(sist oppdatert: 24.1.) Glem menneske-rettigheter: Jeg er en illegal, ikke et menneske, skrev Maria Amelie (25) for en uke siden i en kronikk i Aftenposten. Hun hadde rett. For få timer siden ble hun kidnappet av en gjeng politimenn i Lillehammer. 24.1. kl 1345: Nå er hun sendt ut av landet og allerede et blogginnlegg av henne: moskva, dag 1

«Årets nordmann» pågrepet etter å ha holdt foredrag, melder NRK. “Politiets Utlendingsenhet tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering.”

– Måten hun ble pågrepet på minner om andre steder vi ikke liker å sammenligne oss med, sa Thomas Hylland Eriksen intervju med Adressavisen:

– Det er veldig sjokkerende, jeg trodde ikke mine egne øyne. Enn at noe slikt kan skje i et land av denne typen, Dette er jo ikke Iran eller Nord-Korea.

Antropologen hadde spist lunsj med Maria Amelie noen timer før hun ble pågrepet av politiet. Han hadde planer om å arrangere en konferanse sammen med henne.

Men kanskje kan pågripelsen være starten på en ny utvikling der menneskerettighetene og rett til migrasjon gjelder alle mennesker, ikke bare de med rett statsborgerskap.

Hadde hun nemlig hatt et EU-pass, ville hun ikke havnet i denne situasjonen. Der er ikke likhet foran loven. Migrasjon blir i økende grad kriminalisert og det bygges murer som aldri før. Resultatet er ifølge antropolog Owen Sichone en ny type apartheid.

En ny type apartheid: Høyteknologisk mur mellom USA og Mexico. Photo: Paul Garland, flickr

Maria Amelie har gitt de papirløse et ansikt. I 13 år har den tidligere sosialantropologistudenten levd i flukt fra myndighetene - åtte av dem fra norske. Hennes historie fortalte hun i boka Ulovlig norsk som kom ut i september og i en reportasje i A-magasinet. 16. desember kåret Ny Tid henne til Årets Nordmann 2010.

Protesten mot pågripelsen og myndighetenes vold har vært overveldende.

“Jeg nekter å tro at det norske folk vil støtte den type behandling som hun nå får", kommenterte en facebook-venninne. Flere bloggere engasjerer seg og skriver Fy skam! og La Maria bli! og Frigi Maria Amelie! Intet menneske er ulovlig. Også politikere fra forskjellige partier reagerte. Selv folk som er for en ytterligere innstramming av innvandringspolitikken som Nils August Andresen i Minerva kaller dette tiltaket for “både hensiktsløst og ondt” og mener det må gjøres om.

Støttegruppen på Facebook har etter få timer allerede 3000 medlemmer. Flere demonstrasjoner for Maria Amelie, melder VG. Og støttegrupper på Facebook Vokser med flere tusen i timen”, opplyser NRK. Nå (23.1.) er det mer enn 100 000 medlemmer i diverse grupper.

“Et stort flertall i det norske folk krever at Maria Amelie skal få bli i Norge. Selv i Frp er det bred støtte til Amelie", melder VG.

Fra demonstrasjonen i Oslo. Foto: Lorenz Khazaleh

Rektor Dag Hareide ved Nansenskolen sier til NRK at han skammer seg over å være norsk. “Dette er ikke en rettsstat verdig.” Han holdt selv innlegg under kveldens arrangement.

– Mitt innlegg handlet om Nansen, den første i verden som innså at flyktninger også hadde rett til identitet. Han hjalp 450.000 av dem med det med Nansen-passet. Mange av dem var russiske, som Maria Amelie.

– Nansen så at alle var like mye verdt. Det er en tanke som tydeligvis er umulig å få gjennomslag for i Norge, kommenterer Thomas Hylland Eriksen.

I et innlegg på Dagsavisens debattsider skriver antropologen at “pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag". Maria Amelies “brutale pågripelse” er “ingen isolert hendelse, men typisk for denne statens behandling av rettighetsløse mennesker":

Regimet har selvfølgelig anledning til å håndtere utlendinger som de vil, og papirløse er uansett helt uten rettigheter. De kan når som helst rives ut av sengene sine midt på natten og kjøres, med eller uten blålys og sirener, til flyplassen for å bli tvangssendt ut av landet de har fått en tilknytning til.

