Estetisk kapital: Masteroppgave blir blogg
Flere bloggende antropologer! Estetisk kapital heter en ny blogg. Bak bloggen står Mari Mikkelsen som tidligere i år leverte masteroppgaven Fordi jeg fortjener det! Skjønnhet som identitetsmarkør blant unge kvinner i Oslo.
Oppgaven har fått stor oppmerksomhet: Sminker seg for facebook og Må kvinner være vakre, skriver avisene blant annet. Nå på lørdag har hun vært på TV: Tør ikke innrømme utseendefokus.
Og på bloggen til Julie R. Andersen fortsatte diskusjonen der hun skriver om Investering i estetisk kapital og gjesteblogger Geir Stene om Investering i estetisk kapital, forsøk 2.
“Nå har oppgaven fått omtale i både radio, aviser, nettaviser, magasiner, blogger, bokomtaler og nå også på tv. Makan! Har fått en god del respons på TV2-saken, blant annet henvendelser fra flere som ønsker å få oppgaven tilsendt", skriver Mari Mikkelsen på bloggen sin.
SE OGSÅ:
Masteroppgave om Klanen har blitt til bok
Nå skriver også Aftenposten om masteroppgaver
Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!
On fieldwork: “Blogging sharpens the attention”
Skjønnhet: “Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”
Den store reisen: Null forståelse for antropologenes kritikk
Tidligere hadde vi Völkerschauen, der såkalte stammefolk ble utstilt i dyreparker. Idag har vi programmer som Den store reisen. Budskapet er det samme: De er primitive, vi er moderne.
Antropologer har kritisert NRKs framstilling av menneskene i serien mange ganger. Nå har NRK begynt å reagere på kritikken av seriens andre runde. “Antropologene raser mot NRK-serien “Den store reisen” der stammefolk går rundt nakne", skriver NRK Nordland:
Seerne blir lurt, fordommer vedlikeholdes og serien formidler veldig forenkla og heilt feil stereotypier om at folk lever veldig tradisjonelt. Det mener en rekke norske sosialantropologer som har studert nettopp samfunn på Vanuatu i flere tiår.
NRK viser til en sak om antropologenes kritikk i publikasjonene På Høyden og Hubro ved Universitetet i Bergen: Den store reisebløffen.
NRK har også snakket med Thorgeir Kolshus. Kolshus hadde tidligere kritisert filmen Avatar fordi den “bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet".
Til NRK sier han:
– Folket der er like kompetente til å takle nye utfordringer som oss. De blir framstilt som autentiske så lenge de er nakne. Vertskapet for den norske familien får ikke være med å definere møtet, men de gjør alt for å innfri våre forventinger.
– Vertskapet gjør hva de kan for å oppfylle forventningene om å være annerledes. De gjennomfører blant annet en regndans. Det er en ting man plukker ut fra tegneserien Sølvpilen, den har ingenting i Stillehavet å gjøre.
I TV-serien kommer det fram at namar-folket skal ha levd på samme vis i tusenvis av år. Dette er selvfølgelig feil. Som alle andre folkeslag her i verden har også Namarfolket en historie. Det “tradisjonelle livet” er show. Dette viser de fram i en landsby som de har bygd for å ta i mot turister. Sitt vanlige liv lever de i en en annen landsby “med DVD-spiller og armbåndsur” og sannsynligvis også med iphone og twitter.
Dette vet produksjonsfirmaet Strix selvfølgelig. Til NRK sier daglig leder Jørgen Hermansen:
- Vi har valgt bort klokker og DVD-spillere for å gjøre at møtet mellom kulturer blir så rent som mulig.
Likevel tilbakeviser produsenten kritikken. Det de gjør er ikke forskningsformidling, men underholdning. Samme svar ga NRK ifjor etter lanseringen av første runden der de ble kritisert for å betale indianere for å kle seg naken.
Som så mange ganger før, så har journalistene liten forståelse for antropologenes kritikk. Problemet er etter mitt inntrykk at journalister ikke reflekterer over konsekvensene av det de gjør. “Det er jo bare underholdning", sier de. Javisst, Men det er slik fordommer skapes og opprettholdes.
