:: antropologi.info ::

Avatar er tidenes største kinosuksess. Hvorfor? Fordi den ikke utfordrer den imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse - ideen om den hvite manns fortreffelighet, skriver antropolog Thorgeir Kolshus i kronikken “Avatars imperialisme” i Dagbladet.

På den ene siden rører filmen ved tidsånden preget av klima- og finanskrise. Hva sivilisasjonskritikk angår, skriver Kolshus, byr Avatar på “litt av en buffé":

Na’vi-folket, som er forbundet med alt levende gjennom den animistiske kvinnelige livgiver Eywa, hjemsøkes av profittbesatte næringsinteresser under militær beskyttelse. En forskergruppe gjør et velment forsøk på å forstå na’viene og deres verden gjennom å inkarneres i na’vi-kropper (de har av ubegripelige årsaker kommet fram til at na’viene har behov for å lære engelsk), men blir til sist avfeid av direktøren, som føler pusten fra investorene i nakken: kvartalsrapporten står for døra. Så bryter ragnarokk ut, imponerende visuelt realisert, med forskerne og filmens helt Jake Sully på de gode na’vienes side.

Men kritikken av imperialismen er bare tilsynelatende filmens røde tråd:

En parallell kan trekkes til drapet på kaptein Cook på Hawaii i 1779. I den mest grundige historiske gjennomgangen av hendelsen, argumenterer amerikaneren Marshall Sahlins for at Cook ble tatt for å være guden Lono, som kom tilbake på galt tidspunkt etter den rituelle kalenderen og derfor måtte drepes for å gjenopprette orden i kosmos.

Dette fikk den srilankiske antropologen Gananath Obeyesekere til å påpeke at Sahlins’ analyse er symptomatisk for den vestlige verdens selvforståelse: Cook kunne ikke bare være en helt vanlig tulling som havnet i bråk på grunn av egne feil og misforståelser; han måtte i hawaiianernes øyne være noe viktig, noe annet, underforstått slik alle hvitinger av «de andre» anses som ekstraordinære.

Dette er også «Avatar»s grunntone. Helten Jake Sully lærer seg raskt alt det na’viene kan. Selv bevegelsesmønsteret na’vier har brukt et liv på å tilegne seg, har han etter kort tids kledelig klønethet inne. Han temmer den farligste flygeøglen, før han til slutt inntar sin (les: vår) rettmessige plass som kulturhelt og naturlig leder.

For oss som publikum er det innlysende at Jake Sully, hvitingen i blå kropp, måtte bli en forskjell som gjør en forskjell. Han kunne ikke bare fortsette å være en uvitende snublefot, latterliggjort av alle. Vi vet jo at vi kan beherske de verdenene og tilegne oss den kunnskapen vi ønsker - bare vi vil. Så selv om Sully til slutt «goes native» og blir blå, er det hans hvite privilegier som gjør ham stor.

Hans konklusjon:

(N)år «Avatar» blir en gedigen kassasuksess, skyldes det ikke bare at den sammenfaller med en forgjengelig, om enn kraftfull, stemningsbølge. Det er også fordi den ikke utfordrer den langt mer permanente imperialistiske nerven i vår verdensanskuelse - ideen om at hvitinger alltid må utgjøre en forskjell.

Kronikken er ikke på nett.

Siri Gaski kommenterer på twitter: Kan æ tegne hjerta rundt kronikken til Thorgeir Kolshus sjøl om Dagbladet tilhøre kafeen? Fine fornuftige forklaringa på “Avatar"!

Som Kolshus skriver er filmen blitt diskutert av mange antropologer. Antropolog Mary Walker drøfter samme spørsmål som Kolshus i innlegget Why do so many people in so many countries love Avatar? Movie as Rorschach test. Hun siterer hun bl.a. Andrew Leonard som skriver:

Avatar is “all things to all people,” with everyone from neo-cons applauding its “deeply conservative, pro American message” to left-wing professors commenting that “the jungle pantheism that now pervades the psychoactive counterculture has gone thoroughly mainstream.”

Flere antropologiske bidrag:

Debatt om Avatar på Savage Minds (45 kommentarer!)

