Nå er boka - som kom ut i fjor - blitt anmeldt i Bistandsaktuelt.

Vi får vite at boka er en blanding av feltnotater, anekdoter, fagbok og betraktninger. Antropologen ta for seg forskjeller, likheter, kultur og historie fra to fjellbygder; en i Rondane og en i Kilimanjaro.

Drivdal har på slutten av nittitallet vært på feltarbeid blant småbrukere i Kibosho, Kilimanjaro Region. Etter endt feltarbeid, opprettholdt Drivdal kontakten med grenda, noe som senere førte til samarbeid mellom Kibosho og Hedmark Bonde- og Småbrukarlag og Stor-Elvdal kommune som også har gitt ut boka. Kontakten har belyst likhetstrekkene mellom småbrukere i Norge og Tanzania i stedet for å fordype seg i forskjellene.  

Anmelder Anne-Lise Langøy (som også er antropolog - og byråkrat i UD) er begeistret.

Mens jeg leste boka, lette jeg automatisk etter begreper som kunne lede meg til en sedvanlig, profesjonell bistandsbyråkratisk tilnærming til stoffet. Dette fant jeg ikke. Drivdals termer og perspektiver er akk så virkelighetsnære, nært grasrota og den felles kaffekoppen så og si. Hun beskriver småskala utviklingsprosjekt som setter mennesket, kultur og næringsgrunnlag sammen i en logisk helhet.

Det slo meg at boka nettopp er verdifull av den grunn – den er en hyllest til de som synes det er verdt å lære andre kulturer å kjenne og være med på å bidra til utvikling i praksis. Den beskriver det typiske sivile samfunns engasjement i utvikling og folk-til-folk samarbeidet. Og til syvende og sist, grenda, husholdet og mennesket er vel den egentlige måleenheten når vi skal finne ut om tusenårsmålene er nådd eller ikke. Boka er av den grunn opplysende og betydningsfull for opinionen i Norge.

>> les hele saken i Bistandsaktuelt

- Jeg vil utfordre våre forestillinger om afrikanere. Vi tror på en måte vi må redde dem. Men de kan mye selv, sa forfatteren ved lanseringen.

SE OGSÅ:

Telemarkskua, bygdeliv og næringsutvikling

Landbruk: Etiopia viser veien

Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari

Dissertation: Survival in the Rainforest

Les bygdebøker!

De fire store universitetene i Norge har forhandlet fram en avtale som gir forskere mulighet for å publisere ”open access” i Springers mange tidsskrifter, melder Universitetsavisa i Trondheim.

Dette er en mulighet vi håper være forskere benytter seg av, skriver Universitetsbiblioteket i Oslo.

Høres bra ut. Det blir lettere å gjøre kunnskap tilgjengelig på nett. De fleste tidsskriftartiklene kan man nemlig bare lese når man er abonnent. Og tidsskriftene er dyre. Veldig dyre.

Men en titt på de 1170 titlene som er med i Springers “Open Choice” program avslører at antropologien glimrer med sitt fravær. Eller nesten. Springer har få antropologitidsskrifter.

Jeg oppdaget et tidsskrift som heter Dialectical Anthropology. Blant de nyere open access artiklene finner vi We are all the people of the Vega Baja now. Immediate Struggles: People, Power, and Place in Rural Spain av Don Kalb.

International Journal of Anthropology står også på listen men blir ikke lenger gitt ut av Springer.

Human Ecology er et kjent tidsskrift. Flere forskere har allerede brukt open access modellen. Her er et utvalg av artikler som er lagt ut gratis på nett:

A Behavioral Change Perspective of Maroon Soil Fertility Management in Traditional Shifting Cultivation in Suriname (Luuk Fleskens and Fedde Jorritsma)

Vicious and Virtuous Cycles and the Role of External Non-government Actors in Community Forestry in Oaxaca and Michoacán, Mexico (James A. Barsimantov)

Discourses, Power Negotiations and Indigenous Political Organization in Forest Partnerships: The Case of Selva de Matavén, Colombia (Eloisa Berman Arévalo and Mirjam A. F. Ros-Tonen)

Mark Nichter: Global Health: Why Cultural Perceptions, Social Representations, and Biopolitics Matter (bokanmeldelse av Susan M. Glover)

Dams and Dynasty, and the Colonial Transformation of Balinese Irrigation Management (Henk Schulte Nordholt)

Og så har vi Culture, Medicine and Psychiatry. Her et utvalg av open access artikler:

“A Massive Long Way”: Interconnecting Histories, a “Special Child,” ADHD, and Everyday Family Life (Linda C. Garro and Kristin E. Yarris)

Heartache of the State, Enemy of the Self: Bipolar Disorder and Cultural Change in Urban China (Emily Ng)

Kiyang-yang, a West-African Postwar Idiom of Distress (Joop T. de Jong and Ria Reis)

Ways of Asking, Ways of Telling. A Methodological Comparison of Ethnographic and Research Diagnostic Interviews (Thomas J. Csordas, Christopher Dole, Allen Tran, Matthew Strickland and Michael G. Storck)

Giving an Account of One’s Pain in the Anthropological Interview (Mara Buchbinder)

Men det er kanskje uansett det beste å publisere i rene open access tidsskrifter som det finnes flere og flere av, se antropologi.info’s oversikt.

