:: antropologi.info ::

“I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne", sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info’s medarbeider Aleksandra Bartoszko.

—

Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer lære av kunstnere?

Av Aleksandra Bartoszko

Tidligere har jeg snakket med Cicilie Fagerlid om forbindelser mellom hennes antropologiske arbeid og Andrea Langes kunstverk. I denne delen intervjuer jeg kunstner Andrea Lange som helt fram til igår har vært aktuell med utstillingen «Riturnella» på Stenersenmuseet i Oslo.

Aleksandra Bartoszko (AB): Cicilie Fagerlid er en av de første antropologer i Norge som blogget og delte sine erfaringer fra feltarbeid med andre. Der legger hun ut blant annet bilder av protestplakater, bannere etc i Paris; som i dette innlegget. Hva synes du om dette i forhold til dine verk? Oppfatter du hennes arbeid som kunst? Etter min mening undersøker dere noe av det samme, til dels innenfor liknende uttrykksformer. Hvordan tolker du forskjellen mellom Cicilies bilder av demonstrasjonsplakater fra parisiske gater og verket ditt Manifestation? Føler du at du har like dokumentaristisk perspektiv?

Andrea Lange: Manifestation 2009, digital C-print, akryl/akryl, 84 x 176 cm

Andrea Lange (AL): Verkets språk er ikke dokumentarisk, selv om materialet jeg benytter har en dokumentarisk karakter. Bildet «Manifestation»tar utgangspunkt i to fotografier av en husvegg i Paris. På veggen er det mange og ulike plakater limt over hverandre, det vises lag på lag av politisk engasjement og deltakelse i offentligheten. Mitt bilde fokuserer på denne handlingen – et utrykk for felleskap og for motstand – samtidig er aktuelle politiske problemstillinger representert i bildet.

Jeg fortsetter den refererte handlingen ved å montere mitt ene foto oppå mitt andre, et grep som understrekes av bildets uregelmessige format (to foto på hverandre). Slik skriver jeg meg selv inn i den refererte virkeligheten, markerer mitt ståsted, og kommenterer kunstens og kunstnerens mulighet. Bildet viser et utsnitt, ingen omgivelser. Det skapes en illusjon av plakatveggen i museet, det skjer en forflytning og en ny kontekst oppstår. 

En diskusjon om hvordan politisk opposisjon kommer til uttrykk er en tråd i min utstilling på Stenersenmuseet og går igjennom flere av utstillingens øvrige verk. For eksempel i verkene «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe» og «Pay Attention Motherfuckers», hvor jeg i det sistnevnte tilslutter meg utsagnet No one is illegal. Samtidig som verkets forskjellige distribusjonsnivåer: gratis utdeling av silketrykket til publikum (et kunstnerisk ”høyverdig” og varig produkt) og samarbeidet med firmaet Clear Channel om visning i Oslos reklamemontre og på Oslo lufthavn, diskuterer motstandens vilkår i det demokratiske, offentlige rom.

Andrea Lange: ‘Pay Attention Motherfuckers’, 2009, Oslo Lufthavn Gardermoen

Andrea Lange: Unfinished Journey, 2009, digital C-print, akryl/aluminium, 106 x 240 cm

Andrea Lange: «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe»
2010, digital print, A4, installasjon. Pamflett til utdeling, ubegrenset opplag

Der mediene drives av økonomiske interesser, og politikken tilrettelegger for økonomisk lønnsomhet som det eneste førende, har demokratiet opplagte problemer: hvordan kan opposisjon komme til uttrykk? I dette scenario finnes også et stadig tilbakevendende spørsmål om kunstens funksjon. 

Cicilie Fargerlid etterlyser i sitt innspill mer informasjon om konteksten rundt fotoene i verket «Manifestation». Om slik informasjon hadde vært viktig for hvordan jeg vil at verket skal oppleves, så hadde den vært integrert. I så tilfelle tror jeg ikke dette ville gjort verket mer etnografisk, men det kan utbrodere hoveduttrykket.

Enfin negre! Obama i en halslenke. Foto: JStove, flickr

Jeg kan for eksempel fortelle at bildene er tatt i Paris i månedskiftet januar-februar 2009 i universitetsområdet på Place Jussieu. På husveggen er det klistret store plakater fra organisasjonen sos-rasisme, over disse er det klistret nyere plakater for en demonstrasjon knyttet til arbeidsforhold og finanskrise, og en annen demonstrasjon rettet mot den medierte fremstillingen av bombingen av Gaza. En plakat med tittelen Enfin négre, med et bilde av Obama i en halslenke – bærer en lengre tekst av forfatteren Marc-Edouard Nabe, visstnok kjent i Frankrike for å bruke husvegger som plass for sine litterære prosjekter. 

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunstnen viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

AL: Jeg ser kunst som handling. Den kunstneriske prosessen består i å materialisere og kontekstualisere ideer. Disse springer alltid ut fra noe subjektivt, noe som ligger på hjertet, noe jeg vil stille spørsmål ved. Jeg er absolutt interessert i strukturer på mange nivåer. Har vanskelig for å se motsetningen mellom å vise og fortelle. Når et verk synliggjør fenomener og strukturer, kan det ikke både vise og fortelle på samme tid? 

