antropologi.info - sosialantropologi i Norden blogg

Alle artikler og avhandlinger skal legges ut på nett. Gratis. For alle nettbrukere i hele verden. Dette vedtok Universitetet i Tromsø nylig.

Vanligvis blir vi møtt med innloggingsbokser og oppfordringer til å betale 30 USD og mer for å lese vitenskaplige artikler. Dette skal det nå være slutt med. I hvert fall når det gjelder publikasjoner fra Universitetet i Tromsø.

For - som det påpekes i vedtaket - “fri tilgang til vitenskapelige resultater er en viktig forutsetning for et velfungerende demokrati, for fri meningsutveksling og for at vitenskapen skal kunne være et godt verktøy for utvikling av samfunns- og næringsliv.”

Alle vitenskapelige publikasjoner fra universitetet skal gjøres tilgjengelig enten i Open Access-tidsskrifter eller i åpne vitenarkiv som UiTs arkiv Munin.

Fri tilgang til kunnskap har vært tema her på antropologi.info mange ganger før. For noen dager siden har jeg laget en oversikt over antropologi-arkiver. Sjekk også oversikten over open access tidsskrifter.

SE OGSÅ:

Del viten på nettet! Forskere for fri tilgang til kunnskap

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?

Springer Open Choice: Antropologi litt mer tilgjengelig?

Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?

Jobbe i Sudan, Somalia eller Afghanistan? For farlig? Virkelig?

– Noen ganger kan vi høre bomber gå av, men du venner deg til det, sier Elisabet Eikås til Universitas. Hun er utdannet antropolog, skrev hovedoppgave om Afghanistan og jobber nå for Afghanistankomiteen (AiN) i Kabul. Da Universitas ringer er hun nettopp tilbake fra den avsidesliggende Badakhshan-regionen.

Hun forteller:

– Det har ikke vært et punkt hvor jeg har følt meg direkte utsatt ennå, men det er tross alt krig her. Så når det smeller løper alle opp til taket hvor vi kan se røyken stige, for å se om vi kjenner noen i området. Som oftest går det bra – du må bare venne deg til det.

Som mange andre kan hun ikke tenke seg å gjøre noe annet:

– Jeg skrev hovedoppgaven min om Afghanistan, og gjorde feltarbeidet her nede i 2003 og 2004. Siden det har jeg reist ned en gang i året, og jobbet mye med Afghanere i Norge. Når AiN utlyste en fulltidsstilling i fjor grep jeg muligheten. Dette landet har gitt meg utrolig mye. Det er kanskje derfor jeg er her, for å gi noe tilbake.

– Jeg tror jeg tenker som mange andre i lignende situasjon. Det blir rart å forholde seg til hverdagslivet hjemme. Jeg blir veldig rastløs når jeg kommer hjem, og vil som regel tilbake hit ganske fort. Og når jeg igjen kommer ned og setter meg i hagen, og hører bønneropene resonere utover hustakene – da kjenner jeg hvor viktig dette er, og hvor mye det gir meg her og nå.

Universitas har snakket med flere andre om “drømmen om å reise ut i felten”

SE OGSÅ:

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Månedens antropolog Jørn C.Øwre: Farvel til næringslivet, hei til humanitært arbeid

Antropolog Ingvild Solvang jobber med flyktninger i Indonesia: “Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner”

Hvordan er det å være dansk i dag? Hva er danskhet egentlig? Den irske antropologen Richard Jenkins har skrevet boka ‘Being Danish - Paradoxes of Identity in Everyday Life’ som kommer ut senere i år, melder videnskab.dk

Et mål med boka er å vise at danskene ikke er en homogen gruppe. Han er kritisk til den danske regjeringenens forsøk på å bestemme hva danskhet er og ikke er. Det er noe som folket skal bestemme.

Regjeringen har blant annet lansert en kulturkanon, en historiekanon og en demokratikanon.