Slik ønsker UNE, Knut Storberget og regjeringen at papirløse flyktninger skal behandles, og som utøvende makt er det deres rett å iverksette de nødvendige tiltak. Men da ville det samtidig være en stor fordel om denne staten sluttet å briske seg med menneskerettighetsbegrepet.

Flere, bl.a. Anders Heger og Orrvar Dalby ser pågripelsen som en ytringsfrihetssak. Norge har kvittet seg med en brysom kritisk stemme.

“Det er ikke mange papirløse som vil føle seg trygge nok til å stille opp å si sin mening etter dette", skriver antropolog og leder i Antirasistisk senter Kari Helene Partapuoli i Aftenposten. “Regjeringen har med dette effektivt kneblet ytringsfriheten til en av de svakeste gruppene i landet vårt. Dette er et demokratisk problem ikke bare for de papirløse, men for hele samfunnet.

Noe som jeg synes er skremmende er NTNUs avgjørelse om å forhindre at papirløse klarer å ta utdanning hos dem.

Maria Amelie har forresten blogget på http://mariamelie.blogspot.com/ helt fram til pågripelsen. Det er også blitt lagt ut åpent brev til Jens Stoltenberg

PS: Hun er bare en av mange som blir mishandlet av myndighetene. Ifølge SSB er det 18000 papirløse flyktninger i Norge. Se også tidligere kommentar Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold og nettsiden til kampanjen Ingen mennesker er ulovlige.

FLERE OPPDATERINGER

Magnus fra antropologibloggen Polytropical drøfter byråkratenes og statsministerens argumenter og spør Er likhet rettferdig?

Sigve Indregard har tatt en titt i Utlendingsloven og avslaget der Utlendingsnemna (UNE) skriver:

Selv om klageren skulle antas å ha en slik særlig tilknytning til riket… taler innvandringsregulerende hensyn med tyngde for at tillatelse ikke bør gis…

Han kommenterer:

Altså: den norske utlendingsloven gir blanke i retten til å få lov til å være i riket dersom det er her du har rotfestet ditt, dersom det finnes “innvandringsregulerende hensyn” som taler for det. Klarere kan det nesten ikke sies: Dine individuelle rettigheter betyr ingenting når det skaper ekstraarbeid for systemet. Gi faen i skjebnene — fokuser på statistikken!

SE OGSÅ:

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold

For en verden uten UDI

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

Antropolog Shahram Khosravi- Ikke kall dem for illegale

The “illegal” anthropologist: Shahram Khosravi’s Auto-Ethnography of Borders

“Human smugglers fight global apartheid”

Masteroppgave om tvangsreturer: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Passtvang avskaffet – fri innvandring til Norge!

Rettferdighet: For globale istedenfor nasjonale perspektiver

I den nyeste utgaven av om tidsskriftet Bårjås utfordrer
Bruce Morén-Duolljá gamle sannheter om samisk språk, melder avisa Nord Salten.

r ikke så nært i slekt med finsk som man tidligere trodde. Forfedrene til dagens samer var ikke én homogen gruppe som vandret inn fra Asia med ett felles uralsk språk. Den samiske språkfamilien har en lang og nyansert historie og er spredt over et stort geografisk område, forteller han:




– Egentlig er samenes opprinnelse ulike grupper som kom til den skandinaviske halvøya under forskjellige tidsepoker, fra forskjellige retninger og med forskjellige språk. Derfor har de moderne samiske språkene en mer komplisert historie enn navnet finno-ugrisk antyder. Påvirkningen fra og av andre vest-europeiske språk er langt større enn vi har trodd.

Dessuten har samisk også pavirket andre språk.

>> les hele saken i Nord-Salten

Tidsskriftartikkelen er (selvfølgelig) ikke på nett.

Øystein A. Vangsnes jobber som Bruce Morén-Duolljá ved Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics. På forskning.no skrev han for to år siden om sørsamisk som truet språk, ny forskning og revitalisering.

“Eg trur like fullt det er svært få som er klar over at nokre av dei aller verst stilte språka høyrer heime i våre eigne område", skriver han.