På samme måte som man snakker om banal nasjonalisme, kan vi kanskje snakke om banal rasisme i Den store reisen. Banal nasjonalisme, et begrep fra Michael Billig, er tilsynelatende banale detaljer i hverdagen som minner oss om nasjonens betydning og dermed reproduserer nasjonen. Et eksempel norske flagg på juletreet. NRKs Den store reisen er også tilsynelatende banal, men sørger for å bekrefte forestillinger om “vår overlegenhet.”
SE OGSÅ:
Den store reisen: Primitive indianere eller primitive journalister?
“Den store reisen 2″: NRK fortsetter med eksotiseringen?
Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”
Headhunting as expression of indigenousness
“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”
Integrering via arbeid = seksuell trakassering og utbytting
Marianne Rugkåsas doktoravhandling, der hun kritiserer mantraen om at arbeid er nøkkelen til integrering, fikk mye oppmerksomhet. Nesten samtidig påpekte antropolog Anna Gavanas fra Institutet för framtidsstudier at integrering via arbeidsmarkedet for noen kvinner kan bety utbytting og seksuell trakassering.
Antropologen er forfatteren av rapporten Who cleans the welfare state? Migration, informalization, social exclusion and domestic services in Stockholm.
Gavanas har studert hushjelpsbransjen som svenske myndigheter anser som viktig for integrering av kvinner med migrasjonbakgrunn.
I en kronikk i Expressen skriver hun at hun ble sjokkert over arbeidsforholdene:
Som socialantropolog har jag tidigare arbetat med människor som befinner sig i väldigt tuffa omständigheter världen över. Men när jag började tala med människor i den svenska hushållstjänstbranschen chockerades jag över de grymma villkoren. Utpressning och sexuella trakasserier är ett vanligt inslag i förhandlingarna med arbetsgivarna.
Flere kvinner som hun snakket med forteller om kunder som prøver å presse ned prisene og som nekter å betale hvis ikke seksuelle tjenester inngår i prisen.
Et eksempel er Eva fra Ungarn. Da hun kom hjem til en kunde i Stockholmsområdet, åpnet han døra i slåbrok, og på tv-skjermene var det pornofilmer. Litt senere sto han plutslig naken foran henne.
Gavanas kommenterer:
För nyanlända migranter kan hushållstjänstarbete vara en mellanstation på vägen till annat arbete, men också en återvändsgränd till social isolering, exploatering, rättslöshet och sexuella trakasserier.
(…)
Under vilka villkor är det tänkt att migranter ska “integreras” i arbetsmarknaden? Vilket ansvar tar regeringen för de utsatta arbetarna utanför heltidsanställning i den “vita” hushållsbranschens trygghet?
Rapporten falt ikke i god jord hos Svenska Dagbladet. “En politiserad produkt där studien har ganska lite med slutsatserna att göra", mener lederskribent Sanna Rayman. Antropologen bruker nemlig studien for å kritisere planer om skattefradrag for hushjelptjenester.
SE OGSÅ:
Antropolog avslører: Slik blir au pairer utnyttet
Doktoravhandling: “Omsorgsarbete i omvandling. Genus, klass och etnicitet inom hemtjänsten”
Når velferdsstaten møter verden - ny bok
Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering
Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet
- Fagforeningene trenger en sosialantropologisk gjennomlufting
– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner
(sist oppdatert 8.12.10) Bøker, filmer og debatter om “muslimer” er populære, spesielt hvis de handler om “den muslimske fare". Se for eksempel denne utmerkete oversikten.
Nå er det Walid al-Kubaisis tur å slå til. I filmen Frihet, likhet og det muslimske brorskap viser han hvordan Den muslimske brorskap tar over makten i Europa.
Som forventet fikk filmen stor oppmerksomhet og rost opp i skyene på høyreekstreme blogger og nettsteder som document.no. Men ikke bare der.
Da al-Kubaisi etter premievisningen ble spurt om han har forståelse for at filmen virker konspiratorisk og paranoid, brøt hele salen ut i hånlatter og buing.
