:: antropologi.info ::

Nordmenn var langt mer involvert i kolonialismen enn de fleste tror. En ny bok og en utstilling i Bergen museum minner om en mørk epoke i Norges historie som det snakkes (for) lite om.

”Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet” heter utstillingen og boka. I dag er det en veldig bra sak i Dagbladets magasin på nett (ikke på papir) om boka.

Silje Bryne i Dagbladet siterer
bokas redaktører, historiker Kirsten Alsaker Kjerland og antropolog Knut Mikjel Rio som skriver i forordet:

«Norge - så vel som en rekke andre koloniløse småland — nyttet muligheten som den storstilte europeiske koloniseringen bød på, og fulgte ivrig etter i opptrukne spor. De kom sånn sett til dekket bord. De var småbrødre som slapp å pløye åkerens første fure, og som ikke minst slapp å stå skolerett da det hele gikk galt».

Fra boka plukker Silje Bryne ut en av disse norske kolonisatorene, Christian Thams - en av de rikeste menn i Norge på sin tid og gjenforteller hans historie. Det var en mann som frekventerte de høyeste kretser både i Norge og i utlandet og som i 1911 ble medeier og administrerende direktør i Société de Madal i Portugisisk Øst-Afrika/Mosambik. Dette er et selskap som skal ha basert driften sin på tvangsarbeid og holdt slaver.

Det er interessant at de norske eierinteressene i dette selskapet har vedvart helt fram til i dag. I 2000 ble Grupo Madal (som det heter nå) kritisert av Norwatch i en rapport for å drive rovdrift på arbeiderne sine.

Det er også interessant at du ikke finner disse opplysningene i nettsidene om han, f.eks i Wikipedia, Kildenett (et digitalt læringsverktøy for elever og lærere i samfunnsfag og historie). Store Norske Leksikon nevner hans Afrika-eventyr, men uten å problematisere det. Inspirert av saken i Dagbladet spør sosialdemokraten.no var Thams Samfunnsbygger og hedersmann…?

Dagbladet siterer antropologen Bjørn Enge Bertelsen som skriver i antologien:

«Norsk kolonialisme i form av Madal og plantasjens investorer var integrerte deler av en større kolonial prosess som også omfattet voldsbruk, territorialisering og andre praksiser vi vanligvis forbinder med dannelser av koloniale stater eller andre former for dominans.»

>> les hele saken i Dagbladet

Men kolonitiden var også en tid som forandret Norge, leser vi på nettsiden til Bergen Museum:

Koloniepoken er ofte sett på som en tid med storpolitikk og konkurranse mellom europeiske stater om landområder og kontinenter. Først og fremst var denne tiden preget av enorme samfunnsomveltninger, moralske paradokser og framvekst av helt nye tenkemåter. Det var også en tid der nye inntrykk fra en stor verden kom ubemerket hjem til oss i Norge via mennesker og last i skip som krysset hele kloden.

Utstillingen skal stå ved museet i Bergen i ett år. Deretter skal den vises i flere norske byer, samt i Hawaii, Cook Islands, Zanzibar, Kenya, Mosambik og Sør-Afrika.

>> KOLONITID! Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet (Bergen Museum)

>> Viser Norges mørkere fortid (På Høyden, 26.6.09)

Utstillingen oh boka er et resultat av forskningsprosjektet «In the Wake of Colonialism. Norwegian Commercial Interests in Africa and Oceania» (Wake)

SE OGSÅ:

Nordmenn hentet slaver fra Drammen til Hawaii

Rethinking Nordic Colonialism! Nordisk kolonialhistorie fram fra glemselen

Nytt forskningsprosjekt om dansk slaveri i Karibia

Kongolandsbyen i Oslo: Utstillinger av mennesker fra andre kulturer var i stor grad med på å bygge opp myten om hvit overlegenhet

Svensk dyrepark stiller ut dansende afrikanere

Forbruk som veldedighet: - Næringslivstopper snakker som koloniherrer

Underlige lyder på mobilen. Fjernsynet skifter kanal av seg selv. CD-spilleren spiller den samme sangen om og om igjen selv om eieren hadde slått den av. Også akademikere med høye grader ser ting som de har lært å ikke tro på. Antropolog Kirsten Marie Raahauge forsker på danskenes opplevelser av uforklarlige fenomener, melder videnskab.dk.