SE OGSÅ:

Slik endret innvandring samiske ritualer for 2000 år siden

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Ny ordbok skaper sørsamisk optimisme

Vil kartlegge det samiske Salten

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

Avkoloniserer Sapmi med joiken

Stor interesse for “världens första doktor i jojkberättelser”

Altfor få antropologer interesserer seg for livet i Bygde-Norge. Anne-Katrine Brun Norbye er en av dem. I tre år har hun vært på feltarbeid på stølene i Hemsedal og dokumentert livet der. Like før jul forsvarte hun doktoravhandlingen sin “En fornemmelse av støl".

På 300 sider skriver antropologen om alt fra navn på husdyr til slektskap, selvrealisering og kvinnefellesskap, om lyden av stillhet, stølturisme, fortellinger om det underjordiske Haugafolket, magi, ritualer og innovasjon. Ja, hun har skrevet en riktig tradisjonell etnografi om norske forhold.

Jeg må si det var klart en av de beste avhandlingene jeg har lest i det siste. Den er velskrevet med nesten uten jargon. Hun setter også funnene sine i en større sammenheng. Livet på stølene kan lære oss noe nytt om tilhørighet og integrering, livskvalitet og globalisering.

Forskeren fra Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo (SAI) viser blant annet hvor viktig følelser og sanseinntrykk er for å skape tilhørighet til et sted - aspekter som forskningen om tilhørighet hittil har viet lite oppmerksomhet.

Avhandlingen er dessverre ikke tilgjengelig på nett, men jeg har skrevet en sak om den på SAIs hjemmeside og oppsummerte en artikkel av henne om magi, trolldom og Haugafolket i Hallingdal.

SE OGSÅ:

Hvor er antropologene når Bygde-Norge går på jakt?

Hva skjer med bygdekulturen?

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Ordinær i Oslo eller stjerne i Finnmark? Doktoravhandling om innflyttere

Masteroppgave om bedehuskultur i endring

Les bygdebøker!

På nettsidene til Örebro universitet er det en kort og interessant sak om Europas første antropolog med doktorgrad som er døv: Goedele De Clerck fra Universitetet i Gent.

Hun holder på med en sammenlignende studier om døve i Flandern, Kamerun og Sverige.

Til våren skal hun på fire måneders feltarbeid i Örebro. Denne byen er ifølge henne unik i verden fordi det finnes så mange innbyggere som kan kommunisere ved hjelp av tegnspråk.

Goedele De Clercks disputas i 2009 var den første disputas som ble avholdt på flandersk tegnspråk.

>> les hele saken

I en nylig publisert artikkel Deaf Epistemologies as a Critique and Alternative to the Practice of Science: An Anthropological Perspective (ikke tilgjengelig uten abonnent), oppfordrer hun til samarbeid mellom hørende og ikke-hørende forskere. Det finnes altfor få døve forskere, og deres innsats trenger støtte, mener hun.

Det finnes lite om henne på nett. Men jeg fant noen notater om et tidligere prosjekt: (Trans)national commonalities in Deaf people’s lives. An exploration of Deaf empowerment, identity, and agency in Flemish and international Deaf people (Word-fil). Det handler blant annet om konseptet “Deaf Culture": Døve ser seg ikke som funksjonshemmede men som kulturell og språklig minoritet.

I Norge er det Jan-Kåre Breivik som har forsket på dette, se Døve som etnisk gruppe? og New Ethnography: The Deaf People - A Forgotten Cultural Minority.

I Sverige brukes Facebook til å holde kontakt med folk i samme by. I Tanzania er Facebook veien til verden. Det er på nettet studentene får kunnskap, for i biblioteket er det nesten ingen bøker.

Dette forteller sosialantropolog Paula Uimonen i et intervju med Computerworld Sweden.

I løpet av våren kommer hennes nye bok ut: Digital Dramas. Art, Culture and Multimedia in Tanzania, i tillegg en hjemmeside med forskningsresultater, bilder og videoer fra hennes feltarbeid blant studenter på en kunsthøyskole i Tanzania.

– Många av de studenter jag träffat där har aldrig använt internet innan de kom till konsthögskolan. Och så börjar de använda Facebook. De går från inget till Facebook, forteller hun i intervjuet.

– För dem som inte har råd att resa innebär det en möjlighet att hitta information och få kontakter över hela världen. Det skapar en känsla av samhörighet – men också en insikt om vad de saknar.