Til videnskab.dk sier han:

Regeringen vil skabe betydningen af danskhed. Og jeg synes, det er en fejl. Det er danskerne i deres daglige liv, der skal skabe danskheden. Det er ikke regeringen.«
(…)
Ideen med en kanon er dårlig af tre grunde: For det første er det ikke regeringen, der ejer danskhed. For det andet forandrer danskhed sig hele tiden. For det tredje er kanonmodellen overfladisk. Danskhed er en meget kompleks og nuanceret proces.«
(…)
Danskhed er en meget almindelig og folkelig proces. Det er ikke noget, der kommer fra staten. Lad mig give et eksempel fra min bog: Jeg spurgte en skoleelev, ‘hvad er dansk mad?’. Og han svarede flæskesteg, pølser osv., men så tilføjede han: Der er også pizza og lasagne. Og det har han jo fuldstændig ret i, når vi ser på, hvad danske børnefamilier spiser. Lasagne er blevet dansk mad. Det med, at regeringen skal definere danskhed så firkantet, kommer ikke til at fungere.«

>> les hele saken på videnskab.dk

Jenkins er også blitt intervjuet i Information (men der blir han presentert som sosiolog). Integrasjonen med verden i København betegner han som “suksesshistorie". En grunn er folkeskolen:

»Lad mig sige det på denne måde. Hvis jeg kunne vælge, hvor mine børn skulle gå i skole, ville jeg vælge Danmark frem for England. Jeres skoler fokuserer ikke kun på læsning, skrivning, matematik, men i lige så høj grad på at skabe sociale, samarbejdende børn, der lærer at have det godt med dem selv. Det mærker jeg, når jeg forelæser for danske studerende. I modsætning til i England er jeres studerende ikke bange for at stille spørgsmål og lære at arbejde sammen i grupper. Det er to afgørende kompetencer i verden i dag.«

I et abstract til et foredrag skisserer han mulige framtidsscenarier angående danskheten.

SE OGSÅ:

Hyggen - danskhetens kjerne?

I Danmark: Ikke begynn med osten!

Dansk statsborgerskaps-test for vanskelig for danskene

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Danmarks nasjonaldag idag: Nasjonalisme på høyden!

Hvordan så antropologien ut før den fantes? Ole Høiris gir oss svar på dette spørsmålet i sin nye bok Antropologiens idéhistorie. 2500 års konstruktion af os selv og de fremmede.

Bokas tittel gjør en nysgjerrig, men anmelder Hans Gregersen er ikke særlig overbevist. Han savner et tverrfaglig perspektiv på antropologiens forhistorie som inkluderer innsikten fra de “gamle fagene” klassisk filologi, teologi og filosofi.

Til tross for “meget begejstring i undersøgelsen” er verdien av boken “tvivlsom", skriver han i Nordjyske

De gamle fags forskningstradition er mærkeligt fraværende, og det gør bogen uegnet som tværfag betragtet.

Den løber åbne døre ind med gamle indsigter, og Høiris kommer aldrig i dialog med andre fag end antropologien.

Den nye viden for den belæste antropolog er i realiteten en genopdagelse af verdener, som de gamle fag som fx klassisk filologi, teologi og filosofi har bedre styr på og mere forfinede metoder til at afdække. 




 >> les hele anmeldelsen i Nordjyske

SE OGSÅ:

Ros og slakt for ny bok om polarforsker Knud Rasmussen

- Han moderniserte antropologien

Kritisk oppgjør med seg selv og antropologien

I september kom antropologenes rapport om svensk Idol. I oktober ble filmen om Afghan Star vist på Film fra Sør festivalen i Oslo. Både film og rapport leverer gode grunner på hvorfor man ikke burde se ned på programmer som Idol.

Ikke bare i Norge, Sverige eller USA er Idol en stor TV-begivenhet. Hverdagen stopper også opp i Afghanistan når det er tid for Afghan Star. Hver tredje afghaner setter seg foran nærmeste TV. Kandidatene kjører en skikkelig valgkamp med plakater og høylytte oppfordringer fra kjørende biler om hvem du bør stemme på. For mange er Afghan Star-valget mer spennende enn de politisk valgene, får vi vite.