Debatt på Open Anthropology Cooperative

Nicolas Baumard: Na’vi Cognition and Culture

David Price: Hollywood’s Human Terrain Avatars

Linksamling på Primate Diaries.

“Kultur og generasjon” er kanskje den kjedeligste tittelen det går an å velge for en bok. Men innholdet ser ut til å være interessant. Ønsker vi bedre integrering, må vi snakke mer om norsk kultur, er et av budskapene til bokas forfattere, antropologene Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud.

Dette er i hvert fall inntrykket mitt etter å ha begynt å lese innledningen. Forfatterne kritiserer blant annet Unni Wikan for å framstille det norske som noe nøytralt og universelt, praksiser hos minoriteter derimot som avvik.

Men kultur er ikke er noe som bare innvandrere har, men også storsamfunnet. Og det som oppfattes som f.eks. “somalisk kultur” i Norge er resultat av et møte med “norsk kultur". Somalisk kultur i Norge er annerledes enn somalisk kultur i USA. For å forstå “det somaliske” må vi altså forstå “det norske":

For å forstå hvordan kulturfaktoren virker i minoritetsmiljøer, må man derfor ta i betraktning hvordan bruddflater dannes i møtet med det norske. Dette åpenbare poenget overses altfor ofte i den offentlige debatten. Med støtte fra agitatoriske forskere (for eksempel Wikan 1995, 2002) har innvandringsskeptiske politikere kunnet framstille det norske velferdssamfunnet som inkarnasjonen av kulturnøytrale, universelle menneskerettigheter og minoritetskulturer som avvik fra en ikke-kulturell normaltilstand.
(…)
- Vi er overbevist om at det vil øke realismen i debatten, og i politikken, dersom vi innser at det norske majoritetssamfunnet, på samme måte som minoritetssamfunnene, er bygget på og rundt kategorier, verdier og symboler som best kan forstås som kulturelle. I hvilken grad disse har et berettiget krav på å bli uforandret, er et politisk spørsmål.
(…)
- I det daglige er det lett å tenke på staten og dens håndhevere som stående utenfor kulturens område - som en aktør eller et sett av aktører som med utgangspunkt i universell fornuft handler rasjonelt og rettferdig, ubundet av lokale oppfatninger om rett og galt. vi vil hevde at dette kort og godt er en misforståelse, og at statens evne til å framstille seg som nøytral og som uavhengig av motiver og ønsker hos grupper og nettverk snarere er et resultat av dens makt; dens evne til å framstille spesifikke interesser som allmenne.

Boka er dermed også et innspill til debatten om hijab i politiet eller rettssalen. Hvor kulturnøytrale er norske institusjoner?

Flere innlegg om boka kommer.

Se også relaterte tidligere innlegg, blant annet Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur, - Skolens hvite middelklassenorm har skylda, eller Norske verdier, islam og hverdagsrasismen og Culcom-seminaret Studer majoriteten for å forstå minoriteten!

Først må de betale store summer til formidlere for å komme til Danmark. Så kan de opplever urimelige arbeidsforhold i deres vertsfamilier. I rapporten “Au Pair og Menneskehandlet?” viser antropolog Trine Mygind Korsby at mange au-pairer i Danmark har det ganske ille, spesielt filipinske jenter.

Antropologen har intervjuet 27 au-pairer fra Filippinene, Hviterussland, Ukraine, Serbia, Nepal og Kenya. I et intervju med Berlingske Tidende sier hun at mange au-pairer må betale store summer til au-pair-formidlere:

»Man ved, at problemet eksisterer, men rekrutteringsmønstret er meget broget, og det foregår på et utal af forskellige måder. Nogle formidlere er bosat i Danmark og bruger så bl.a. familiemedlemmer i Filippinerne til at rekruttere og sige til folk: »Du kan komme til Danmark og arbejde, men du skal så betale os for det.« Nogle historier tyder på, at det er en business blandt nogle filippinere, men i andre sager er det mindre organiseret.