Paula Uimonen skrev den første avhandlingen i digital antropologi i Sverige. Hun disputerte i 2001 med Transnational.Dynamics@Development.Net Internet, Modernization and Globalization. Allerede på 90-tallet interesserte hun seg for nettets potensial i fattige land. I 1997 skrev hun for ekstempel om The Internet as a Tool for Social Development og så i 2003 om Networks of Global Interaction (pdf)

For tre år siden var Arjun Appadurai i Oslo. Digitale media og nettsamfunn kan hjelpe marginaliserte grupper til å designe en alternativ humanitet, fortalte han. De nye mediene utvider menneskenes horisont og styrker menneskenes "capacity to aspire". Denne evnen til å ville noe, til å lengte og strebe etter noe annet og bedre er etter hans overbevisning et av de viktigste ressursene for å bekjempe urettferdighet.

SE OGSÅ:

Ethnographic study: Social network sites are "virtual campfires"

How internet changes the life among the First Nations in Canada

Internet and development in India

Internett - samenes og antropologens beste venn

Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen

Flere antropologer med i boka: Internett i praksis. Om teknologiens uregjerlighet

Online: New book on the cultural significance of Free Software

Democraticize scholarship! Happy Open Access Week!

Flere bloggende antropologer! Estetisk kapital heter en ny blogg. Bak bloggen står Mari Mikkelsen som tidligere i år leverte masteroppgaven Fordi jeg fortjener det! Skjønnhet som identitetsmarkør blant unge kvinner i Oslo.

Oppgaven har fått stor oppmerksomhet: Sminker seg for facebook og Må kvinner være vakre, skriver avisene blant annet. Nå på lørdag har hun vært på TV: Tør ikke innrømme utseendefokus.

Og på bloggen til Julie R. Andersen fortsatte diskusjonen der hun skriver om Investering i estetisk kapital og gjesteblogger Geir Stene om Investering i estetisk kapital, forsøk 2.

“Nå har oppgaven fått omtale i både radio, aviser, nettaviser, magasiner, blogger, bokomtaler og nå også på tv. Makan! Har fått en god del respons på TV2-saken, blant annet henvendelser fra flere som ønsker å få oppgaven tilsendt", skriver Mari Mikkelsen på bloggen sin.

SE OGSÅ:

Masteroppgave om Klanen har blitt til bok

Nå skriver også Aftenposten om masteroppgaver

Antroblogging i Aftenposten!

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”

Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”

Tidligere hadde vi Völkerschauen, der såkalte stammefolk ble utstilt i dyreparker. Idag har vi programmer som Den store reisen. Budskapet er det samme: De er primitive, vi er moderne.

Antropologer har kritisert NRKs framstilling av menneskene i serien mange ganger. Nå har NRK begynt å reagere på kritikken av seriens andre runde. “Antropologene raser mot NRK-serien “Den store reisen” der stammefolk går rundt nakne", skriver NRK Nordland:

Seerne blir lurt, fordommer vedlikeholdes og serien formidler veldig forenkla og heilt feil stereotypier om at folk lever veldig tradisjonelt. Det mener en rekke norske sosialantropologer som har studert nettopp samfunn på Vanuatu i flere tiår.

NRK viser til en sak om antropologenes kritikk i publikasjonene På Høyden og Hubro ved Universitetet i Bergen: Den store reisebløffen.

NRK har også snakket med Thorgeir Kolshus. Kolshus hadde tidligere kritisert filmen Avatar fordi den “bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet".

Til NRK sier han:

– Folket der er like kompetente til å takle nye utfordringer som oss. De blir framstilt som autentiske så lenge de er nakne. Vertskapet for den norske familien får ikke være med å definere møtet, men de gjør alt for å innfri våre forventinger.

– Vertskapet gjør hva de kan for å oppfylle forventningene om å være annerledes. De gjennomfører blant annet en regndans. Det er en ting man plukker ut fra tegneserien Sølvpilen, den har ingenting i Stillehavet å gjøre.

I TV-serien kommer det fram at namar-folket skal ha levd på samme vis i tusenvis av år. Dette er selvfølgelig feil. Som alle andre folkeslag her i verden har også Namarfolket en historie. Det “tradisjonelle livet” er show. Dette viser de fram i en landsby som de har bygd for å ta i mot turister. Sitt vanlige liv lever de i en en annen landsby “med DVD-spiller og armbåndsur” og sannsynligvis også med iphone og twitter.