Og kanskje er Idol-valget faktisk (minst) like viktig. Afghan Star fremmer kosmopolitisme, dvs samhold og identifikasjoner på tvers av konvensjonelle skillelinjer. I motsetning til politiske valg er det vanlig å stemme på kandidater fra andre etniske eller sosiale grupper, også grupper som man har vært i langvarig konflikt med.

Afghan Star har også betydning for kvinnesaken. Tre av opprinnelig 2000 deltakere var kvinner og de tre var faktisk blant de siste 10. Kvinnene utfordrer konservative synspunkter, for eksempel at kvinner ikke bør synge eller danse. Ingen framskritt uten opprør!

“Seeing how important a music TV show was to the people of Afghanistan, while producers and contestants literally risked their lives – made me understand the power of media in an amazing new way", sier regissør Havanna Marking i et intervju med Indiewire.

Musikk var forbudt under Taliban-regimet. Men som det ble vist under filmen, så håndterte befolkningen forbudet på en kreativ måte: Musikk ble spilt og solgt i det skjulte. Filmen inneholder også klipp fra 70-tallet der Afghanistan (konsert med et eksperimentelt synthband som lignet på tyske Kraftwerk). For ikke så lenge siden var Afghanistan et liberalt samfunn.

Intervju med regissør Havanna Marking:

Det er interessant å se hvordan filmen blir tolket. Jeg ser hverdagskosmopolitisme, motstand mot konvensjoner, kreativitet og ikke minst mangfoldet innenfor det afghanske samfunnet. Jeg er glad over at vi blir kjent med landet på en langt mer avslappende måte enn ellers, nemlig via hverdagslivet. Filmen viser afghanere ikke som eksotiske andre.

“Afghan Star” subverts the cliché image of Afghanistan as a nation of intractably primitive, superstitious tribespeople who have little in common with Westerners", skriver New York Times. Helt enig!

Men langt fra alle lager koplingene mellom “oss” og “dem” like bra som for eksempel Michael Sragow i The Baltimore Sun som skriver “Most Americans are aware of religious subcultures that ban dancing.”

Andre ser filmen som en bekreftelse på Vestens overlegenhet og at det var en god ide å invadere Afghanistan. Flere anmeldere setter opp en kontrast mellom den “frie Vesten” og den “bakvendte islamske verden” der kvinner blir undertrykt. De skriver varianter av denne kommentaren som jeg fant i kommentarfeltet til en ellers ålright anmeldelse

Modern clothes but medieval mentality seem to be a strange contrast.What’s the problem with these Muslim men? Are they animals, driven by instinct only, that their passions become uncontrollable at the sight of a woman’s hair? Thank God I live in an enlightened and modern society in Europe where enlightened and intelligent men, do not feel threatened by their women.

Ofte tolkes filmen slik at det ikke er afghanerne selv, men amerikansk kultur (=Idol) som “moderniserer” Afghanistan. Joe Williams skriver i STLtoday:

If the invasion was intended to drag Afghans into the modern age, it would have been easier and cheaper, if not more humane, to just send them Paula Abdul.

At denne typen TV-programmer kan ha en integrerende effekt er blitt vist flere ganger tidligere. Et eksempel er Idol i Malaysia. “Malaysian Idol is a space for young people of different ethnicity, faiths and cultures to interact” ifølge antropolog Wan Zawawi Ibrahim.

Tidligere i år skrev jeg om et paper om Eurovision Song Contest der antropolog Marijana Mitrovic viser at arrangemenet skaper nye former for samhold i Europa, ikke minst på Balkan.

For et par uker siden lanserte antropologene Katarina Graffman og Johan Fredriksson fra firmaet Inculture rapporten Jag ser mig om svensk idol. På oppdrag av Medierådet studerte de barnas unges forhold til programmet.