»Pengeopkrævningen kan ses som en udnyttelse af den danske ordning. Den er jo ikke lavet for, at nogle skal tjene penge på den. Og så sætter det au pair-personerne i en sårbar og udsat position, at de starter deres ophold i gæld. Og for at få gælden hurtigere ud af verden vælger nogle af dem så at arbejde sort.

Jentene setter sjeldent spørsmålstegn ved situasjonen. De fleste aksepterer prisen:

»De ved ikke, at man ikke behøver eller bør betale, men mange af dem accepterer det, når de så er her. For de siger, at hvis ikke det var for formidleren, så var de aldrig kommet til Danmark, og man skal huske, at for de her mennesker er det en fantastisk mulighed for at komme hertil og skabe bedre forhold for deres familier og dem selv. Så der står rigtig meget på spil.«

Utnyttelsen som er mulig i au pair-feltet, henger uløselig sammen med au pair-feltets endrede vesen, skriver antropologen i rapporten. Au-pair-ordningen dreier seg ikke lenger om kulturutveksling, men om arbeidsmigrasjon: De fleste er i Danmark for å tjene penger og hjelpe familiene sine. “Dette betyder, at disse au pairs udgør en sårbar og udsat gruppe, som på deres videre migrationsfærd rundt i verden vil kunne udnyttes på forskellige måder – muligvis også af menneskehandelsbagmænd", påpeker antropologen og foreslår opprettselsen av en ’non-profit-formidlingsorganisation’ for au pairs og vertsfamilier.

>> Intervju i Berlingske Tidende

>> last ned rapporten

Vi har hatt en lignende diskusjon i Norge ifjor, se bl.a. Intervju med Cecilie Øien (Kilden 5.11.09) og omtale av Fafo-rapport i Dagbladet: Norske familier vil ha hushjelp — ikke en au pair (Dagbladet, 20.8.09) og Tok passet og truet med å sende henne hjem (Dagbladet 21.8.09)

I Morgenbladet kritiserer Thomas Hylland Eriksen de tette båndene mellom myndighetene og migrasjonsforskningen. Statlig initiert forskning kan stå i veien for nye perspektiver, sier han:

– Et problem med forskningen på innvandring og minoriteter, er den sterke politiseringen av feltet. Mye av forskningen er oppdragsforskning, bestilt og betalt av myndighetene. Finansieringen blir fort et viktig premiss i denne typen forskning.

– Også mye av forskningen finansiert av Norges forskningsråd er programforskning ment å «løse samfunnsproblemer» eller «bidra til integrering». Dermed er det en mengde analytisk interessante spørsmål som sjelden blir stilt.

– Spørsmål som springer ut av minoritetenes livsverdener, og ikke antatte behov i storsamfunnet, får ikke oppmerksomhet. Av den grunn er norsk forskning om identitet i Stillehavet eller etnisitet i Afrika ofte teoretisk dristigere enn mainstream-minoritetsforskning i Norge.

Antropologen uttalte seg i en sak der Morgenbladet viser at “pengene sitter løst for den som nå vil forske på moralpolitiet“:

Moralpolitiet er over oss! Aftenposten har siden nyttår latt oss få vite at bydelen Grønland i Oslo er i muslimske mørkemenns makt. Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderings-departementet (BLD), vil ta tak i situasjonen, lover han.

21. januar sier Grete Brochmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO), til Aftenposten at hun ønsker mer kunnskap om moralpolitiet. Hun utfordrer Lysbakken til å bestille «en grundig studie» av fenomenet.

Statssekretær Henriette Westhrin i BLD følger opp umiddelbart. I første omgang vil BLD sjekke om studien kan skje innenfor eksisterende forskningsprogrammer. «Hvis ikke, vil vi bidra til at det kan gjennomføres,» sier Westrin til avisen.

Saken er ikke på nett.

En konsekvens av de tette båndene til myndighetene er metodologisk nasjonalisme

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

Setter universitetsbyråkratiet forskernes og informantenes liv i fare?

Hvor mye samarbeid med næringslivet?

Forskningsprogram kobler islam til terrorisme

Trenden fortsetter. Det skjer spennende ting på norsk innen antropologi og samfunnsfag på nett!