– Det er helt fortvilt å argumentere når folk legger seg på den linja. De bare slenger ut de mest vanvittige påstander, og så trekker de seg tilbake. Og folk svelger budskapet ukritisk. Det er nesten ikke noe poeng i å argumentere imot. Folk bryr seg lite om hva forskningen sier, når de først har bestemt seg for en slik konspirasjonsteori, sier sosialantropolog Sindre Bangstad til Fritanke.no
Antropologen sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda på 30-tallet:
– Dette er en propagandafilm som, stikk i strid med hva forskningen sier, bidrar til å befeste et inntrykk av at det er en global sammensvergelse anført av muslimsbrødrene for å etablere et islamsk herredømme i Europa. Samtidig legges det til grunn at norske muslimer, nærmest uansett hva de selv sier, er en del av denne planen. Denne måten å tenke på har vi vært vitne til før i Europa. Vi så det i propagandafilmer og litteratur på 30-tallet.
Filmen er et konspiratorisk makkverk, mener han og kritiserer dessuten at al-Kubaisi nektet å møte ham til debatt om filmen.
I et innlegg i Dagbladet forrige fredag (ikke på nett) skriver Bangstad bl.a.
(1) Al-Kubaisi vil videre ha oss til å tro at MB er en enhetlig bevegelse med en grandios plan for å etablere et globalt herredømme (kalifatet). Akademisk forskning på islamisme har for lengst har demonstrert at MB har vært utgangspunktet for etter hvert svært så mangslungne og sammensatte bevegelser. MB i Egypt er sant og si langt mer opptatte av nasjonalstaten enn det globale kalifatet.
(2) Al-Kubaisi finner det problematisk at akademikere i nærmere tredve år har sondret mellom ulike former for islamisme. Han om det. Hovedstrømningen i det egyptiske MB tok alt på 1960-tallet avstand fra voldsromantikk, og bestemte seg for at kampen for å nå sine målsetninger om en islamsk stat med shari‘a måtte finne sted med fredelige virkemidler, og innenfor rammen av det eksisterende politiske systemet.
(3) Al-Kubaisi hevder i fullt alvor at muslimer i Europa “stiller krav om rettigheter uten til gjengjeld å vise interesse for kontinentets historiske tradisjon og verdier.” Generaliseringsnivået er forbløffende. Alle muslimer i Europa?
(…)
Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om ‘sivilisasjonskonflikt’, og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.
Sjekk Kubaisis innlegg Vår religiøse skjebne og intervju i Klassekampen.
Olav Elgvin hadde en annen kronikk på trykk i Dagbladet som han har lagt ut på den utmerkete bloggen sin, Muslimprosjektet.
Han skriver at filmen ikke handler om Det muslimske brorskapet, men om sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi: “Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.”
Han viser også til nyere forskning. Bøkene han nevner er dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. Interessant debatt i kommentarfeltet!
Flere anmeldere påpeker at filmen er lite troverdig og for mye preget av synsing, for eksempel Eirik Løkke i Minerva som ellers er “langt på vei enig med Al-Kubaisis skeptiske sinnelag og mener trusselen fra islam(istene) er reell".
Også Kjersti Nipen i Aftenposten er i utgangspunkt velvillig innstilt og må konkludere at sammensausingen av ulike elementer gir assosiasjoner til et konspirasjonmakeri som ikke tjener filmens argument.
Yousef Assidiq betegner brorskapet som “en politisk ideologisk gutteklubb full av svette, feige mannfolk i dress", men legger til at det “ikke er annerledes å diskutere Europas demokrati med Det Muslimske Brorskap, enn med den ideologiske venstresiden i Norge.”
Men alle disse argumenter vil nok ikke hjelpe noe særlig.
Det er litt som å diskutere med såkalte “klimaskeptikere. Det er som å snakke til veggen.
I magasinet Klima som ble utgitt av klimaforskningssenteret Cicero er det en interessant artikkel som kanskje kan være relevant her. Den heter “Å snakke til veggen”. Der står det blant annet:
Mange tror at bare folk får riktig informasjon om klimaproblemet, så vil oppfatningene deres sammenfalle med den vitenskapelige konsensus. Men slik er det nødvendigvis ikke. En gruppe forskere i The Cultural Cognition Project som ledes av Yale-professoren Dan Kahan, hevder at våre overbevisninger om hvordan et godt samfunn er organisert, bestemmer hva vi velger å tro er sant og usant.
