Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre?

Et lite forsvar for masterstudentene og boka: Merkelig at det er masterstudentene får påpass for at vi “ikke forsøker å nå ut til den interesserte massen". For det første: hvem er det vi tar etter? Hvor mange av våre antropologiske forbilder er det som skriver for den store massen? En eller kanskje to i Norge. Føler at noen med litt høyere faglig selvtillitt, noen som kan verktøyet bedre, noen med mer autoritet og noen som har litt mindre å “tape” prestisjemessig bør gå i bresjen for dette. Det er heller ikke vi som lærer oss selv at antropologi må formuleres på denne kompliserte måten. Det er indoktrinert gjennom mange års studier. Et av trekkplastrene for mange for å bidra i boka er å bli kåret til “årets artikkel” som vil komme på trykk i Norsk Antropologisk Tidsskrift. Dette gjøres av en faglig komitte. Tror neppe denne komitteen ville kåret en artikkel som når ut til “massene” til årets artikkel.. (Desverre). Er forøvrig enig i at forordet fremsto som litt arrogant og at boka burde blitt gjort tilgjengelig på nett.

Hei og takk for interessant kommentar. Er det studententes oppgave å ta etter de eldre og etablerte? Jeg synes den yngre generasjonen har et visst ansvar i forhold til fornyelsen av faget. Stille spørsmål ved etablert kunnskap etc Ifølge en fersk evaluering står faget vårt på stedet hvil.

Kanskje redaksjonen bør stille seg spørsmålet om Betwixt&Between skal fungere som en intern skrivekonkurranse for Norsk Antropologisk Tidsskrift eller en selvstendig publikasjon? Kanskje også NAT bør tenke på fornyelse?

Jeg har ikke lest boka, men skal gjøre det så snart jeg har tid. Jeg vet at masterstudentene driver med mye spennende og som derfor trenger mer oppmerksomhet (jeg skriver ofte om det), derfor var jeg så skuffet over forordet.

Jeg er enig med Lorenz. For min del er antropologi dødt hvis de studentene kun snakker med hvrandre. Det kunne nesten være litt spennende å finne ut av hvordan man noensinne kunne finne på å lage et fag som endte opp på en slik måte. Uten å vite det regner jeg med at det har med masseuniversitetene etter 2. verdenskrig å gjøre, der det å ha en mastergrad har blitt en nødvendighet for å kunne jobbe innen bestemte yrker men det man skriver om egentlig ikke er relevant for noen eller noe som helst. Tragisk!
Jeg har nettopp vært i Honduras, ift Norge et veldig fattig land, der studenter og videregåendeelever for tiden demonstrerer og okkuperer utdanningsinstitusjonene sine og motorveie, etc. , for å kjempe mot en yrkesretting av utdannelsen sin (regjeringa vil at man skal kunne ta en videregående utdannelse til å bli bananplukker og fjerne alt som har med kunst, etc. å gjøre) og i stedet for en reform gir invidet frihet til å dannes i prosessen. det virker for meg som om de skjønt noe som er gått tapt i Norge for lenge siden.

@Masterstudent: Hvis Goldsmiths College noensinne gir meg en doktorgrad (det kan ta litt tid, iom at jeg skriver ‘utradisjonellt’) så skal jeg nok gå i bresjen for nettopp denne sak. Jeg kommer neppe til å jobbe innen faget antropologi, så det burde gi meg den nødvendige frihet som må til for å kunne kritisere uten å frykte noe.