Polytropical er navnet på en ny blogg av sosialantropologistudent ved NTNU Trondheim, Magnus Michaelsen, som tidligere har studert i India. Flere grundige saker er allerede på nett - om miljø, media, og majoritet-minoritet med et antropologisk perspektiv, bl.a. om paradoksene ved burkaforbudet i Frankrike.

Migrasjon.net er en ny startside (lansert idag) om migrasjonsforskning og migrasjonsrelaterte nyheter, kunnskapsbaser, guider og linkoversikter om temaer som menneskehandel, norsk utvandring samt klima og flukt. Vi finner ikke bare norske lenker, men lenker fra hele verden. Nettstedet blir redigert av migrasjonsviter Brit Lynnebakke som etter hvert også skal legge ut egne tekster. “I en polarisert og tidvis monoton medievirkelighet om innvandring, mener jeg forskningsbasert internasjonal kunnskap er nødvendig for å bringe oss framover", skriver hun.

Masterbloggen.no er et veldig bra initiativ for å formidle kunnskapen som masterstudentene produserer ved norske universiteter. Bloggen ble lansert på mandag og de har valgt å starte med humaniora og samfunnsvitenskapene:

Hva er masterstudenter anno 2010 opptatt av? Hvilken utvikling gjennomgår fagområdene nå? Gjennom Masterbloggen kan du ta pulsen på hva dagens masterstudenter interesserer seg for, og hva som rører seg innen fagområdene. Humaniora og samfunnsvitenskapene synes å være i fred for kommersielle interesser og føringer, slik at masterstudentene står ganske fritt i valget av forskningsprosjekt.

I bloggen møter vi ferdig uteksaminerte masterstudenter som skriver om sin egen masteroppgave. Sigmund Aas har skrevet det første innlegget. Det handler om hans oppgave Seeds of Democracy? The Role and Work of Non-Governmental Organizations in Promoting Human Rights in Egypt

“Masteroppgaver bør ta mer plass i offentligheten, sier masterbloggens redaktør Anne Aaby i et intervju med Universitas. Jeg er helt enig og har derfor regelmessig skrevet om diverse masteroppgaver.

SE OGSÅ:

For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

Antroblogging i Aftenposten!

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Thomas Hylland Eriksen: Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Blogger får Universitetets formidlingspris

Mer enn noen gang i verdenshistorien er det mulig å føre en global samtale, mener antropolog Tord Larsen som er aktuell med en ny bok Den globale samtalen. Om dialogens muligheter

Han blir intervjuet i Adressavisen.

Om den globale samtalen sier han at den må føres “på modernitetens premisser":

Jürgen Habermas snakker om noe han kaller ”den herredømmefrie dialog”, som er et ideal for kommunikasjon mellom likestilte individer. Forskjeller og ulikheter i makt, kjønn og kultur ikke skal komme i veien for en fri meningsutveksling.
(…)
Når vi kommuniserer, prøver vi av og til å overbevise hverandre, å korrigere hverandre. Det betyr at jeg må være villig til å høre på andres argumenter, anse dem som likeverdige samtalepartnere og å innta en kritisk holdning til egne forutsetninger. Da kan jeg ikke henvise til min maktposisjon, eller si at religiøse og kulturelle forskjeller forbyr meg å ta dine argumenter opp til vurdering. Hvis jeg gjør det, stenger jeg meg inne i min kultur, så å si, og den isolasjonen er det motsatte av samtale. Da har vi fratatt den andre retten til å kritisere oss, og muligheten for gjensidig kritikk er betingelsen for ekte kommunikasjon.

>> les hele intervjuet

Tord Larsen skrev i 2005 årets beste tidsskriftartikkel.

(Jeg synes modernitet er et ullent begrep. Hvordan er det mulig å påstå at moderniteten krever likhet mellom individer? Hvilken modernitet? Hvem krever? Se også Thorgeir Storesund Kolshus’ kritikk av begrepet modernitet)

SE OGSÅ:

For mer kosmopolitisme - ny bok: “Verdensborgeren som pædagogisk ideal”

Thomas Hylland Eriksen: “Tiden er inne for en kosmopolitisk kulturradikalisme”

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Frode Storaas fra Bergen Museum jobber med et YouTube lignende nettsted med antropologiske filmer, melder På Høyden.

