MORGENBLADET

Det er ikke vanskelig � bli imponert over den t�lmodighet sosialantropologen Unni Wikan har utvist ved � f�lge den egyptiske kvinnen Umm Ali, og et knippe fattige familier rundt henne, gjennom 35 �r. Bare tidsspennet i seg selv vitner om en uoppslitelig nysgjerrighet. Og leseren innser raskt at livet i Kairos bakgater er s� intenst, ubarmhjertig og tidvis fornedrende at man m� v�re i besittelse av en helt spesiell form for utholdenhet, b�de for � tilh�re det, og for stadig � velge � opps�ke det p� nytt.
Menneskene som presenteres oppf�rer seg til tider s�pass usympatisk, om ikke mot forfatteren, s� i hvert fall mot hverandre, at heller ikke disse fremst�r som opplagte tilknytningsobjekter. Man minnes Ettore Scolas film Brutti, sporchi e cattivi (Tarvelige, heslige og vemmelige), der den fattige underklassen i en av Romas forsteder heller ikke levnes mye �re. Men selv om Wikan med sin n�del�se grundighet lykkes godt i � avskj�re publikums mulige behov for � romantisere bakgatelivet, klarer hun ikke helt � vekke den paradoksale fascinasjon som Scolas estetiserte elendighet utl�ser. I stedet st�r hennes repetitive fremstilling av det omfattende persongalleriets misere stadig i fare for � kvele enhver nysgjerrighet p� studieobjektenes forpinte liv.
Som sosialantropolog er det naturlig at Wikan er mer interessert i inng�ende detaljskildringer enn i � dr�fte de store linjer. Men i perioder blir teksten s� fattig p� interessant informasjon at man f�r f�lelsen av at forfatteren avkrever sine lesere den samme grad av t�lmodighet som hun selv ser ut til � v�re utrustet med. Det oppleves som en stor lettelse n�r hun mot slutten av boken endelig trekker seg litt tilbake fra sitt n�rsynte mikroperspektiv, og gir et overblikk over Egypts nyere historie. Ogs� i det p�f�lgende kapittelet, om den islamske fundamentalismens betydning for de endringene som egypternes livsf�rsel har gjennomg�tt de siste ti�rene, l�fter Wikan seg ut av den begeistrede beundring de enkelte kvinnenes skjebner kan vekke. Dermed kan hun ogs� presentere en vesentlig skarpere ideologisk analyse av kvinnenes stilling i det egyptiske samfunnet, enn den som preger resten av boken.

Grensel�s dialogvilje. Som i boken om Fadime-saken (2003) er Wikans villighet til � eksponere sine studieobjekters negative sider b�de hennes styrke og hennes svakhet. En styrke fordi hun dermed indikerer at den grensel�se dialogviljen hun ofte uttrykker i tilknytning til kulturkonflikter, baserer seg p� nyanserte og realitetsorienterte bilder av de kulturer hun �nsker � forsvare. Men det kan ogs� fremst� som en svakhet at hun virker s� urokkelig i sin intensjon om � unnskylde og forst�.
I oppsummeringen av livsl�pet til en mann som gjennom store deler av boken har banket opp kona og ungene sine, og for �vrig krenket og belastet dem p� en rekke andre m�ter, h�per hun "det skinner igjennom at han var en avholdt far og mann". Som leser har man selvf�lgelig registrert at hun ogs� flere ganger tidligere har pr�vd � markedsf�re en slik tolkning av konas og barnas holdninger. Men fordi teksten stadig presenterer hendelser og utsagn som vitner om det motsatte, fremst�r ikke det fors�ket som s�rlig overbevisende.
Wikan tar flere grep for � unng� � bli utsatt for anklager om utilb�rlig utlevering av enkeltpersoner og uklar sjanger-status. I sitt forord legger hun vekt p� kompleksiteten i den kulturen hun presenterer, slik at hennes protagonister ikke skal kunne leses som representative klisjeer, men som enkeltindivider som s�ker � finne best mulige l�sninger p� de omstendigheter de befinner seg kastet inn i.
Hun understreker nyanserikdommen ved � skrive at hennes studieobjekter "tar avstand fra vestlig dekadanse og forfall, men verdsetter andre positive aspekter ved livet i Vesten." Det er ingen av hennes kvinnefigurer "som passer inn i stereotypien om den underdanige muslimske kvinne." Og selv mannen i hennes samfunnsportrett er "ingen stereotyp kvinneundertrykker. Han er et menneske han �g." Dermed marginaliseres i noen grad overordnete tilh�righeter til religion, kultur og etnisk gruppe som forklaringsfaktorer, mens �konomiske problemer, oppvekstforhold og familierelasjoner presenteres som individualpsykologiske stressfaktorer i akt�renes liv.