Dette vet produksjonsfirmaet Strix selvfølgelig. Til NRK sier daglig leder Jørgen Hermansen:

- Vi har valgt bort klokker og DVD-spillere for å gjøre at møtet mellom kulturer blir så rent som mulig.

Likevel tilbakeviser produsenten kritikken. Det de gjør er ikke forskningsformidling, men underholdning. Samme svar ga NRK ifjor etter lanseringen av første runden der de ble kritisert for å betale indianere for å kle seg naken.

Som så mange ganger før, så har journalistene liten forståelse for antropologenes kritikk. Problemet er etter mitt inntrykk at journalister ikke reflekterer over konsekvensene av det de gjør. “Det er jo bare underholdning", sier de. Javisst, Men det er slik fordommer skapes og opprettholdes.

På samme måte som man snakker om banal nasjonalisme, kan vi kanskje snakke om banal rasisme i Den store reisen. Banal nasjonalisme, et begrep fra Michael Billig, er tilsynelatende banale detaljer i hverdagen som minner oss om nasjonens betydning og dermed reproduserer nasjonen. Et eksempel norske flagg på juletreet. NRKs Den store reisen er også tilsynelatende banal, men sørger for å bekrefte forestillinger om “vår overlegenhet.”

SE OGSÅ:

Den store reisen: Primitive indianere eller primitive journalister?

“Den store reisen 2″: NRK fortsetter med eksotiseringen?

Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”

Headhunting as expression of indigenousness

“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”

Menneskeutstillinger og myten om hvit overlegenhet

- Kolonitida lever videre i utenriksredaksjonene

Marianne Rugkåsas doktoravhandling, der hun kritiserer mantraen om at arbeid er nøkkelen til integrering, fikk mye oppmerksomhet. Nesten samtidig påpekte antropolog Anna Gavanas fra Institutet för framtidsstudier at integrering via arbeidsmarkedet for noen kvinner kan bety utbytting og seksuell trakassering.

Antropologen er forfatteren av rapporten Who cleans the welfare state? Migration, informalization, social exclusion and domestic services in Stockholm.

Gavanas har studert hushjelpsbransjen som svenske myndigheter anser som viktig for integrering av kvinner med migrasjonbakgrunn.

I en kronikk i Expressen skriver hun at hun ble sjokkert over arbeidsforholdene:

Som socialantropolog har jag tidigare arbetat med människor som befinner sig i väldigt tuffa omständigheter världen över. Men när jag började tala med människor i den svenska hushållstjänstbranschen chockerades jag över de grymma villkoren. Utpressning och sexuella trakasserier är ett vanligt inslag i förhandlingarna med arbetsgivarna.

Flere kvinner som hun snakket med forteller om kunder som prøver å presse ned prisene og som nekter å betale hvis ikke seksuelle tjenester inngår i prisen.

Et eksempel er Eva fra Ungarn. Da hun kom hjem til en kunde i Stockholmsområdet, åpnet han døra i slåbrok, og på tv-skjermene var det pornofilmer. Litt senere sto han plutslig naken foran henne.


Gavanas kommenterer:

För nyanlända migranter kan hushållstjänstarbete vara en mellanstation på vägen till annat arbete, men också en återvändsgränd till social isolering, exploatering, rättslöshet och sexuella trakasserier.
(…)
Under vilka villkor är det tänkt att migranter ska “integreras” i arbetsmarknaden? Vilket ansvar tar regeringen för de utsatta arbetarna utanför heltidsanställning i den “vita” hushållsbranschens trygghet?

>> les hele saken i Expressen

>> last ned rapporten

Rapporten falt ikke i god jord hos Svenska Dagbladet. “En politiserad produkt där studien har ganska lite med slutsatserna att göra", mener lederskribent Sanna Rayman. Antropologen bruker nemlig studien for å kritisere planer om skattefradrag for hushjelptjenester.

SE OGSÅ:

Antropolog avslører: Slik blir au pairer utnyttet

Doktoravhandling: “Omsorgsarbete i omvandling. Genus, klass och etnicitet inom hemtjänsten”

Når velferdsstaten møter verden - ny bok

Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering

Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet

- Fagforeningene trenger en sosialantropologisk gjennomlufting

(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om “muslimer” er populære, spesielt hvis de handler om “den muslimske fare". Se for eksempel denne utmerkete oversikten.

Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det muslimske brorskap viser han hvordan Den muslimske brorskap tar over makten i Europa.

Som forventet fikk filmen stor oppmerksomhet og rost opp i skyene på høyreekstreme blogger og nettsteder som document.no. Men ikke bare der.

Da al-Kubaisi etter premievisningen ble spurt om han har forståelse for at filmen virker konspiratorisk og paranoid, brøt hele salen ut i hånlatter og buing.

– Det er helt fortvilt å argumentere når folk legger seg på den linja. De bare slenger ut de mest vanvittige påstander, og så trekker de seg tilbake. Og folk svelger budskapet ukritisk. Det er nesten ikke noe poeng i å argumentere imot. Folk bryr seg lite om hva forskningen sier, når de først har bestemt seg for en slik konspirasjonsteori, sier sosialantropolog Sindre Bangstad til Fritanke.no

Antropologen sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda på 30-tallet:

– Dette er en propagandafilm som, stikk i strid med hva forskningen sier, bidrar til å befeste et inntrykk av at det er en global sammensvergelse anført av muslimsbrødrene for å etablere et islamsk herredømme i Europa. Samtidig legges det til grunn at norske muslimer, nærmest uansett hva de selv sier, er en del av denne planen. Denne måten å tenke på har vi vært vitne til før i Europa. Vi så det i propagandafilmer og litteratur på 30-tallet.

Filmen er et konspiratorisk makkverk, mener han og kritiserer dessuten at al-Kubaisi nektet å møte ham til debatt om filmen.

I et innlegg i Dagbladet forrige fredag (ikke på nett) skriver Bangstad bl.a.

(1)   Al-Kubaisi vil videre ha oss til å tro at MB er en enhetlig bevegelse med en grandios plan for å etablere et globalt herredømme (kalifatet). Akademisk forskning på islamisme har for lengst har demonstrert at MB har vært utgangspunktet for etter hvert svært så mangslungne og sammensatte bevegelser. MB i Egypt er sant og si langt mer opptatte av nasjonalstaten enn det globale kalifatet.

(2)   Al-Kubaisi finner det problematisk at akademikere i nærmere tredve år har sondret mellom ulike former for islamisme. Han om det. Hovedstrømningen i det egyptiske MB tok alt på 1960-tallet avstand fra voldsromantikk, og bestemte seg for at kampen for å nå sine målsetninger om en islamsk stat med shari‘a måtte finne sted med fredelige virkemidler, og innenfor rammen av det eksisterende politiske systemet.

(3)  Al-Kubaisi hevder i fullt alvor at muslimer i Europa “stiller krav om rettigheter    uten til gjengjeld å vise interesse for kontinentets historiske tradisjon og verdier.” Generaliseringsnivået er forbløffende.  Alle muslimer i Europa?

(…)

Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om ‘sivilisasjonskonflikt’, og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.

Sjekk Kubaisis innlegg Vår religiøse skjebne og intervju i Klassekampen.

Olav Elgvin hadde en annen kronikk på trykk i Dagbladet som han har lagt ut på den utmerkete bloggen sin, Muslimprosjektet.

Han skriver at filmen ikke handler om Det muslimske brorskapet, men om sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi: “Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.”

Han viser også til nyere forskning. Bøkene han nevner er dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. Interessant debatt i kommentarfeltet!

Flere anmeldere påpeker at filmen er lite troverdig og for mye preget av synsing, for eksempel Eirik Løkke i Minerva som ellers er “langt på vei enig med Al-Kubaisis skeptiske sinnelag og mener trusselen fra islam(istene) er reell".

Også Kjersti Nipen i Aftenposten er i utgangspunkt velvillig innstilt og må konkludere at sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument.

Yousef Assidiq betegner brorskapet som “en politisk ideologisk gutteklubb full av svette, feige mannfolk i dress", men legger til at det “ikke er annerledes å diskutere Europas demokrati med Det Muslimske Brorskap, enn med den ideologiske venstresiden i Norge.”

Men alle disse argumenter vil nok ikke hjelpe noe særlig.

Det er litt som å diskutere med såkalte “klimaskeptikere. Det er som å snakke til veggen.