AB: Kunstneren Susan Hiller, som også er utdannet antropolog, snakker om «the labour of ‘not always conscious’ cultural analysis which precedes the making of an artwork». Glenn Bowman, snakker om «kvasiantropologiske kunstnere» og kaller verk som gir etnografiske innsikt for «pseudoethnographic reports in art». Dine verk virker å være fundert i en veldig bevisst kultur- og samfunnsanalyse. Kan man si at du også aspirerer til å være samfunnsdiagnostiker? Dersom kunsten din handler om kulturforståelse (fra individ- så vel som samfunnsperspektiv), kunne du tenke deg å vise dine verk på etnografisk eller antropologisk museum? Hvordan tror du at mottakelse hadde vært i arenaer der bildene ikke ville defineres som kunst?

AL: All kunst gjenspeiler en slags kulturforståelse. Min opplevelse av samfunnet er preget av tanker fra en rekke akademiske felt, også antropologi. Men jeg ser ingen umiddelbar naturlighet i å flytte mine verk til etnografiske/antropologiske museum. Visningskonteksten er et sentralt moment i utarbeidelsen av mine verk. Om jeg skulle stille ut i et antropologisk museum, ville jeg ønske å gå i direkte dialog med den situasjonen, da ville jeg analysere publikums blikk og forventning, og den diskursen som ellers foregår på dette stedet. 

Det finnes mye erfaring fra å presentere kunst i sammenhenger der den ikke blir oppfattet som kunst, man kan si at slik praksis er den ”relasjonelle estetikkens” grunnposisjon. Der intensjonen kan være å utfordre konvensjoner et sted, vil dette kunne forsvinne helt i forflytningen til et annet. Noen ganger kan viktige momenter i et verk bli borte når konteksten endres, verket kan til og med forsvinne helt, eller det kan oppstå nye, uventede og produktive innholdsmessige og formale møter. Det er viktig å forstå at visningskontekst påvirker lesningen av et verk, men nøyaktig hvordan må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 

AB: Hal Foster snakker om en etnografmisunnelse (ethnographer-envy) som fortærer kunstnere. Han skriver: «[Anthropology] is the discipline that takes culture as its object, and it is this expanded field of reference that postmodernist art and criticism have long sought to make their own (…) ethnography is contextual, the rote demand for which contemporary artists share with many other practitioners today, some of whom aspire to fieldwork in every day».  Han snakker om spesiell status (eller til og med prestisje) antropologien har fått i moderne kunst. Er det kun antropologer som ser denne «etnografisering» av kunst? Eller er det et bevist grep fra kunstneres side? Snakkes det om antropologi og etnografi i kunstmiljøet?

AL: Jeg kan ikke se at antropologi og etnografi har noen særskilt stilling i billedkunsten. Diskursene i samtidskunsten er vel så mye preget av det som foregår innenfor filosofi, litteratur- og medievitenskap og populærkulturelle fenomener for å nevne noe.

Mine arbeider tar alltid utgangspunkt i noe som berører og opprører meg på et menneskelig plan. Dette er ofte paradokser og misforhold i samfunnet som kjennes presserende å snakke om. Det foregår mye samfunnsforskning innenfor de områdene jeg dukker ned i. Så jeg forsøker å orientere meg best mulig under arbeidet med mine prosjekter, det er helt naturlig. 

Når jeg bruker autentiske og faktabaserte elementer i verkene mine, er dette er en metode for å sammenføye virkelighet og fiksjonalitet. Når dette virkelig fungerer oppstår det en sterk poetisk kraft, og det er denne jeg søker. I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne.

En del av mitt arbeid består i å gjøre pågående dokumentasjoner i form av lyd, bilde, film, tekst mm. Det er et slags innsamlingsarbeid, og om det her finnes likhet med etnografien, stopper antagelig likheten også her. I denne prosessen får mitt estetiske og politiske blikk virke fritt, også ofte svært intuitivt. I etterhånd må det gjøres valg og kunstneriske bearbeidelser, noe materiale brukes aldri, noe tas frem år senere. Det avgjørende er konteksten jeg setter materialet inn i, jeg vil skape nye koblinger, forsøke å utdype og berøre betrakteren både emosjonelt og intellektuelt. Det er her form og innhold blir uløselig knyttet sammen. Dette handler ikke om hva øyet alene ser, men om å åpne tanke- og følelsesprosesser gjennom en kunstnerisk opplevelse.

FallujahMeditations. Videostill, 2008

AB: Fallujah Meditations. Jeg vet at mange som besøkte utstillingen, lurte på om det man så i filmen var en virkelig hendelse (altså dokumentasjon) eller en fiksjon (altså manipulasjon). På etnografisk museum ville filmen nok oppfattes som «virkelig» uten at noen setter spørsmålstegn ved dens opprinnelse. Når du tenker på formålet og budskapet i kunsten din, spiller det noen rolle for deg om det du viser er dokumentert eller manipulert?