Siden 2007 har Storaas samlet antropologiske filmer fra hele verden. Nettstedet som han jobber med skal supplere informasjonen man får i mainstream-media. Filmene skal lenke videre til rapporter og vitenskapelig materiale.

Storaas sier:

– Henning Mankell sa at vi får bare vite hvordan folk i Afrika dør, ikke hvordan de lever. Mange forskere her i Bergen har jobbet i Afrika, og de sitter på alt fra antropologiske historier fra dagliglivet, til kunnskap om politiske strømninger. Denne typen materiale burde være lettere tilgjengelig.

– Det er tanken om et museum uten vegger. En av oppgavene for meg som jobber på museum er nettopp å gjøre slik informasjon tilgjengelig: Ikke bare hvordan man levde for hundre år siden, men hvordan man lever i dag.

I siste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift presenterte Storaas ideene sine (artikkelen er også kun tilgjengelig via betaling). Jeg oppsummerte saken i innlegget Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett.

Frode Storaas’ prosjekt høres veldig bra ut, men på grunn av problemer knyttet til opphavsrett ser det ut til å gå mot en belalingsløsning ifølge På Høyden. Forsvinner nettstedet bak en pay-wall er vitsen med denne siden egentlig borte. Vi vil vel da heller fortsette å bruke YouTube eller Vimeo og håper flest mulig antropologer kommer til å bruke det. På disse nettstedene finnes det allerede masse antropologi-relaterte videoer og forelesninger. YouTube har blant annet opprettet en egen kanal for forelesninger. Et søk etter “anthropology” gir 216 treff (et vanlig anthropology søk gir 12700 treff)

Utvalget på Vimeo er mindre, men videoene er ofte av høy kvalitet. Jeg fant bl.a. en film om Sudan - Time/Money = Change by Jason Brooks som han lagde i forbindelse med sin master i visuell antropologi ved Goldsmith College London.

SE OGSÅ:

Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett

Antropress: For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!

The Anthropology Song on YouTube!

Formidling: - Bruk heller film enn skrift

Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers

Anthropological Films online

Thomas Hylland Eriksen: - Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Multimedia Music Ethnography of Yodelling and Alphorn Blowing

African Voices - a Multimedia Online-Exhibition

How to save Tibetan folk songs? Put them online!

Anthropological activism in Pakistan with lullabies

Blant Aftenpostens bloggere finnes det fra nå av en antropolog - Rannveig Svendby som holder på med en masteroppgave om menn som er utsatt for seksuelle overgrep. Etter flere kronikker i Aftenposten ble hun spurt om hun ville skrive for dem, og hun sa ja. Her er bloggen http://blogg.aftenposten.no/svendby/

“Fargede, retusjerte skjønnhetsidealer et kanskje et lite skritt frem for anti-rasismen, men det er to lange skritt tilbake for kvinnefrigjøringen", skriver hun i sitt første innlegg.

Som NRK fant ut, vil hverken Allers, Hjemmet eller Norsk Ukeblad ha svarte modeller i bladene sine. Abid Q. Raja slo så et slag for “vakre, fargede kvinner”.

Men hvorfor må de være “vakre”, kritiserer Rannveig Svendby:

Det er en misforståelse at det er majoritetsbefolkningen som speiles på forsiden av bladene. Tvert imot er det snakk om en liten gruppe modeller - som er retusjert, sminket, stylet og kledd på. Eventuelt av. Det viktige spørsmålet er derfor ikke når vi skal få se en “smellvakker”, farget kvinne på forsiden av Allers. Det viktige spørsmålet er: Når blir toleransen for kvinners kropper høy nok til at vi får oppleve en uretusjert og helt vanlig utseende kvinne - farget eller ei - på forsiden av et hvilket som helst større blad i Norge?

>> les hele innlegget “Retusjerte kvinner ONLY”

SE OGSÅ:

Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen

Hva har høye hæler og omskjæring til felles?

Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere

Ny blogg: Sosiologiske og antropologiske kjerring(t)råd

For mer antropologi på blogger, YouTube og Twitter!