I en gruppe på 5-10 mennesker vil det nesten alltid være én, som har opplevd noe merkelig eller kjenner en annen som har sett spøkelser, forteller antropologen:

De ved ikke, hvad de skal gøre, for de regner med, at de er alene om deres erfaringer. Det er ganske normale mennesker fra alle samfundslag, som bliver påvirkede af at støde ind i først et spøgelse og siden et tabu.

I Afrika, Asien, Sydamerika og andre regioner for klassisk etnografisk feltarbejde er det helt normalt for lokalbefolkningen at tale om fænomener, som ligger ud over vores forståelse. Det er jo det stik modsatte af herhjemme, hvor vi gør et stort nummer ud af at holde det uforklarlige ude af vores liv.

Vi vil så gerne kategorisere verden, fordi den er langt mere kaotisk, end vi gerne ville have. Vi lægger ting i positivistiske kasser for at finde mening, også selvom kasserne ikke altid passer. Noget af det, der falder udenfor, kalder vi spøgelser.

I artikkelen får vi mange eksempler på spøkelser. De fins ikke bare på kirkegårder og gamle slott, men i et hvilket som helst hus. Spøkelsene lager gammel dansk mat på barnerommet, spiller tuba eller kaster marmorkuler over gulvet. Spøkelsene får enkelte familier til å flytte til et annet hus. Andre derimot tar opp kampen med dem.

Raahauges prosjekt “Hjemsøgte huse” er del av det større prosjektet “Fornuftens grænseflade” om magi i Danmark (sidene er nede for tida)

>> les hele saken på videnskab.dk

SE OGSÅ:

Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

Forsker på synske dansker

- Märthas tro på engler er ikke ekstrem

Antropolog: “På børsen driver en med magi og ritualer”

World Cup Witchcraft: European Teams Turn to Magic for Aid

- Kommunikasjonsrådgivere er heksedoktorer

Hvem kaller seg samer i Salten i dag, og hvem er sjøsamene? Finnes det en sjøsamisk kofte? Hva skjedde når jordbruket fortrengte samene og når nordsamisk reindrift kom inn over pitesamisk område?

Det er gjort veldig lite forskning på det samiske Salten, men nå skal historiker Bjørg Evjen, arkeolog Sven-Donald Hedman og sosialantropolog Johnny-Leo Jernsletten fra Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø sette igang et forskningsprosjekt med tema pitesamer.

>> les hele saken i Saltenposten

>> pitesamisk.no - Nettsiden til Pitesamisk forening med info om pitesamer

SE OGSÅ:

Bjørg Evjen - den første professoren i urfolksstudier

Religiøse motiver bak fornorskningen av samene

Avkoloniserer Sapmi med joiken

Stor interesse for “världens första doktor i jojkberättelser”

For første gang i Norge: Holdt disputas på samisk

Ny ordbok skaper sørsamisk optimisme

Tromsø Museum har lagt ut samenes historie på nett

Skal antropologer gå ut i krig sammen med US-soldater i Iraq og Afghanistan? Militariseringen av antropologien har vært det mest diskuterte tema de siste årene. En av disse krigende antropologene har skrevet en bok som blir rost opp i skyene i Morgenbladet.

Boka heter The Accidental Guerrilla: Fighting Small Wars in the Midst of a Big One og ble skrevet av David Kilcullen, en av de sentrale tenkerne bak USAs nye militærstrategi der antropologisk kunnskap om “fienden” står sentralt. Ved å forstå “kulturen", kan militæret “nøytralisere opprørerne” ifølge doktrinen.

Kilcullen gir svar på spørsmål på hvordan man kan vinne den såkalte “krigen mot terror” Hvordan unngå at lokalbefolkninger velger å kjempe med Taliban eller al-Qaida? Hvordan skal USA og Natos soldater oppføre seg ute i felten? Han mener antropologien gir det beste faglige fundament for å utvikle en overordnet “grand strategy".

Morgenbladets anmelder Anders Romarheim, forsker ved Institutt ved forsvarsstudier, ser ut til å ta for gitt USAs rolle som “good guy". Han mener Kilcullens bok bør være “obligatorisk lesing for alle med en analytisk tilnærming til «krig og fred og sånn»".