Unni og �sne. Wikan l�rte seg ikke bare arabisk, men ogs� den lokale dialekten som tales i den delen av Kairo der hun har oppholdt seg, slik at hun helt fra starten av sitt arbeid kunne klare seg uten tolk.
Hun har ogs� unnsluppet den intense og salgsstimulerende debatten som oppsto rundt �sne Seierstads bok Bokhandleren i Kabul. Det skyldes naturligvis en rekke forskjellige tekstlige og utenomtekstlige forhold, som jeg ikke skal pr�ve � utrede. Men det skyldes definitivt ikke at Wikans Hassan (som er hovedpersonen Umm Alis ektefelle) fremstilles som en mer sympatisk mann enn Seierstads bokhandler Sultan Khan. Det skyldes nok heller ikke at Wikan fremstiller kulturen i Kairos underklasse i et mer forsonende lys enn Seierstad fremstilte livet i Kabuls �vre middelklasse. For selv Wikans "formidable kvinner" kommer ikke alltid s� mye bedre ut av historien enn hennes "patetiske menn".
Forfatteren pr�ver riktignok � dempe det negative inntrykket gjennom ideologisk oppbyggelige kommentarer om studieobjektenes "enest�ende kraft og vitalitet", men resten av teksten vitner igjen for sterkt til � overd�ves av forfatterens gode intensjoner. Det egyptiske familiesamholdet fremstilles i det ene �yeblikk som en halvt guddommelig kvalitet: "Morskj�rligheten er absolutt." Men bare 12 sider senere er det ingen n�de for Umm Alis s�nn n�r han gifter seg uten familiens samtykke: "Til straff ble han kastet ut av familien. Han har pr�vd � f� til forsoning, men foreldrene er ub�nnh�rlige. Moren sier: "Han er som d�d for meg (�)", og Wikan unnlater helt � tematisere denne urovekkende svikten i den "absolutte" morskj�rligheten.

Klageretorikk. Mot slutten av boken lykkes imidlertid Wikan endelig med � virke overbevisende i sitt forsvar for bakgatekulturens tiltalende sider: Gjennom store deler av boken fremg�r det at Umm Ali og hennes venninner hengir seg til det Wikan kaller en "klageretorikk", det vil si at de bevisst forst�rrer livets, og andre menneskers, negative sider. Ikke minst lider ektefellenes omd�mme under kvinnefellesskapets vidl�ftige utlegninger over mannekj�nnets kombinasjon av brutalitet og hjelpel�shet. Siden Wikan i lengre perioder gjengir disse klagem�lene ukommentert, ender leseren opp med en viss ambivalens; b�de med hensyn til hvordan den "objektive" virkelighet faktisk arter seg (hvor voldelig er han egentlig, denne ektemannen?), og i sitt �nske om � kunne lokalisere sin sympati i henhold til noen enkle moralske kategorier. F�rst n�rmere tre hundre sider ut i boken klarer Wikan � forl�se dette dilemmaet, og gir dessuten leseren en av de f� tilforlatelige forklaringer p� Umm Alis tilsynelatende patologiske t�lmodighet med sin ektemanns mange d�rlige egenskaper. "Hvorfor var hun ikke l�st i bitterhet? Hvorfor b�rer hun ikke p� nag?" sp�r Wikan med oppriktig undring og en viss beundring.
Og hun fortsetter med � sp�rre om ikke Umm Ali selv har funnet svaret: "(...) at mennesker f�r ting ut av seg ved � snakke? At den som snakker ut om sin fortvilelse og sitt sinne, kvitter seg med det og f�r det ut av kroppen? Ikke helt og fullt, naturligvis, men nok til � bevare helsa." Alts� den egyptiske bakgateversjonen av det som Joseph Breuers ber�mte pasient Anna O. for over hundre �r siden kalte "the talking cure", og som ble det sentrale redskap i freudiansk psykoanalyse.

Kontrasteringer. Men det som virkelig gj�r kapittelet om "samtale som terapi" til en liten perle, er at Wikan bruker den egyptiske "snakkekulturen" og "klageretorikken" som et springbrett for en videre utbrodering av forskjeller mellom nordmenns og egypteres livl�sninger: "Vi gir ikke hverandre anledning til � ang� hverandre. (�) De derimot tar det som en selvf�lge at alle feiler, mennesket er i sitt vesen feilbarlig." "Ei heller er de redde for � trette [hverandre] med gjentagelser. At en person snakker om noe om og om igjen, viser jo nettopp hvor viktig det er for henne." "Egyptere ville ikke kunne forst� v�r tilbakeholdenhet og redsel for � 'blande oss inn' som annet enn menneskelig likegyldighet. (�) Og om enn alle klager over at folk blander seg opp i ting de ikke har noe med, s� er folk velsignet fri for den f�lelse av meningsl�shet som plager s� mange i v�r del av verden."
Denne vidunderlige tiraden av kontrasteringer, der den dorske norske materialismen kommer s� ettertrykkelig til kort i forhold til det egyptiske hysteri, bruker Wikan som utgangspunkt for en videre analyse av forestillinger om privatlivets fred, om �konomi, ekteskap og kj�nnsrelasjoner, som utgj�r bokens suverene h�ydepunkt. I l�pet av disse �tte sidene tilgir man henne alle de foreg�ende sidenes traurige kjedsommeligheter, og sluker de resterende sidene med den velvilje man f�ler overfor en god venn, uansett hvor uenig man m�tte v�re med henne.
Og s� m� man motvillig innr�mme at det var kanskje n�dvendig � sitte der og irritere seg gjennom all langhalmen for at denne troskyldige lille juvelen av et kapittel virkelig skulle f� komme til sin rett, og dermed gi hele bokens prosjekt en uventet forl�sning.

SAKPROSA
Unni Wikan:
Medmennesker. 35 �r i Kairos bakgater
378 sider. Pax Forlag. 2004