AL: Det spiller selvfølgelig en rolle for lesningen av verket om materiale er hentet fra virkeligheten eller om det er iscenesatt. Det filmatiske materialet i «Fallujah Meditations» er et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i Irak i november 2004. Det viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret, ubevæpnet iraker i en moské. Irakeren blir skutt i hodet på kloss hold. Journalisten som filmet var under beskyttelse av den amerikanske marine som såkalt ”embedded journalist”. Etterforskerne fra marinen konkluderte senere med at soldaten handlet i selvforsvar, han ble derfor ikke tiltalt for drapet. Nyhetsinnslaget varte opprinnelig under ett minutt og ble vist verden over.



I min film er hastigheten ekstremt redusert. Dette skaper et synsoverskudd som ellers umuliggjøres i flimrende nyhetssendinger. Lydsiden er vel så viktig, vi hører en mannstemme som meditativt forteller hvordan man kan trenge dypere inn i egen bevissthet, og til slutt lage et nytt visuelt ”blueprint” av virkeligheten. Stemmen er hentet fra en selvhjelps-meditasjons-cd og den omredigerte teksten skaper motstand og kompleksitet i møte med det visuelle. 

Det er selve bearbeidelsen av det som allerede er sett, som virker i dette verket. Som gjør at man kan oppleve og tenke rundt denne hendelsen på en ny måte. Dette skjedde akkurat der og da i Fallujah, men den kalde avrettelsen av et forsvarsløst, sivilt menneske som vi her får se, vet vi at skjer i alle kriger. Det er ikonografisk. Og her kommer jeg tilbake til et av dine tidligere spørsmål: Det finnes mengder av partikulær og interessant informasjon rundt en hver referert virkelighet. Kunsten er å avstemme mengden og fokuset, forsøke å oppnå en ikonografisk kraft, der detaljer og helhet samles i et enkelt og stort ”sluttbilde”.

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

AL: Ikke ofte, men jeg finner det interessant. 

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

AL: Det måtte være å legge til side noen av de akademiske filtrene som skaper avstand, og i større grad bruke forestillingsevne og empati som aktive redskap. Jeg vil tro at dyktige fagmennesker i alle felt er reflektert rundt dette, men det kan sikkert minnes på.

Ekstra linker:

Andrea Lange forteller Utrop om sitt arbeid

Kunstneren og alvoret - Anmeldelse av Heier og Langers utstilling på kunstkritikk.no

Kunstens avmakt og kunstnerens donasjon: Anmeldelse av Lange og Heiers utstilling i bladet Billedkunst

Appell Andrea Lange. Kunstneraksjonen 2008 (pdf)

Aksjon “Against the Reintroduction of Racelaws in Europe”

Antropologisk om “illegale innvandrere”: Ikke kall dem for illegale!”

Artikkel, også antropologisk perspektiv: “Some Reasons and Conditions for a World Without Immigration Restrictions” (pdf)

Fragmenter av “Thinking about art: conversations with Susan Hiller” på Google Books

Fragmenter av “Artists in the Field. Between Art and Anthropology” av F. Calzadilla og G.E. Marcus på Google Books

Se også tidligere intervjuer i denne serien:

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi? Intervju med kunstner Marianne Heier

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?
- Intervju med antropolog Cicilie Fagerlid

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

Dansk hygge. Foto: Thorbjørn Kühl, flickr

Hvorfor velger familien bort den dyre vinen og luksushotellet? For mye velstand og luksus ødelegger hyggen, og det er noe av det verste som kan skje for en danske ifølge antropolog Jeppe Trolle Linnet, melder Nordjyske.

Ja, Jeppe Trolle Linnet forsker på den danske hyggen. Hyggen spiller ifølge ham en undervurdert rolle i den danske selvforståelsen. Opplevelsen av hygge er viktig og ettertraktet, leser vi:

Hyggen bestemmer, hvornår vi opgiver et skrantende forhold. For meget eller for lidt hygge udgør ligefrem et succesparameter. Det anvender vi til både at bedømme, hvor vellykket andres liv er og bortforklare situationer, hvor vi slækker på disciplinen eller ikke lever op til egne eller andres idealer.

Å møte opp i overdrevent pene klær, er ikke veien å gå hvis man vil ha det hyggelig. Hyggen er noe folkelig og naturlig, sier han til Kristeligt Dagblad:

- De fleste mennesker lever i en verden, hvor de ikke kan vise alle sider af sig selv. De har én identitet på jobbet og en anden med vennerne i sportsklubben. Men i vores kultur er idealet om at turde vise sit sande jeg centralt, og det mener vi, at vi kan, når vi hygger med familien eller de nære venner. Hygge må ikke være alt for bevidst iscenesat. Det skal være en stemning, der opstår af sig selv.