Også her står det sosiale aspektet sterkt. “Idol fungerar som en ”lägereld” kring vilken familjen samlas under fredagskvällen", skriver de. “För några i studien är det själva upplevelsen av att sitta tillsammans med familjemedlemmarna och ha ”fredagsmys” snarare än tv-programmet i sig som är viktigt.” Det finnes få andre programmer som er like samlende fra barnas perspektiv. Det foregår også mye sosialt sammen med venner siden TV-titting skjer samtidig med chatting, facebooking og youtubing der man kommenterer det man ser på TV.

“Men vid nästa fredagsmys med dina barn, försök att förstå hur de reagerar på olika situationer i ”Idol”", skriver Katarina Graffman i Aftonbladet. “Tiderna förändras, känslor och attityder med dem. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra".

OPPDATERING: På Høyden skriver om Torgeir Uberg Nærlands forskning på dansebandens betydning for demokratiet

“Amerikanere er individualister og arabere er autoritære.” Hvor langt kommer vi med slike karakteristika som utgangspunkt for kontakt med kollegaer og forretningspartnere? Ikke særlig langt, mener antropolog Bjørn Nygaard ifølge Politiken.

Avisa anmelder Nygaards bok “Kulturmødet på arbejdspladsen. Interkulturel kompetence som konkurrenceparameter”.

Anmedereren Kresten Schultz Jørgensen er begeistret og framhever bokas perspektiv på kulturbegrepet. Nygaard tar nemlig et oppgjør med den tradisjonelle ledelseslitteraturen der Geert Hofstedes stereotype framstillinger dominerer. Hofstede definerer et menneske først og fremst via dets nasjonalitet eller etnisitet (sjekk Hofstedes nettside med landoversiktene!):

Traditionelt bygger ledelseslitteraturen overalt i den vestlige verden på en kulturforståelse, man kunne kalde ’essentialistisk’, dvs. troen på, at kultur er en essens – en dybest set uforanderlig kerne, der kendetegner og styrer vores handlinger. 
(…) For essentialisterne er der et sammenfald mellem den nationale gruppe (f.eks. danskere), kulturen og det geografiske område. Danskere har f.eks. »kort magtdistance«, amerikanere er »individualister« og så fremdeles.

Bjørn Nygaards alternativ er relationismen, dvs. troen på, at forskellene er reelle, men også, at de opstår i mødet med andre mennesker, og at de derfor kan forandres. Vi har kort sagt den kultur, vi beslutter os for.

Boka ble også anmeldt på dknyt.

For noen uker ble antropologen intervjuet i ugebrevet A4. Der sier han bl.a. “Når vi ikke ser Hassan, men ’en tyrker’ på jobbet går vi glip af en masse muligheder for at høre Hassans ideer bidrag til at skabe innovation". Han stiller også spørsmål som “Er det ok, at vores amerikanske kollega bliver ved med at tale amerikansk, mens vores tyrkiske klandres for sit dårlige dansk?”

Bjørn Nygaard er medarbeider i ideThandling - et konsulentfirma som jobber med, ja, nettopp, “kulturmøder på arbejdspladsen".

SE OGSÅ:

Ny hovedoppgave: Hva skaper samhold på en flerkulturell arbeidsplass?

- Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Antropolog fikk Microsoft til å tenke nytt

Thesis: When Norwegians do business in Brazil

“Norske bedrifter mangler kulturkunnskap” - RettØst er månedens antropologer

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Skal vi slutte å snakke om kultur?

Sesong 2 av Den store reisen er igang. Har NRK lært av kritikken? Eller fortsetter de med eksotiseringen av andre mennesker?

I dette TV-programmet bor norske familier hos mennesker som NRK betegner som “stammefolk” i Etiopia, Vanatu i Stillehavet og Mongolia. Serien er en ekstremvariant av det som i senere år har blitt veldig populært, nemlig etnoturisme, skriver masterstudent i sosialantropologi Stine Lise Jørgensen i en kronikk i Adressavisen.

På lignende måte som etnoturismen spiller Den store reisen “på vestlige ideer og fordommer om det primitive", mener hun.