Og hva med å forhandle med Universitetsforlaget som er jo ganske vanskelig i forhold til slike spørsmål?

SE OGSÅ:

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Open Access Anthropology in Africa - an introduction

Owen Wiltshire: How internet is changing anthropology

Why Open Access?

I diverse avis- og blogginnlegg blir kronikken slaktet, for eksempel av Marte Michelet i Dagbladet (“Tybring-Gjedde minner oss på hva FrP egentlig er”), Jonas Gahr Støre i Aftenposten (“Norsk kultur står klippefast i et moderne norsk mangfold.”), religionshistoriker Cora Alexa Døving i Aftenposten (”Det flerkulturelle Norge er ikke en fiks idé fra Arbeiderpartiet, men en konsekvens av globalisering“) og antropolog Bischoff (”Norge blir visst revet i filler“), mens Konrads tankesmie har “oppdaget” et dokument fra 1938, skrevet av en viss “Christian Pudding-Gjedde” med tittelen “Jødene ødelegger norsk kultur“.

Det er sikkert viktig å debattere kronikkens påstander, men jeg er ikke sikker på om “fakta” er det viktigste. Kanskje det kan være mer interessant å studere innvandringsmotstanden i seg selv, gjerne i et komparativt perspektiv: Hvorfor blir noen innvandrings-/islammotstandere?

Motstanden handler om utrygghet i dagens nyliberale globale verden, mener for eksempel mediesosiolog Gavan Titley.

Og hvorfor blir andre innvandringstilhengere eller kosmopolitter? Og når er man det ene eller det andre?

For ikke alle som sier rasistiske ting er rasister og slett ikke hele tida slik antropologen John L. Jackson påpeker.

Eighteenth- and 19th-century slavemasters were racists, but they weren’t only racist. They were also revolutionaries and humanitarians, adventurers and religionists. To call someone racist isn’t about explanatory exclusivity.
(…)
We often imagine ourselves to be looking for racists who are racist 365 days out of the year. To chronicle the several days each week or month or lifetime when they are not demonstrably racist is either (i) to dismiss such fallow periods as exceptions (or mere performance) or (ii) to offer them up as proof that said accusations are false. But it doesn’t make sense to think of racism the way we think of, say, racial identity (as something we conspicuously carry around with us all the time, everywhere we go).

Han nevner Officer John Ryan i filmen Crash fra 2004 som eksempel:

In one scene, Ryan is a working-class cop who mercilessly harasses a middle-class black couple during a traffic stop, clearly relishing his racial privilege and lauding it over his intimidated victims. In another scene, he can risk his own life to pry that same black woman from a burning car before it explodes.

Oppdatering Haha, satire-nettstedet 5080.no kommenterer Frpernes kronikk i Aftenposten:– Aftenposten-kronikker plagierer våre nettdebatter:

- Kronikken er nesten identisk med et par av de kommentarene vi fjernet for to uker siden. Alt Aftenposten har gjort er å rydde opp i skrivefeil og kutte ned på antall utropstegn, sier debattredaktør i Dagbladet, Jo Randen.

Dagbladet mener Aftenposten undergraver markedet for rasistiske og hatske meninger når de velger å betale bidragsyterne.

SE OGSÅ:

Antropolog studerte FrP-lokallag

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Antropolog: Slutt å bruke ordet “innvandrer"!

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Thesis: That’s why there is peace

- Highlight the connections between people!

Identity politics: Have anthropologists gone too far?

Så kom muslimene og plutselig ble religion et viktig tema igjen i Norge. Dette er en populær fortelling. Men man glemmer at kristendommen spiller en stor rolle i livet til mange nordmenn.

Til tross for at flere blir ateister, står pietistisk kristendom fortsatt sterkt i Agderfylkene og Rogaland. Bibelbeltet består, konkluderer Klassekampen som omtaler den nye undersøkelsen “Religion i dagens Norge”, som ble lansert av Stiftelsen Kirkeforsking (Kifo) forrige fredag.