Danskenes hyggekultur kan også forklare hvorfor danskene ikke er spesielt gode til å etterleve rådene om å spise og leve sunt, sier han:

- Det er svært at forene sundhed med ideen om hygge, eftersom hygge ses som modpol til alt det tjekkede og kontrollerede i tilværelsen.

Forherligelsen av den folkelige hyggen bunner blant annet i protestantisk moral: Man gir avkall på det materielle, dyrker det indre på bekostning av det ytre. Den harmonerer også med janteloven.

Jeppe Trolle Linnets ble oppmerksom på hyggens betydning mens han jobbet med sin doktoravhandling om forbruksmønstrene hos middelklassefamilier i København.

>> les hele saken i Nordjyske. Se også omtalen i Kristeligt Dagblad og Videnskab.dk

På sin hjemmeside har han lagt ut teksten Når vi »gør« familie (pdf).

Hyggen har vel en lignende betydning her i Norge. Denne minner om sosialantropolog Anh Nga Longvas observasjoner om nordmennenes manglende høflighet og Franziska Rüttimann Storemyrs studie av norske hjem der bl.a. “peiskos” er viktig.

SE OGSÅ:

I Danmark: Ikke begynn med osten!

“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”

Skrev en avhandling om nordmenns uhøflighet

Runar Døving forteller om “Den hellige matpakka”

Integrering: “Snakk mer om norsk kultur!”

En hovedoppgave i sosialantropologi blir bok: Sykepleier og antropolog Anni Margaret Henriksen har skrevet en bok om et myteomspunnet tema i Nord-Norge: læsertradisjonen, melder Universitetet i Tromsø.

En læser er en person som har tro på at religiøse tekster har positiv virkning på sykdom og problemer. For eksempel å stoppe blødninger eller fjerne smerter:

– Allerede som liten ble jeg imponert over den helbredende kraften folk hadde. Jeg kan huske at jeg tenkte allerede som sjuåring at ”dette har jeg lyst å fortelle om en gang”. Nå har jeg altså gjort det, sier antropologen og legger til at “boka handler mye om den type omsorg folk har overfor hverandre i små samfunn".

Henriksen har samlet inn materiale til boken under hennes hovedfagprosjekt i sosialantropologi, som ble avsluttet i 1997 ved Universitetet i Tromsø.

Det var stor interesse for boka under lanseringen. Der påpekte Tore Sørlie, professor ved helsevitenskapelig fakultetet ved Universitetet i Tromsø, at folk er stigende grad opptatt av tradisjonelle behandlingsformer:

– Mange har meninger om at skolemedisinsk behandling har blitt altfor travel og opptatt av sykdommer og avgrensende ting. Behandlingen tar ikke i mot det hele mennesket.

>> NRK Sami Radio: «Å stoppe blod» ble godt mottatt

>> Universitetet i Tromsø: Skrev bok om å stoppe blod

I en tidligere utgave av UiT-bladet Labyrint (pdf, side 36) kan vi lese mer om denne kunnskapstradisjonen som ofte er knyttet til skjæringspunktet mellom samisk tradisjon, læstadianisme og kristendom, men som også er utbredt i norsk og kvensk befolkning i svært mange bygder i Nord- Norge.

Boka blir også diskutert på verdidebatt.no

SE OGSÅ:

Hvordan måle effekten av alternativ behandling?

Forsket på hvorfor markedet for healing vokser

Antropologer undersøker alternativ kreftbehandling

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential”

Helsevesenet etterlyser antropologer

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

- Antropologer forstår ikke hekseri

Forsker på synske dansker

Man hører ofte klager om at antropologer tar lite del i den offentlige debatten. Dettte inntrykket har jeg ikke. De siste dagene har for eksempel Monica Five Aarset i en kronikk i Aftenposten (skrevet sammen med sosiolog Julia Orupabo) oppfordret journalistene til å “ta av muslimbrillene” når de skriver om saker om “personer med innvandrerbakgrunn".

Et eksempel er demonstrasjonen mot Dagbladets karikaturtrykking, skriver de:

Unge norske muslimer som gjennomførte en lovlig demonstrasjon mot trykkingen ble viet langt mer oppmerksomhet i mediene enn etnisk norske husokkupanters hærverk i Hausmanns gate og seks angrep på politiet samme dag. Iffit Qureshi påpekte treffende i sin kronikk 22. februar at der de unge norske muslimene først og fremst ble forstått som muslimer og lite integrerte, ble det ikke stilt spørsmål ved de unge blitzerne og husokkupantenes norskhet og integreringsevne. Dette handler om hvordan problemene fremstilles, men også om hvilke stemmer som gis rom.

>> les hele saken i Aftenposten

En masterstudent som har vært veldig aktiv de siste månedene er Rannveig Svendby. Etter å ha skrevet flere kronikker som var relatert til sitt masterprosjekt er hun blitt bedt om å blogge for Aftenposten. Forrige uke ble hun invitert til å være med i feminismedebatten “Fæle kvinner, traumatiserte menn?” som Studentersamfundet i Trondheim arrangerte i anledning kvinnedagen. På panelet satt også Hanne Nabintu Herland.