Stine Lise Jørgensen har oppholdt seg seks måneder ikke langt unna NRKs kameraer. Hun var på feltarbeid hos Mursi-folket som er Hamer-folkets naboer der en av de norske familiene har bodd. Her fikk hun også innblikk i etnoturismen, der folkegrupper, som blir besøkt av turister, iscenesetter sin annerledeshet.

«De andre» vil forsøke å leve opp til det bildet som blir tegnet av deres egen kultur som noe eksotisk. Ikke uventet nyter de denne statusen og beundringen utenfra, heller enn å diskutere hvilke innvirkninger denne essensialiseringen og reifiseringen medfører.

Jeg opplevde Mursi som så «høye» på all oppmerksomheten turismen medførte, at de velvillig kledde seg opp og malte seg tilfeldig for å være mer attraktive for fotografen, og turistguidene stilte opp de innfødte slik at turistene kunne velge hvem de hadde lyst å ta bilde av. Mursiene iscenesatte gjerne ritualer og tok seg godt betalt for enhver ting de kunne se var attraktivt for turistene. Spørsmålet er om de, i et tilsynelatende forsøk på å ivareta sin egen kultur, overspiller det tradisjonelle i møtet mellom det lokale og det globale?

>> les hele saken i Adressa

>> overblikk over episode 2

Påfallende: Selv om programmet er det samme, blir det nå presentert som realityserie og ikke lenger som faktaprogram.

OPPDATERING Antropologene Knut Rio, Lamont Lindstrom og Annelin Eriksen reagerer også på framstillingen av namal-folket som primitive, les saken Den store reisebløffen (På Høyden, 6.12.10)

Men likevel: Den store reisen: Null forståelse for antropologenes kritikk

Den første episoden fikk mange protester. Ny Tid avslørte at NRK betalte indianere til å kle seg naken for å framstå som “primitive". Thomas Hylland Eriksen var ikke den eneste som mente det var skandaløst at NRK sendte programmet, se tidligere sak Primitive indianere eller primitive journalister?.

Med filmen Echag om tuareg-nomader i Mali vant Souleymane Diallo fra Visuelle kulturstudier ved Universitetet i Tromsø debutprisen på The Moscow International Festival and Conference of Visual Anthropology.

Dette melder Universitet i Tromsø.

Filmen skal vises på NRK2 i løpet av oktober. Men jeg fant en nedlastbar versjon i mindre oppløsning på nett på denne sida.

Filmen er del av Souleymane Diallos masteroppgave Pastoral nomadic Tuareg in transition: The case of Igorareine Tuareg in Echagh, Northern Mali.

På nettsidene til Visuelle kultursider er det utklipp fra flere filmer.

SE OGSÅ:

“Bredbånd til himmelen” - Eksamensfilmer på kino

Dokumentar- og dogmefilmer inspirert av antropologisk film?

Får ingen publiseringspoeng for å lage film

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Book review: Photography, Anthropology and History (Part I)

Anthropological Films online

Er blasfemiforbud en trussel mot demokratiet? Ikke nødvendigvis. I India er det heller en forutsetning, forklarer antropolog Kathinka Frøystad i en kronikk:

Snarere enn å betrakte ytringsfrihet som selve kriteriet for en demokratisk styreform, må vi erkjenne at ytringsfrihet av og til må vike for andre rettigheter som er like essensielle, som frihet fra religiøs forfølgelse.

Provokasjoner relatert til religion er nemlig svært effektive. Dette vet politikere som gjerne øker konfliktnivået i håp om at rollen som fanebærer eller redningsmann kan konverteres til gode valgresultater.

