<< tilbake til antropologi i nyhetene
KOPI! Teksten er blitt fjernet
Globalisert demokrati
Thomas Hylland Eriksen, Morgenbladet, 11. mars 2005
Demokratiets tidsalder er pragmatisk og utopisk, realistisk og usannsynlig, men først og fremst er George Monbiots nye bok gjennomført, gjennomtenkt og imponerende.
Siden opptøyene i Seattle senhøsten 1999 har mange lagt beslag på slagordet "En annen verden er mulig". Få er kommet ut over interne diskusjoner om forholdet mellom proteksjonisme og global solidaritet, og forholdet mellom marked og stat. Attac har plassert seg fjellstøtt midt i disse dilemmaene. Michael Hardt og Antonio Negris "kombinasjon av poststrukturalisme og arbeiderisme", for å bruke Halvor Finess Tretvolls treffende karakteristikk, vil ellers neppe ryste verden i sine grunnvoller heller. Til det er den for virkelighetsfjern og diffus. Andre sterke kritikere av nyliberalismens verdensorden, mange av dem frafalne tilhengere av globalisert "frihandel" – John Gray, Joseph Stiglitz, George Soros – har ikke annet å sette enn anstendighetsverdier som alternativ til de såkalte frie markedskreftenes herjinger. Atter andre viktige kritikere, som Naomi Klein, Arundhati Roy og Noam Chomsky, nøyer seg stort sett med å dokumentere overgrep. Sosiologen Manuel Castells har sagt, på en spak måte, det mange tenker: Markeder er nødvendige for å regulere økonomien, men de er utilstrekkelige for å organisere et helt samfunn.
Monbiots globale prosjekt. Mens de fleste kritikere av den globale orden avslutter med en konklusjon av denne typen, er det omtrent her George Monbiot tar sats og begynner. Monbiot, en av Storbritannias viktigste journalister, kan også vise seg å bli en av tidens mest innflytelsesrike politiske tenkere. Han er best kjent for sine faste kommentarartikler i The Guardian, hvor han treffsikkert plaffer ned maktmennesker og snakker den tredje verdens sak. I forrige måned dummet han seg riktignok ut, da han proklamerte for all verden at han hadde sådd elleve slags grønnsaker og ventet at de skulle spire en måned for tidlig, takket være drivhuseffekten. Det var før de siste par ukenes kuldebølge satte inn.
Monbiot er imidlertid aktiv på mange fronter. Han har skrevet reportasjebøker fra Øst-Afrika og Irian Jaya (den indonesiske, noen vil si okkuperte, delen av Ny-Guinea), samt en sjokkerende bok (Captive State) om bisnissinteressenes innflytelse på britisk politikk. Demokratiets tidsalder (originaltittel er The Age of Consent) er intet mindre enn et gjennomarbeidet forslag til en alternativ politisk modell. Problemet mange har vært klar over en stund, er at de politiske styringsmodellene ikke korresponderer med økonomiske og andre realiteter. Som Monbiot uttrykker det: Alt er blitt globalisert, bortsett fra demokratiet. De nasjonale parlamentene, særlig i små land, blir redusert til kommunestyrer, og overnasjonalt samarbeid er fremdeles for svakt. Man kan selvfølgelig appellere til den gode vilje eller melde seg ut (den nordkoreanske modellen), men Monbiot har lite til overs for disse alternativene. Dermed finnes det ikke noe annet svar på den økonomiske globaliseringen enn en matchende politisk globalisering.
Verdensparlament. De tre sentrale kapitlene introduserer forslag til endringer på like mange områder. I fjerde kapittel foreslår Monbiot etableringen av et verdensparlament, i femte kapittel en internasjonal betalingssentral som skal forhindre spekulasjon og konsentrasjon av rikdom, og i sjette kapittel anbefaler han opprettelsen av en organisasjon som skal sørge for at produsenter over hele verden får skikkelig betalt.
Verdensparlamentet er tenkt i første omgang som et rådgivende organ, men med en moralsk tyngde som vil gjøre det vanskelig å ignorere. Hver valgkrets har ti millioner innbyggere, og til sammen vil parlamentet ha 600 medlemmer – bredt nok sammensatt til å tillate meningsmangfold, men lite nok til å fatte effektive vedtak. (En detalj: Kretsene bør deles inn på bakgrunn av antall stemmeberettigede, ikke antall innbyggere. Ellers risikerer man at en egyptisk stemme veier dobbelt så mye som en italiensk, og det var vel ikke meningen?) Parlamentet er tenkt å ta stilling til spørsmål som er globale, som altså ikke angår nasjonalstatene. Tanken er god, og veien er lang: For å finansiere et slikt system, er det nødvendig å appellere til nasjonalstatene, særlig de rikeste av dem, som også er dem som har mest å tape på et globalt demokrati.