Svendby utfordret Herlands påstand om at dagens feminisme er en kamp mot mannen.

Feminisme betyr for antropologen blant annet å kjempe for retten til å være avviker. Gjennom historien har det vært enorme variasjoner i hva som regnes som feminint og maskulint:

Samtidig som hun hevder at kvinnekampen har utviklet seg til “en knallhard kamp mot mannen”, setter Herland opp sin egen, private liste over tradisjonelle egenskaper som menn bør kopiere. Det er snakk om å verne barn og kvinner, beskytte nasjonale interesser, være preget av integritet, og så videre. Hvem er det som er knallhard mot mannen her? Det kan da ikke være stort flere enn Zorro og Fantomet som har sjanse til å tilfredsstille kravene til Herland?

Min vinkling er at når menn må strebe for å bli “ekte” menn, så er det idealene som er umannlige - ikke mennene. Det er jo menn slik de allerede ER til enhver tid - som utgjør fasiten på “ekte” menn. Fokuset bør ikke være å gå tilbake til gamle ideer om kvinnelighet og mannlighet. I stedet bør vi kjempe for retten til å avvike. For de fleste gjør faktisk det. Det er avviket som er normen! Hvor mange av kvinnene i dette rommet kan for eksempel hake av for at personligheten deres stemmer med alle de såkalt “kvinnelige” egenskapene - og ingen av de “mannlige”?

>> les hele saken på Rannveig Svendbys blogg

>> Omtale i studentavisa Under Dusken

>> nyeste kronikk: Når kvinner voldtar

Månedens antropolog Synnøve Aarsland har en lignende bakgrunn som meg. Etter å ha jobbet som lokaljournalist i NRK Sogn og Fjordane, holder hun nå på med forskningsformidling. Og hun mener også at antropologi og journalistikk er en utmerket kombinasjon.

I sitt bidrag til serien til Norsk Antropologisk Forening skriver hun blant annet:

Antropologien, ikkje minst feltarbeidet og arbeidet med hovudoppgåva, ga viktig lærdom eg kunne bruke i jobben som journalist. (…) Etter å ha vore på feltarbeid var eg van til kjensla av å skilje seg ut i flokken, vere den som stiller dei rare spørsmåla, som snakkar med alle, både raringar og lokalheltar. Eg var van med å møte folk med ein annan bakgrunn, ei anna ”livsverd” enn det eg hadde sjølv. Og slik var det også å vere journalist. (…)

Som journalist bør du vere på feltarbeid kvar dag. Mantraet frå redaksjonssjefen var alltid: snakk med folk! Gå ut og snakk med ”mannen i gata” og kva som opptek han og finn ut kva som rører seg i lokalsamfunnet. Det er då du får dei gode historiene. (…)

Du må dykke ned på mikronivå. Ei sak om overordna strukturar i samfunnet må underbyggast med folk. Høg og lav. Det globale i det lokale. Det er ofte nøkkelen til god lokaljournalistikk. Dersom du klarer å ta tak i eit generelt problem som gjeld oss alle og belyse det med eit lokalt case, ja då var du garantert å få saka ”på” i Dagsrevyen, Dagsnytt eller Her og Nå. Då hadde vi klart å ”heve” saka, slik vi også gjer i antropologien.

NRK er faktisk interessert i antropologer og andre med en litt annerledes bakgrunn:

I NRK sa dei til meg at dei ikkje vil ha straumlineforma folk med journalistutdanning, der dei kan eit handverk men ikkje noko om den verda vi lever i. Dei vil ha folk med variert fagbakgrunn, gjerne eit språk, gjerne landkunnskap, gjerne økonomi, historie og samfunnskunnskap. Dei vil ha folk som er kritiske og analytiske. Som ikkje tar alt for god fisk, og som tørr å stille dei upopulære spørsmåla, og som er kritiske til makta.

Nå jobber Synnøve Aasland som kommunikasjonsrådgiver ved SV-fakultet ved Universitetet i Oslo. Mye dreier seg om forskningsformidling:

Mi oppgåve er mellom anna å bidra og gje råd til forskingskonsulentar og forskarar i mediehandtering og formidling. Eg har etablert eit digitalt nyhendebrev for tilsette, og intervjuar forskarar, dekan og prodekan om nye og pågåande prosjekt, om fagpolitikk og strategi. Eg leverer innhald til eigne nettsider og skal også i gang med å skrive saker til nettavisa forsking.no. Eg deltek også i fora som er med på å forme dei nye nettsidene ved UiO, og diskuterer forskingsformidling og korleis vi skal profilere forskinga vår betre på eigne nettsider.

>> les hele saken på NAFs nettsider

SE OGSÅ:

Symbiosen mellom antropologi og journalistikk

Why anthropologists should become journalists

Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists

Flere antropologiske firmaer: Glocals - journalistikk og antropologi

Her kommer del 2 av intervjuserien om antropologi og kunst. For noen dager siden intervjuet Aleksandra Bartoszko antropologen Cicilie Fagerlid. Nå følger et intervju med kunstneren Marianne Heier.