I Gujarat ble i 2002 mellom 1000 og 2000 muslimer “slaktet i pogrom-liknende aksjoner". Foranledningen var, skriver Frøystad, “falske rykter om at en togbrann hvor 59 hinduiske pilegrimer brant inne, skulle ha blitt påsatt av en muslimsk mobb":

I India bor det folk av ulik religiøs bakgrunn i hver minste avkrok av landet. Landsbyen hvor to av mine britiske kolleger utførte sin forskning er befolket av kristne og hinduer, med en koloni av muslimske metallarbeidere like ved. Der jeg gjorde feltarbeid bor det i tillegg sikher og buddhister. Multireligiøse lokalsamfunn som dette forutsetter at folk behandler hverandre med et minimum av respekt for hverandres mest ubrytelige grenser. For å begrense eventuelle overtramp trygges respekten også av lovverket.

Men et blasfemiforbud er ikke uproblematisk som blant annet den “høye forekomsten av svakt begrunnede sensurkrav og den manglende politiske uavhengigheten i de laveste rettsinstansene” viser. Antropologen går heller ikke inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen Norge.

Uansett er det viktig å komme vekk fra en dogmatisk dyrking av ytringsfriheten. Vi må i større grad bedømme lovparagrafer og provokasjoner ut fra deres faktiske virkninger, mener hun. “Selv ville jeg i alle fall ha følt alvorlig sjelekval hvis mine egne publikasjoner skulle medføre at uskyldige liv går tapt", avslutter hun.

>> les hele kronikken i På Høyden (tidligere publisert i Klassekampen)

Kathinka Frøystads argumentasjon minner meg om Thomas Hylland Eriksens definisjon av kosmopolitisme. Kosmopolitisme kan sammenlignes med å respektere røykeforbudet: En tar hensyn til hverandre fordi en anerkjenner at en lever i den samme verden uten at en trenger å være enig i hva som er det gode liv.

Kathinka Frøystad er en av flere bidragsytere i en bok som nettopp ble lansert: Demokrati på indisk.

Les intervjuer med henne: Religion i retur (Universitetet i Bergen) og Mellom Bergen og Bollywood (Kula Kula) og to eldre kronikker i Dagbladet: India og Pakistan endelig på talefot (3.7.1997) og Den seiglivede fremmedfrykten (21.2.97).

For et annet perspektiv på fred og sameksistens i India, se tidligere sak om Tereza Kuldovas masteroppgave That’s why there is peace.

“A person too?” Foto: Craig Allen, flickr

Hvem er tiggerne? Hvorfor tigger de? Hva kan gjøres for å bedre deres situasjon? Kofoeds Skole har nettopp publisert rapporten Tiggere i København som ble utarbeidet av Louise Christensen, bachelor i antropologi ved Københavns Universitet.

Hellere avissælger end tigger, oppsummerer dinby.dk.

Tiggerne mener selv, at hvis de skal ændre deres liv, skal det komme indefra og være dem selv, der gør det – samfundet kan ikke hjælpe. Det er derved dem selv, der aktivt vælger at sælge hjemløseaviser, frem for at stå og tigge på gaden.

De fleste tiggerne beskriver selve tiggingen som ydmykende, ubehagelig og skamfull, skriver forskeren i septemberutgaven av Kofoeds Avis (pdf).

Tiggerne vil helst hjelpe seg selv. Det de trenger er altså konkrete tilbud. Hjemløsavisen Hus Forbi er bare et av mange mulige løsninger, påpeker antropologen i rapporten:

At avissalg har gjort det muligt for tiggerne at vælge en anden måde at skaffe penge på, dog for mange periodisk afbrudt af tiggeri, er måske udtryk for, at tiggerne også på andre områder gerne ville vælge noget andet, hvis det var tilgængeligt, fordelagtigt, virkede overkommeligt, trygt og muligt for dem.

>> last ned hele rapporten (pdf)

I sin masteroppgave i antropologi om tiggere i Oslo kom Ben C. Pedersen fram til at det å selge hjemløsavisen =Oslo “er ikke nok for å bli tatt inn i varmen”.

SE OGSÅ:

Antropolog: “Umoralsk å kaste ut tiggerne”

Interview: Anthropologist studied poor fast food workers in Harlem

Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh

Professor studies society’s poor by picking through trash

Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor

Den ukjente fattigdommen på Nord-Grønland

Etnisk fattigdom i Norge?