OPPDATERING: Klassekampen-journalist Amal Wahab har oppsøkt fire sentrale kilder i filmen. Alle føler seg grovt misbrukt i filmen.
Se også Thomas Hylland Eriksens kommentar Ytringsfrihetens krumspring
Sindre Bangstad slaktet filmen grundig i Klassekampen på lørdag - på fire sider! Han avslutter teksten sin slik:
Vår tid og våre samfunn har et ustanselig og uuttømmelig behov for intellektuelle og kulturelt autentiske nyttige idioter som kan bidra til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme. Med «Frihet, Likhet og Det Muslimske Brorskap», som lanserer en stigmatiserende og generaliserende sammensvergelsesteori med dype ekkoer til tidligere tiders Sions Vises Protokoller, har Walid al-Kubaisi for alvor trådd inn i denne potensielt lukrative og polariserende rollen.
Øyvind Strømmen kommenterer Bangstads artikkel: Kvar Bangstad bommar – og kvar han treff
Den grundigste - og kanskje beste gjennomgangen av filmen finner vi på bloggen til Shoaib Sultan: Det muslimske brorskapet, unøyaktigheter og en dokumentar Begynnelsen - delen om hvordan vi lar oss styre av det vi tror vi vet - kunne vært hentet fra en innføringsbok i antropologi.
Bloggen Muslimprosjektet gir oss en oppsummering av debatten
SE OGSÅ:
Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?
Forsk på innvandringsmotstanden!
Antropolog studerte FrP-lokallag
Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”
Moralpoliti et innvandrerproblem?
Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering
Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?
Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for såkalt “minoritetsetniske kvinner” med liten eller ingen skolebakgrunn.
Arbeid blir ofte betegnet som nøkkel til integrering. Innvandrere møter stigmatiserende oppfordringer til å “komme seg inn i arbeidslivet”
Antropologens avhandling er en kritikk av arbeidslinja i norsk politikk, forteller hun i et intervju med meg på SAI sine nettsider:
Avhandlingen er en kritikk av arbeidslinja. Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid. Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere. Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet. Det er det jeg kritiserer.
Jobbene - og praksisplassene i dette tiltaket hun studerte - mange av disse kvinnene uten formelle kvalifikasjoner får er ofte “lavstatusjobber". Kvinnene jobber ofte alene uten mye kontakt med andre. Hvor integrerende er en jobb der du vasker et industrilokale etter at andre har gått hjem? “Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette gjøre at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere", mener hun.
Selv om arbeid er viktig, handler integrasjon om mye mer, forklarer hun:
Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.
Rugkåsa understreker at prosjektet ikke er minoritetsforskning, men velferdsstatsforskning. Det hun ville studere var velferdsstatens integrasjon av borgerne. Og her er rammene ganske strenge. Velferdsstarten disiplinerer borgerne sine
Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Jeg ser klare paralleler mellom integrasjonstiltak for innvandrere og tiltak i regi av barnevernet ellers rusomsorgen.
Rugkåsa forstår “integreringen” av minoritetsetniske kvinner som en forlengelse av velferdsstatens dannelsesprosess hvor bønder og arbeidere på 18–1900-tallet måtte tilpasse seg middelklassens verdier og levemåte.
Hun har flere eksempler i avhandlingen der lærere opptrer oppdragende og paternalistiske. “For å kunne fungere i norsk arbeidsliv må kvinne lære å bli selvstendige", hevder lærerne, men det de gjør er egentlig det motsatte. De lærer at kvinner må underkaste seg sjefen, hilse høflig på sjefen, alltid gjøre hva sjefen sier uansett hva de selv måtte mene.
>> last ned avhandlingen (pdf)
SE OGSÅ:
- Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa
- Snakk om normalitetssentrisme!
Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb
Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet
Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente
Omskjæring: "Krenk ikke somaliernes stolthet"
Det er et godt tegn, at myndighetene ble dømt for deres framferd i kampen mot omskjæring, skriver antropolog Sara Johnsdotter i et innlegg i Sydsvenskan.