—-

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi? Del 2

av Aleksandra Bartoszko

I denne delen av serien intervjuer jeg kunstner Marianne Heier som er aktuell med utstillingen Jamais – Toujours på Stenersenmuseet i Oslo. Heiers åpningstale fikk meg til å reflektere rundt hennes arbeidsmetoder i lys av antropologiske forskningsteknikker. Jeg spurte henne om forbindelser mellom disse.

Hennes svar avslørte hvor innbilsk jeg er som antropolog – jeg ser antropologi og dens innflytelse overalt. Har Cicilie Fagerlid rett i at alt kan bli antropologi? Hvis svaret er ja hva er i så fall så spesielt med faget vårt? Kan man gjøre antropologi uten å kalle virksomheten sin for antropologi? Jeg føler at de tilsynelatende naive spørsmålene jeg stilte for moro skyld fører oss tilbake til en viktig problemstilling - en vi har prøvd å svare på i altfor mange år: Hva er antropologi og antropologisk metode?

I dette intervjuet ble jeg konfrontert med min egen tatt-for-gitthet – antropologisk metode er kanskje ikke så unik som vi liker å tro. En ikke alltid like hyggelig opplevelse, men kanskje det er en slik konfrontasjon vi trenger? Kanskje burde vi diskutere faget mer med ikke-antropologer for å få den selvinnsikten vi er på jakt etter eller for å besvare det moteriktige i det siste spørsmålet om antropologiens ender og grenser?

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua, observasjon, “hanging on the street corner". Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier, observasjon i prosjektet Construction Site

Aleksandra Bartoszko: Når jeg først leste om dine arbeidsmetoder, tenkte jeg med én gang på antropologi. Antropologer samler data på et feltarbeid og deltakende observasjon er en av de viktigste teknikkene for å få forståelse og kunnskap om fenomener og folk. Ville du si at du bruker samfunnsvitenskapelige metoder i ditt arbeid? Ble du inspirert av noen samfunnsfag? Hvordan har du kommet frem til din arbeidsmetode?

Marianne Heier: Arbeidsmetoden min er et resultat av hvordan livet mitt har vært. For å overleve som kunstner har jeg vært avhengig av inntekt fra en serie mer eller mindre midlertidige arbeidsoppdrag. Til tider har disse strøjobbene tatt alt jeg har hatt av tid. Hvis jeg i det hele tatt skulle få laget noe kunst, måtte jeg finne en måte å kombinere pengejobbing og kunstvirksomhet. Og etter hvert oppdaget jeg jo også hvor mange kunstnerisk interessante muligheter disse arbeidssituasjonene bød på. Det dreier seg om erfaringer fra mitt eget liv, som naturlig nok opptar meg på mange plan, både personlig, faglig og politisk. Så en dobbeltrolle jeg først opplevde som et ’nødvendig onde’ ble etter hvert til en mer og mer bevisst og fruktbar strategi.

I utviklingen av denne arbeidsformen har jeg naturligvis benyttet litteratur hentet fra forskjellige fagfelt, men jeg vil ikke si at jeg føler spesiell tilknytning til noe spesielt samfunnsfag. Arbeidet mitt er først og fremst forankret i kunsttradisjonen.

AB: Antropologer understreker gjerne at langvarig feltarbeid, ofte over flere måneder eller år, er nødvendig for å leve seg inn i folks liv. Selv har du brukt noen måneder for å forstå steder og folk du skal inkludere i verkene dine eller som dine verker handler om (Hammerfest skattekontor i Waldgänger, Universitetssykehus i Poster Project eller Røde Kors i Jamais - Toujours).
Synes du at den tiden du brukte på skattekontoret var nok til å komme frem til konklusjonene du presenterer i åpningstalen? Da du gikk videre med prosjektet og bygget om rommet, var du sikker på at du har fått med deg nok kunnskap om stedet til å kunne intervenere i folks liv, å gripe inn i skattekontorets hverdag? Er denne sikkerheten viktig for deg?

MH: Verkene mine er ikke en presentasjon av konklusjoner etter en periode med research eller feltarbeid. De er konkretiseringer av min opplevelse av gitte situasjoner. Andre kan naturligvis ha helt andre opplevelser av samme situasjon, og det er ikke vesentlig for meg at arbeidene for eksempel skal kunne være vitenskapelig etterprøvbare.

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Marianne Heiers prosjekt Waldgänger

Deltakelsen i arbeidssituasjonen inngår i arbeidet, og kan ikke skilles fra det ferdige resultatet. Jeg ser på alle deler av denne prosessen som estetiske elementer.

Jeg prøver alltid å ta utgangspunkt i egne, personlige erfaringer, og for at disse erfaringene skal bli så komplekse og interessante som mulig, er det viktig at deltakelsen skjer over tid.