Det er store regionale forskjeller i religiøsitet, og disse forskjellene er “forbausende stabile", leser vi:

Bibelbeltet på Sørlandet holder stand, hedmarkingene bryr seg fortsatt lite om religion, og i det urbane Oslo-området står sekularismen og pluralismen sterkt.
(…)
Folk fra Rogaland og Agderfylkene oppgir oftere å ha en personlig tro, og de har et mer aktivt religiøst liv. Fraværet av personlig troende dominerer på Østlandet og i Trøndelag, mens i Nord-Norge er det like sammensatt som det alltid har vært: Her finnes dypt troende læstadianere og sterkt antireligiøse, samtidig som nordlendingene utmerker seg med å slutte opp om den alternative religiøsiteten.

>> les hele saken i Klassekampen

Noe annet som er interessant: Unge er mer åpne for religiøsitet enn eldre. Det er nå flere i aldersgruppen 18-34 år som tror på et liv etter døden, enn det er i aldersgruppen 55-79 år, og det er en økning av søknader til bibelskoler ifølge Vårt Land.

Jeg synes Klassekampens vinkling er mer interessant enn den vi finner i Vårt Land (”Eldre svikter kirken” og Fri Tanke (Andelen ”sterkt ikke-religiøse” nær doblet på ti år). Det ser nemlig ut at vi er vitne til en økende polarisering i religiøse spørsmål.

For noen uker siden hadde Morgenbladet en interessant reportasje om unge som strømmer til kristne skoler og festivaler.

SE OGSÅ:

Kristendommen øker mer enn islam

Masteroppgave om bedehuskultur i endring

Slik preger kristne ideer våre bilder av verden

Intervju: På feltarbeid i bedehuset

Der religionen skiller bygda

Maurice Bloch: Religion is a Figment of Human Imagination

Burkadebatten ser ikke ut til å ta slutt med det første, og i flere land vurderer styresmaktene å forby klesplagget. I et innlegg i Upsala Nya Tidning går antropolog Patrik Sander Göth ganske langt i å forsvare burkaen. Han mener vi kommer ikke særlig langt når vi bare ser burkaen som noe fremmed. Den er et personlig religiøst uttrykk på samme måte som korset rundt halsen blant kristne:

I den svenska sekulariserade kulturen är således det lilla korset som hänger runt halsen det enda som avslöjar en eventuell tillhörighet till den kristna tron. Så om vi likställer det lilla korset runt halsen med burkan med perspektivet att det är ett uttryck för en religiös tillhörighet blir varken det ena eller det andra mer eller mindre förtryckande.

Patrik Sander Göth er en av de mange antropologer som driver for seg selv som frilanskonsulent. Han har reservert seg et passende domenenavn www.kulturantropologen.se.

Der presiserer han at det nettopp er de andre perspektivene som utmerker antropologifaget:

Kulturantropologen utgår inte från det västerländska tänket utan tillämpar relativism och holism och kan därför hitta nya tillvägagångssätt och lösningar. (…) Med hjälp av kulturantropologen kan problemsituationen omvandlas till något mycket spännande och inte alls hotfullt.

SE OGSÅ:

Gabriele Marranci: Burqu’ing freedom: the danger of ‘moral civilizing

Magnus Michaelsen: Burkaen – En samfunnsfiende?

Da danske kvinner gikk med burka og radikale norske kvinner med skaut

Thesis: Hijab empowers women

France asks anthropologist for advice on burqa-ban

Lila Abu-Lughod: It’s time to give up the Western obsession with veiled Muslim women

Lila Abu-Lughod: Do Muslim Women Really Need Saving? (pdf)

Men det står dårlig til med tverrfaglige perspektiver i pensum, forteller Maja Janmyr, stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, i et intervju med På Høyden.

Janmyr har gjort feltarbeid blant flyktningar i Uganda. Det var “utfordrande for ein jurist med lita utdanning innanfor sosiologisk og kvalitativ metode å gjere feltarbeid av denne typen", forteller hun. Det er for lite av dette i pensum. Jussen kan ha utbyte av å åpne seg mer mot andre fagfelt.

>> les hele saken i På Høyden

Doktorgradsprosjektet heter “Protection of Civilians within Refugee Camp Environments: the separation of armed elements". I Bistandsaktuelt skrev hun kommentaren Urovekkende utvikling i Uganda

Anne Hellum er en av de få juristene i Norge som kombinerer juss og antropologi.

SE OGSÅ:

Vår evne til å forstå schizofreni - en filosof på feltarbeid

Naturviter på feltarbeid blant skolejenter i Afrika

Dårligere kår for tverrfaglig forskning?