Den internasjonale betalingssentralen er ment å erstatte Verdensbanken og IMF, som til tross for tidvis gode hensikter har ført mange fattige land fra vondt til verre gjennom strukturelle tilpasningsprogrammer og ufølsomhet for lokale og globale maktforhold. USA er alene i stand til å blokkere vesentlige forslag i begge organisasjoner, siden alle viktige vedtak krever 85 prosents flertall.
Keynes på nytt. Den største møllesteinen om halsen på fattige lands økonomier er likevel gjeldsbyrden. Gjeldssletting er i historisk perspektiv mindre radikalt enn de fleste tror. Monbiot siterer tall som viser at hvis europeernes overføring av gull og sølv fra Sør- og Mellom-Amerika til Europa mellom 1503 til 1660 skulle betraktes som et langsiktig utviklingslån, ville Europa nå, med "en beskjeden rentefot på ti prosent", skylde verdensdelen en gull- og sølvmengde som overstiger planetens vekt.
Monbiots foreslåtte alternativ til dagens destruktive globale finanspolitikk, er ikke bare et kolumbi egg, men faktisk et som opprinnelig ble klekket ut av John Maynard Keynes før Bretton Woods-forhandlingene i 1944. Keynes foreslo etableringen av en internasjonal betalingssentral der alle land var medlem, og hvor hvert land "overtrakk kontoen" og måtte betale strafferenter enten det hadde for stort overskudd eller for stort underskudd på handelsbalansen. En slik institusjon ville stimulere internasjonal handel og samtidig bidra til utjevning.
Keynes' betalingssentral dannet grunnlaget for Storbritannias forhandlingsposisjon i Bretton Woods, men amerikanerne ville det annerledes. Monbiot går nå inn for en relansering av Keynes' idé. Den er genial i sin enkelhet og åpenbar i sine konsekvenser.
Etter kapitalismen? Organisasjonen for rettferdig handel, den tredje grunnpilaren i Monbiots plan, skal på ulike måter stimulere foredlingsindustri i jordbruksland, hindre proteksjonisme i rike land og sikre sosialt ansvar i transnasjonalt næringsliv. Dette forslaget, eller snarere denne serien av tentative forslag, utgjør den minst originale delen av boken. Så munner kapittelet da også ut i noen svært vidløftige og konsekvensrike refleksjoner om kapitalismens iboende destruktive tendens (kortsiktighet, profittjag osv.), der Monbiot relanserer nok en gammel idé, nemlig prinsippet om negativ rente, som hindrer kortsiktighet og kan bidra til en økologisk ansvarlig holdning. Denne ideen, som ble utførlig presentert i Norge av Peter Normann Waage i Mennesket, makten og markedet (2002), ble satt ut i livet blant annet i Østerrike på 1930-tallet, og kunne fortjene en ny sjanse.
At Monbiot selv betrakter sine forslag som skritt på veien snarere enn endelige mål, skal ikke få noen til å tvile på at hans ideer er revolusjonære i den forstand at de kan bidra til en fundamental omfordeling av både økonomisk og politisk makt i verden. Derfor er det verdt å merke seg at Monbiots modell er mindre i slekt med marxistiske og anarkistiske utopier enn med velferdsstatens reguleringspolitikk. Han er en uttalt beundrer av Sverige, og selv om det må virke sjokkerende på vesterlendinger at en burkiner skal kunne bestemme like mye som en berliner, er Monbiots modell langt på vei en konkretisering av ideer som ofte luftes i generelle og abstrakte ordelag av politikere som Thorbjørn Jagland og Göran Persson. Alle de nye institusjonene Monbiot foreslår, bygger på eksisterende institusjoner.
Verdensparlamentet er en forbedret utgave av FNs hovedforsamling, med elementer fra EU-parlamentet. Betalingssentralen erstatter Pengefondet og Verdensbanken, mens Organisasjonen for rettferdig handel er en demokratisert versjon av World Trade Organization. Monbiots bud på et globalisert demokrati er på samme tid både pragmatisk og utopisk, realistisk og usannsynlig. Boken er et gjennomtenkt og imponerende konsekvent grunnriss til en humanistisk politikk for en verden som har ristet av seg lokalismens og nasjonalismens prinsipp om solidaritet innad og egoisme utad.
sakprosa
george monbiot:
Demokratiets tidsalder: Et manifest for en ny verdensorden.
Oversatt av Jon Ivar Skullerud.
221 sider. Cappelen. 2005
kilde: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050311/BOKER/103110039
<< tilbake til antropologi i nyhetene