Mange av prosjektene mine setter spor i form av varige endringer i arbeidsomgivelsene de tar utgangspunkt i. Det følger naturligvis et ansvar med dette, og det tar jeg alvorlig. Jeg krever ikke at arbeidene skal bli stående uendret over tid. De ansatte kan endre dem som de selv finner for godt, i forhold til deres praktiske behov i hverdagen. På denne måten kan de gjøre arbeidene til sine, og kunstverket vil gradvis gjenabsorberes i konteksten som omgir det. Kontrasten mellom omgivelse og verk viskes gradvis ut. Det syns jeg er fint.

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunsten viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

MH: Jeg ønsker naturligvis at arbeidet mitt skal være, ikke at de skal representere. Men jeg er ikke sikker på at å vise nødvendigvis står i opposisjon til å fortelle. Og jeg er absolutt interessert i det du kaller strukturene. Interessen for hvordan hierarkier representeres og opprettholdes av de konkrete omgivelsene våre er for eksempel en sterk drivkraft i arbeidet mitt.

AB: Tekst og åpningstaler er en viktig del av arbeidet ditt. Mener du at det er viktig å supplere det visuelle med det tekstlige? Tror du at dine verk ville bli enda mer hørt eller fått en annen dimensjon hvis du i tillegg leverte skriftlig rapport, inkluderte samfunnsteorier etc.? Trenger mennesker tekst?

MH: Åpnings- eller overrekkelsestaler er et gjennomgående element i arbeidet mitt. De er en del av en performativ tilnærming, og er ment å knytte de forskjellige fasene i den kunstneriske prosessen sammen. De er dermed ikke et supplement, men en sentral del av selve verket.

Antropologen på feltarbeid i Nicaragua. Foto: Bartosz Bartoszko

Kunstner Marianne Heier i aksjon/på feltarbeid i prosjektet Investment

Jeg anser den første fasen av et prosjekt, deltakelsen i for eksempel et arbeidsmiljø, som en performativ gest. I hver situasjon utvikler jeg en rolle som spiller sammen med omgivelsene, og som forholder seg til de gjeldende reglene og normene i situasjonen jeg er i, og som det alltid tar litt tid lære.

Den påfølgende fasen er mer pragmatisk, det handler ofte om for eksempel å bygge et rom. Her har jeg en helt annen rolle, og samarbeider med arkitekter, bygningsteknikkere og håndverkere. I denne fasen er jeg en slags oppdragsgiver. I talen knyttes disse forskjellige sidene av min erfaring sammen, og overføres til kunstoffentligheten.

Talen er på en måte det stedet der alle mine roller i prosjektet igjen føres sammen og blir til en. Det ligger også alltid en mengde estetiske vurderinger til grunn for hvordan disse talene fremføres; kostyme, lyssetting, hvordan publikum plasseres i rommet. Så den har en veldig viktig funksjon, og kan ikke forstås som bare en forklaring eller et supplement.

Når det er sagt benytter jeg selvsagt teorier utviklet innenfor andre fagfelt i utarbeidelsen av prosjektene mine. Men dette er ikke spesielt for meg, det er noe de fleste kunstnere gjør i ganske stor grad. Kunstfeltet preges i det hele tatt av stor respekt og nysgjerrighet overfor andre fag, kanskje særlig overfor akademia. Og rapporter er det mer enn nok av også i mitt felt, uten at jeg har følelsen av at det fører til større synlighet…

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

MH: Ja, det hender. For eksempel er Musée du Quai Branly i Paris en fantastisk opplevelse.

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

MH: Det syns jeg er veldig vanskelig å svare på. Det fins så mange forskjellige retninger og arbeidsformer innenfor kunsten at det er umulig å si noe generelt om dette. Det er heller ikke så enkelt å snakke om ’metode’ innenfor kunstproduksjonen, der hvert enkelt prosjekt nødvendigvis genererer sin egen metode og produksjonsstruktur.

Flere linker:

Utstilling: Art as Ethnography? Multi-media explorations in post-socialist St. Petersburg

Dewi Faulkner: “Ethnography as Art: How the Tools of Anthropology Can Enrich the Creative Process” (Word-dokument!)

Hal Foster: “The Artist as Ethnographer”. In: The Traffic in Culture, eds. George Marcus& Fred Myers (pdf)

liste over antropologi og kunst fra pensum til kurset SOSANT4400
Anthropologists as Artists, Artists as Anthropologists, våren 2007 (Word-dokument)

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.

SE OGSÅ:

Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

What anthropologists and artists have in common

Manga instead of scientific paper: How art enriches anthropology

Connecting Art and Anthropology: What happens when artists and anthropologists are asked to do something together?

Nigel Barley: “Fiction gives better answers than anthropology”

Klarer kunsten seg uten forskningen?