I magasinet Klima som ble utgitt av klimaforskningssenteret Cicero er det en interessant artikkel som kanskje kan være relevant her. Den heter “Å snakke til veggen”. Der står det blant annet:

Mange tror at bare folk får riktig informasjon om klimaproblemet, så vil oppfatningene deres sammenfalle med den vitenskapelige konsensus. Men slik er det nødvendigvis ikke. En gruppe forskere i The Cultural Cognition Project som ledes av Yale-professoren Dan Kahan, hevder at våre overbevisninger om hvordan et godt samfunn er organisert, bestemmer hva vi velger å tro er sant og usant.

OPPDATERING: Klassekampen-journalist Amal Wahab har oppsøkt fire sentrale kilder i filmen. Alle føler seg grovt misbrukt i filmen.

Se også Thomas Hylland Eriksens kommentar Ytringsfrihetens krumspring

Sindre Bangstad slaktet filmen grundig i Klassekampen på lørdag - på fire sider! Han avslutter teksten sin slik:

Vår tid og våre samfunn har et ustanselig og uuttømmelig behov for intellektuelle og kulturelt autentiske nyttige idioter som kan bidra til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme. Med «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som lanserer en stigmatiserende og generaliserende sammensvergelsesteori med dype ekkoer til tidligere tiders Sions Vises Protokoller, har Walid al-Kubaisi for alvor trådd inn i denne potensielt lukrative og polariserende rollen.

>> les hele artikkeken

Øyvind Strømmen kommenterer Bangstads artikkel: Kvar Bangstad bommar – og kvar han treff

Den grundigste - og kanskje beste gjennomgangen av filmen finner vi på bloggen til Shoaib Sultan: Det muslimske brorskapet, unøyaktigheter og en dokumentar Begynnelsen - delen om hvordan vi lar oss styre av det vi tror vi vet - kunne vært hentet fra en innføringsbok i antropologi.

Bloggen Muslimprosjektet gir oss en oppsummering av debatten

SE OGSÅ:

Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?

Forsk på innvandringsmotstanden!

Antropolog studerte FrP-lokallag

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

Moralpoliti et innvandrerproblem?

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Sindre Bangstad: Hvor vestlig er sekularismen?

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for såkalt “minoritetsetniske kvinner” med liten eller ingen skolebakgrunn.

Arbeid blir ofte betegnet som nøkkel til integrering. Innvandrere møter stigmatiserende oppfordringer til å “komme seg inn i arbeidslivet”

Antropologens avhandling er en kritikk av arbeidslinja i norsk politikk, forteller hun i et intervju med meg på SAI sine nettsider:

Avhandlingen er en kritikk av arbeidslinja. Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid. Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere. Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet. Det er det jeg kritiserer.

Jobbene - og praksisplassene i dette tiltaket hun studerte - mange av disse kvinnene uten formelle kvalifikasjoner får er ofte “lavstatusjobber". Kvinnene jobber ofte alene uten mye kontakt med andre. Hvor integrerende er en jobb der du vasker et industrilokale etter at andre har gått hjem? “Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette gjøre at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere", mener hun.

Selv om arbeid er viktig, handler integrasjon om mye mer, forklarer hun:

Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.

Rugkåsa understreker at prosjektet ikke er minoritetsforskning, men velferdsstatsforskning. Det hun ville studere var velferdsstatens integrasjon av borgerne. Og her er rammene ganske strenge. Velferdsstarten disiplinerer borgerne sine

Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Jeg ser klare paralleler mellom integrasjonstiltak for innvandrere og tiltak i regi av barnevernet ellers rusomsorgen.

Rugkåsa forstår “integreringen” av minoritetsetniske kvinner som en forlengelse av velferdsstatens dannelsesprosess hvor bønder og arbeidere på 18–1900-tallet måtte tilpasse seg middelklassens verdier og levemåte.

Hun har flere eksempler i avhandlingen der lærere opptrer oppdragende og paternalistiske. “For å kunne fungere i norsk arbeidsliv må kvinne lære å bli selvstendige", hevder lærerne, men det de gjør er egentlig det motsatte. De lærer at kvinner må underkaste seg sjefen, hilse høflig på sjefen, alltid gjøre hva sjefen sier uansett hva de selv måtte mene.

>> les intervjuet

>> last ned avhandlingen (pdf)

SE OGSÅ:

- Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

- Snakk om normalitetssentrisme!

Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente

Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet

Når velferdsstaten møter verden - ny bok