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi?

Improviasjonsforskning: Å la seg inspirere av jazzmusikere og fotballspillere

I en debatt-artikkel i Göteborgs-Posten forklarer de to at begrepet brukes selektivt om visse grupper mennesker (heller om folk med bakgrunn i Somalia enn USA), og ofte på en nedverdigende måte. Forskerne kritiserer også begreper som annen- og tredjegenerasjonsinnvandrer (som ikke lenger er mye i bruk i Norge og ble erstattet av førstegenerasjonsnordmann): “När ska vi egentligen sluta vandra?” er noe som mange lurer på.

De foreslår å bruke ordet immigranter eller utenlandsfødte. Men det viktigste er å bli klar over at grensen mellom svensker og ikke-svensker er kunstige:

Ett något mer neutralt ord är immigranter (från latinets immigro, att flytta in) och som används i engelska och franska. Utlandsfödda är också möjligt och betecknar enbart de som verkligen är födda utanför Sveriges gränser, alltså inte deras barn och barnbarn enligt den tidigare ”arvsyndsmodellen”. I många andra fall är det helt enkelt inte relevant om en person råkar vara född i Arvika eller i Teheran.

Viktigast är dock att inse att uppdelningen mellan svenskar och ickesvenskar är konstgjord och bygger på en förlegad uppfattning om nationell kultur som en tidlös essens. Kultur är istället en process som ständigt förändras och berikas i samspelet mellan människor oavsett deras ursprung. Vi är alla ättlingar till ”invandrare” från istiden och framåt, och alla dessa har bidragit till formandet av den svenska kulturens historia.

>> les hele saken i Göteborgs-Posten

SE OGSÅ:

Assad Nasir: Hvem er en innvandrer?

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

- Vi må slutte å snakke om røtter

Skal vi slutte å snakke om kultur?

- Ikke kall dem for illegale

For mer kosmopolitisme - ny bok for “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

Bøker om land som Afghanistan er gjerne ideologisk ladet, skrevet ut fra aktuelle politiske vinklinger som den såkalte “krigen mot terror”. Hvordan forholder det seg med den nye Afghanistan-boka av antropologen Thomas Barfield, som blir beskrevet som en av USAs ledende Afghanistan-eksperter?

Jeg har ikke lest boka, men Dagens Nyheter har anmeldt boka. Det skjer ikke ofte at engelskspråklige fagbøker får medieomtale her. Anmelderen Carl Rudbeck er begeistret:

Det har skrivits flera historiska böcker om Afghanistan. Barfields bok skiljer sig från flertalet; en orsak är att Barfield, som undervisar vid Bostonuniversitetet, inte är historiker eller statsvetare utan antropolog och har tillbringat långa perioder i landet. Han var då inte främst intresserad av landets eliter utan av folket, vars röster och intressen han vill förmedla.

Landet blir ofte beskrevet som uregjerlig. Nasjonalistisk ideologi har aldri fått fotfeste der. Barfield sammenligner den ustabile situasjonen i Afghanistan med en vedvarende maktkamp mellom multinasjonale selskap:

Barfield jämför i stället med multinationella företag där investerare, konsulter och advokater slåss om makten över ett företag medan arbetarna jobbar som vanligt. I Afghanistan har eliterna traktat efter makt utan att folket har tillfrågats eller i många fall ens brytt sig. Erfarenheten har sagt dem att det inte spelar någon större roll för deras dagliga liv vad härskaren i Kabul heter eller om han kallar sig kung eller president.

Taliban kom ifølge antropologen til makten i en periode da ingen stormakt interesserte seg for landet.

>> les hele saken i Dagens Nyheter

>> les innledningen av boka (pdf)

Intervju med Barfield:

Barfields bok kom har fått ganske stor omtale i engelskspråklig media, se bl.a.

Afghanistan: Six Questions for Thomas Barfield (Harper’s magazine)

Thomas Barfield: Is Afghanistan ‘Medieval’? (Foreign Policy)

A Conversation with Thomas Barfield (Saudi Gazette)

Afghanistan: A Cultural and Political History (Newsweek)

SEE ALSO:

“Afghanistan is a mess” or The return of colonial anthropology?

Slakter Fredrik Barths bok “Afghanistan og Taliban”

Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”

How can anthropology help us understand Swat and Taliban? Interview with Akbar Ahmed

Thesis by Elisabet Eikås: The limits of youth activism in Afghanistan

Afghanistan / Iraq: More and more anthropologists are recruited to service military operations

Norske antropologer som spioner for E-tjenesten?

Antropologi og militær: - Norske antropologer bør si NEI