>> les hele saken i Morgenbladet (se også anmeldelser i Salon.com, New York Times og Times)

Motstanden mot militariseringen av antropologien (og forskningen forøvrig) nevner Morgenbladets anmelder bare kort - heller ikke kritikken i militærets egne rekker. Allerede for to år siden ble samarbeidet mellom Pentagon og antropologer betegnet som fiasko. Kritikken ble ikke akkurat mindre etter at Pentagons første forskere døde i Afghanistan, bl.a. antropologen Paula Loyd.

Jeg har skrevet mye om dette tidligere, se bl.a.

Forskere som spioner? CIA og andre etterretningsorganisasjoner betaler antropologer for å “forske“ på muslimer

- Norske antropologer bør si NEI til samarbeid med militæret, mener Bjørn Enge Bertelsen og Bård Kårtveit

Forskningsprogram kobler islam til terrorisme

The dangerous militarisation of anthropology

“Arabs and Muslims should be wary of anthropologists”

Anthropology and CIA: “We need more awareness of the political nature and uses of our work”

Anthropology and Counterinsurgency: The Strange Story of Their Curious Relations

War in Iraq: Why are anthropologists so silent?

Oppose participation in counter-insurgency! Network of Concerned Anthropologists launched

Maximilian Forte som driver bloggen Open Anthropology skriver mest om temaet antropologi og militæret. Et av de siste innleggene heter Militarizing the Social Sciences and Humanities in Canada

Kan vi virkelig snakke om religionens tilbakekomst? Er ideen om et skille mellom stat og kirke noe typisk vestlig? Slike spørsmål tar antropolog Sindre Bangstad opp i boka Sekularismens ansikter som ble lansert igår.

Bangstad har vært flink i å gå i dialog med offentligheten om diskutere forskningen sin. Lanseringen igår fikk forholdsvis mye medieomtale, selv om han utfordrer tatt-for-gitt-heter.

I religionsdebatten blir ofte islam og muslimer sett på som den store utfordringen for et sekulært og liberalt samfunn. Bangstad henter store deler av sitt materiale fra Asia og Sør-Afrika. Han sprenger oppfatningen av sekularisme som et eksklusivt vestlig, gjerne kristent, fenomen. Han viser bl.a. at den indiske sekularismen ble praktisert i lang tid før tilsvarende tanker slo gjennom i Europa.

Ingunn Økland skriver i Aftenposten:

Mange som forfekter religionens tilbakekomst i Europa peker på den stigende forekomsten av muslimske og evangeliske menigheter. Deres antatt flammende tro skal ha skapt en ny æra for gammelmodig religionsforståelse.

Her er Sekularismens ansikter av Sindre Bangstad et nyttig korrektiv. Han mener at mange vestlige islamkritikere i dag prøver å ta patent på sekulariseringen som en gloriøs «vestlig verdi». Selv gir Bangstad en lang rekke eksempler på at sekulariseringsprosesser er noe som foregår over hele verden, også i muslimske land og miljøer.

Spørsmålet er derfor hvorvidt ideen om religionenes tilbakekomst bidrar til å skape et urealistisk bilde av muslimsk religiøsitet. Den gjør muslimer mer religiøse enn svært mange av dem i virkeligheten er. Den påfører hele gruppen en «flammende tro» som i neste omgang kan bli brukt mot dem.

Snarere tvert i mot er det på grunn av muslimene at Norge er blitt mer verdslig:

Ikke bare har den muslimske minoriteten styrket oppslutningen om sekulære verdier i Norge. Antagelig er det tilstedeværelsen av religiøse minoriteter som til slutt vil få norske politikere til å innse at statskirkeordningen bryter med sentrale prinsipper i et sekulært demokrati.

>> les hele saken i Aftenposten “Religion på retrett”

Flere medier har skrevet om boka, bl.a. Dagbladet og Fri Tanke, nå også Vårt Land. NY: Se også Thomas Hylland Eriksens anmeldelse av boka: Sekularisme er ikke ateisme, dessuten omtale i Ny Tid

Sindre Bangstad har dessuten skrevet kronikker i Dagbladet og Bergens Tidende - og tidligere iår i Morgenbladet Er sekularismen kristen?.

Bangstads doktoravhandling handler om sekularisering i Sør-Afrika, se tidligere omtale på antropologi.info Doctoral Thesis: Is Islam Compatible with Secularism? og oppsummering av et seminar ved Culcom (UiO): - Islam ikke uforenlig med sekularisme.

For en oppsummering av Rana-debatten, se Sekularitet sikrer religionsfrihet?