Midt under skoletimen kom politiet og hentet den bare ti år gamle jenta. De tvang henne med til sykehuset. Underlivssjekk! Mydighetene trodde ikke foreldrene som insisterte på at de ikke driver med omskjæring. “Men dere er da somaliere", sa byråkratene fra sosialkontoet. Grunnen til at jenta ble mistenkt for å ha blitt utsatt for omskjæring var rykter om at jenta hadde vært på en “reise til Afrika".
Antropologen kommenterer:
Det är inget brott att komma från ett land där omskärelse utförs eller att besöka det landet. Ändå är det just detta som ofta är upprinnelsen till utredningar. Diskrimineringslagen slår fast att det måste finnas mer substans än så i en misstanke innan åtgärder vidtas från myndigheternas sida.
(…)Arbetet mot kvinnlig omskärelse måste bedrivas på ett sätt som inte undergräver människors rättssäkerhet och värdighet. Domen som gav skadestånd åt en tioårig flicka som tvingats genomgå en gynekologisk undersökning efter misstankar om att ha blivit omskuren är ett viktigt steg i rätt riktning.
>> les hele saken i Sydsvenskan
SE OGSÅ:
- Sara Johnsdotter: Fortell at kvinnelig omskjæring er på vei ut!
- Vår oppfatning av kvinnelig omskjæring er bygget på myter
Circumcision: “Harmful practice claim has been exaggerated”
Forståelse varer lenger enn fordømmelse - om Aud Talles bok om kvinnelig omskjæring
Ny Kula Kula: "Critical interventions" = utilgjengelig offentlig antropologi?
Antropologistudentene i Bergen har publisert en ny utgave av tidsskriftet Kula Kula. De skriver blant annet om en interessant bokserie som skal bidra til å skape en mer offentlig antropologi.
Critical Interventions heter den, utgitt av renommerte Berghahn Books. Temaet for den nyeste utgaven er spennende: Security and Development. Den handler om sikkerhetsdiskursen etter 9/11, militarisering av bistand og evt også forskning.
– Bøkene kan ses på som et forsøk på offentlig antropologi, å nå ut til en videre krets. Levende antropologi, sier antropolog Bjørn Enge Bertelsen til Kula Kula.
Offentlig antropologi? Virkelig? Kula Kula skribentene Camilla Aa. Jensen Silje F. Tollefsen prøvde å få tak i bøkene. Ikke lett. De finnes ikke i bokhandelen. De skriver:
“Vi har vært på jakt og kommet frem til at bøkene kan kjøpes via internett, på Studia (krever bestilling) og ved å abonnere på Social Analysis. Det er også mulig å få bla i de av utgavene som finnes i 8.etasje, ved å ta kontakt med Line Fjeldhaug.”
Et slikt omstendelig svar burde være unødvendig i 2010 når vi har internett? Hvorfor ikke legge hele greia på nett i tillegg? Å nå ut til flere - ikke minst tilfeldige lesere - er mye lettere på nett.
Men prisen er sympatisk lav. Inkludert frakt koster boka ikke mer enn en hundrelapp. Men det er nok bare fagnerder som bestiller slike bøker.
Samtidig kommer det fram i spørrerunden “Fire på høyden” av Silje Fjærestad Tollefsen og Osmund Grøholt, at ingen av de fire studentene kjenner til en eneste antropolog som deltar i den offentlige debatten.
>> last ned den nyeste utgaven (pdf)
SE OGSÅ:
Democratic Publishing = Web + Paper
Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett
Thomas Hylland Eriksen: Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet
Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?
Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?
Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden
New Orleans: 6000 anthropologists, much tweeting, some blogging, no press coverage
Majoriteten utenfor frivilligheten: Forsker bekymret for dårlig integrerte nordmenn
(inspirert av Hjorthen og Konrads tankesmie hehe) Majoritetsbefolkningen er dårligere representert enn minoritetsbefolkningen i etnisk mangfoldige frivillige organisasjoner.
– Dette kan ha konsekvenser for integreringen av etniske nordmenn i verdenssamfunnet, sier Eivar Imhjellen og Bigne Sock Gesaard til forskning.no.
De to forskerne står bak rapporten “Etniske nordmenn og frivillige organisasjoner” som peker på at representasjonen av etniske nordmenn er lavere. Forfatterne mener dette er problematisk.