Doktoravhandling ble teaterstykke

Hvor viktig er ens etniske bakgrunn når man er på feltarbeid? Som antropolog og doktorgradsstipendiat Astri Dankertsen minner oss på i sin nye blogg Astrilogi, er den kanskje spesielt viktig når man forsker på en gruppe mennesker som ikke bare har hatt positive erfaringer med antropologer og storsamfunnet, for eksempel samer:

Som forsker på samiske forhold dukker man automatisk ned i et felt som til tider kan føles ganske betent, der skepsisen til forskere, eller folk generelt, som kommer utenfra, det vil si fra det norske samfunnet, iblant kan være ganske stor. “Hvem er du?", “Hva gjør du her?” samt skeptiske blikk er noe man fort kan oppleve som forsker, spesielt når man som jeg gjør, snakker “søringdialekt".
(…)
Selv føler jeg meg ikke utpreget samisk, oppvokst som jeg er i “søringland", men jeg har likevel nok samisk blod til å stå i samemanntallet, noe jeg også har valgt å gjøre. Derfor sklir jeg gjerne inn i kategorien “norsk", noe jeg ofte synes er enkelt, greit og ukomplissert.

Samtidig hender det jo at folk likevel velger å tillegge meg kategorien “same", særlig hvis de kjenner min far eller har litt kjennskap til min familiehistorie. “Ja, men da er du jo en av oss,” kan da være en konklusjon mange trekker.
(….)
Noen ganger kan folk til og med gjøre meg til mye mer same enn jeg føler meg komfortabel med å være, både sosialt sett og når det kommer til fag. For eksempel fikk jeg kritikk mine sensorer til min masteroppgave om oslosamer for å legge for lite vekt på min egen samiske tilhørighet. “Men jeg er jo mest norsk,” var da min umiddelbare følelse, samt en indre uro over å bli påtvunget en identitet jeg ikke helt følte meg hjemme i.

>> les hele saken “Sameforsker: Å være og å ikke være på en gang”

I innlegget “Ja, der lever de vel som ordentlige samer” skriver hun om nordmennenes manglende kunnskap om samer.

Jeg har tidligere skrevet om Astri Dankertsens hovedoppgave, se bl.a. Å være moderne same i Oslo og Urbane samer i indiske sarier eller Ikke kunnskap om “de andre", men for “de andre”.

SE OGSÅ:

For en antropologi uten radikal annerledeshet

Feminister og urfolksromantikere som forskere: Hvordan holdninger påvirkerer forskningen

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Hvordan er det å bo og forske i Bangladesh?

Intervju: På feltarbeid blant fattige jenter og millionærer i India

Ble frarådet å dra på feltarbeid i Oslo

- Jaja, mennene de er alle på jakt, fortalte damen i kassa i den vesle butikken ved kaia på et lite sted der jeg var på skriveferie engang.

- Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at det er rart det ikke er gjort flere studier av det, sier antropolog Rolf David Ramslien i et intervju med Eivind Eggen i Antropress.

Rundt ti prosent av den mannlige delen av den norske befolkningen over 16 år driver med jakt. Det er få kulturelle fenomen som har så stort omfang i Norge, får vi vite.

Antropologen er selv aktiv jeger. Han har skrevet hovedfagsoppgave om den norske harejakta og forholdet mellom jakthund og jeger. I harejakta har jakthunden en dominerende rolle som vi også ser i videoen.

I sitt doktorgradsprosjekt har han flyttet fokuset fra harejakt til elgjakt. Han ser på jegeridentiteten og håper å komme inn i den større diskusjonen om forvaltning av elg i Norge: Hvor mange dyr skal skytes hvert år og hva slags dyr i forhold til kjønn, alder etc?

Ramslien forteller om kapittelet om jakttrofeet han holder på å skrive:

- Trofeet er et typisk nøkkelsymbol som tolkes svært forskjellig av forskjellige mennesker. Det er alt fra et «lik på veggen» til et symbol på jegerens ferdigheter, den lokale elgbestandens genetiske kvalitet og grunneierens forvaltningsferdigheter. Dyret tilskrives også menneskelige egenskaper som sluhet og list ut fra størrelsen på trofeet. Et analytisk fokus på geviret gir innblikk i elgjakta som sosialt og kulturell fenomen. Hvor trofeet blir hengende inngår også i en forhandlig om maskulinitet. Ofte blir det forvist til garasjen eller i trappa ned til kjelleren, typiske maskuline steder.
(…)
- Til tross for at trofeet er et viktig symbol i jaktsammenhenger i Norge, er det knyttet mye ambivalens til ren troféjakt. Ofte markeres en ikke-troféjegeridentitet ved å referere til rikfolk eller tyskere. Man viser gjerne frem et flott trofé, men skyter ofte inn en setning om at jakt handler om mer enn bare trofeer, blant annet fornuftig forvaltning.

>> les hele intervjuet i Antropress

SE OGSÅ:

Danmarks Jægerforbund ansetter antropolog

Flere og flere kvinner på bukkejakt

Flere antropologer inn i naturforskningen!

Nordmenn og naturen: Antropolog forsker på basehoppere

Skrev magisteroppgave om fanatiske fugletittere

Why Siberian nomads cope so well with climate change

Ethnobotany in Britain: Anthropologists study social networks around plants