– Gjennom deltakelse i frivillige organisasjoner får man tilgang til ressurser i form av kunnskap, fellesskap og nettverk. Man får også arbeidserfaring og attester som en kan bruke på arbeidsmarkedet.
– Når etniske nordmenn er dårligere representert enn minoritetsbefolkningen, har de ikke den samme tilgangen til disse ressursene, sier Imhjellen. Det er en demokratisk utfordring at representasjonen er lavere for etniske nordmenn, spesielt med tanke på medlemskap og tillitsverv i organisasjoner.
"Noen her som er blitt voldtatt?" Antropolog kritiserer tvilsomt undervisningsopplegg
Har dere alkoholikere i familien? Er noen av dere blitt voldtatt? Slike spørsmål måtte elevene i en svensk skoleklasse svare på - foran hele klassen, melder Sveriges Radios program Kaliber. Opplegget er del av emnet “livskunskap".
Meningen er å lære elevene opp i såkalt sosial og emosjonell kompetanse. Læreren snakker med elevene om følelser. Alle sitter i en ring. Gruppeterapi på skolen. Hvorfor? For å forebygge mobbing. For å bidra til likestilling. For å fremme positiv tenkning. Flere og flere skoler har livskunnskap “på schemat” etter at regjeringen i 1994 innførte et “värdegrundsuppdrag": Skolene skal formidle det svenske samfunns grunnleggende verdier.
Men nå etter flere medieoppslag er det blitt kjent at det foregår en del tvilsomme ting i livskunnskapens navn. At metodene som brukes ikke er vitenskaplig fundert. At undervisningen kan være direkte skadelig og i verste fall føre til selvmord. Markedet for trening i sosial og emosjonell kompetanse vokser. Rektorer kjøper inn tjenester fra diverse konsulenter.
Sveriges Radio har blant annet snakket med antropologen Åsa Bartholdsson som har vært på feltarbeid i diverse skoler og fulgt med på livskunnskap-timene. Å diskutere dypt personlige spørsmål offentlig i en skoleklasse krenker elevenes integritet, sier hun. Det gjør heller ikke saken bedre at elever som ikke er villige til å være med på dette, blir mistenkeliggjort av skolen.
>> les hele reportasjen hos Sveriges Radio
Sjekk også kommenataren Livskunskap till vilket pris som helst? av religionsviter Louise Callenberg som har også mange nyttige linker og innlegget Livskunskapen och forskningskommersialiseringen på VA-bloggen (Vetenskap & Allmänhet)
For mer info om Åsa Bartholdssons doktoravhandling, se tidligere omtale Doktoravhandling: “Å skape den normale eleven”.
Når vestlig kunsthistorie møter samisk kunst
“For de fleste europeere må den afrikanske kunsten være primitiv for at den skal være afrikansk kunst, med andre ord noe som tilhører antropologi", ble det sagt på en paneldebatt under årets Afrikan History Week i Oslo, skriver Nasibu Mwanukuzi i Samora magasin.
Hva er kunst? Det er den euro-amerikanske målestokken som alt skal måles etter, viser Bjørn Vassness ved hjelp av flere eksempler på kunstnettstedet Gjerdu (pdf).
Slike spørsmål tas opp i den første doktoravhandling om samisk samtidskunst, melder Sagat: Hva skjer når tradisjonell, vestlig kunsthistorie møter samisk kunst? Kunsthistoriker Hanna Horsberg Hansen fra Universitetet i Tromsø vil forsvare avhandlingen sin om tre uker.
Hun er medlem i prosjektet samisk kunst som blant annet tar sikte på “å bryte ned tilvante forestillinger om hva kunst og kunstvitenskap er".
Horsberg har også bidratt med en tekst i Gjerdu, nemlig Fra stereotypi til parabol – en fortelling om samisk samtidskunst (pdf)
SE OGSÅ:
Indigenous Arts? Non-Western? Primitive? The Paris Museum Controversy
Stor interesse for “världens första doktor i jojkberättelser”
Antropologi og kunst (3): “Legg til side de akademiske filtrene!”
Contemporary art from Africa is branching out in radical ways