SE OGSÅ:

Hvor “vestlig” er menneskerettighetene?

Hvor vestlig er demokratiet

Kvinnekamp: Ingen monopol for “vestlige” feminister

Hvor nyttig er begrepene “vestlig” og “ikke-vestlig"?

“Noen tips om hva jeg skal kaste meg over? Jeg forplikter meg til å lage en sak av en av disse", skriver journalist i Dagbladet Astrid Meland på bloggen sin og gjengir innholdsfortegnelsen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Astrid Meland er en av de få norske journalister som bruker tid på å lese akademiske tidsskrifter, master- og doktoravhandlinger på jakt etter stoff - og dette til og med regelmessig.

Men som hun skriver er det alt annet enn lett å vite om det skjuler seg noe spennende bak de ofte byråkratiske titlene som forskere velger for sine artikler og avhandlinger. Jeg sleit med samme utfordring da jeg hadde min spalte “Akademisk hjørne” i Utrop og skrev om læstadianere, døve og Oslosamer osv. Jeg skulle ønsket meg dessuten bedre abstracts og konklusjoner.

Den nyeste utgaven av NAT er et godt eksempel. Det inneholder følgende saker:

• Røtter, brudd og tilhørighet. Om landsskapsintervensjon og stedsidentitet på Tasmania
• Forståelsen av antropomorfisme og den norske harejakta
• “Vi er qeqertarsuarmiut”: Naturrelasjoner og lokal tilhørighet blant kvinner i Qeqertarsuaq, Vest-Grønland
• En smak av støl, en smak av frihet og natur. Om minner, sanser og følelser i (re)-konstruksjon av sted
• “Osynligt” landskap
• Internasjonalt miljøsamarbeid og lokale prosesser: Om jusens og økonomiens dominerende rolle i multilaterale miljøforhandlinger

Hittil har hun fått inn en stemme for Osynligt landskap om midnattsskirennet i Båtsfjord. Kan det bli bra, spør journalisten.

>> les hele saken og stem

Et eksempel på at en kjedelig tittel kan resultere i en spennende magasin-artikkel er Melands siste sak. Artikkelen til Sanna Sarromaa i Tidsskrift for ungdomsforskning heter “Kjønnsdiskurser i endring”. Resultatet ble saken - Kjære Beate. Det utro menn trengte i 1957 var skryt og ros av kona.

Astrid Meland har tidligere bl.a. skrevet om Tanja Winthers doktoravhandling om innføring av elektrisitet på Zanzibar og om en artikkel i American Anthropologist Antropolog for mindre lek med barna.

Melands saker er kanskje et bevis på at antropologistjernen George Marcus ikke nødvendigvis har rett når han sier Journals? Who cares?

Hvordan kan Du eller DIN organisasjon eller DITT parti bli populær? I Dagbladet gir Thomas Hylland Eriksen oss en “rask gjennomgang av de viktigste elementene i en effektiv kommunikasjonsstrategi for den nære framtid", en oppskrift på politisk suksess.

Han lot seg inspirere av FrPs og andre høyreekstreme partiers suksess, ikke minst sist ved EU-valget.

Blant de ti tips finner vi blant annet:

1. Flytt oppmerksomheten bort fra alt som fungerer fint i samfunnet. Dette er veldig mye lettere enn det høres ut. Alle samfunn har sine problemer; det er nok å velge i. Men det er viktig at du konsentrerer deg om de riktige problemene. Ikke kast bort kreftene på å snakke om Statens Pensjonsfonds investeringer, Norges miljøpolitikk eller forskjellene i livsmuligheter mellom rike og fattige land. Den virkelig store leder konsentrerer oppmerksomheten om én fiende av gangen, som det helt korrekt står skrevet i en tysk bestselger fra 1920-åra. De siste åra har vist, riktignok med ett stort unntak, at det ikke er håp og positive forventninger som selger i politikken for tida. Drivstoffet i samtidens politikk er frykt, nostalgi og mistenksomhet – ikke glem det!
(…)
5. Vær konsekvent med å dele befolkningen inn i «oss» og «dem». Dette er lett. Bruk pronomenet «vi» ofte, men bare når det ekskluderer like mye som det inkluderer. Ordet «vi» bør alltid implisitt inneholde «de andre». Å vedlikeholde et varmt og tett fellesskap kan være vanskelig i et omskiftelig samfunn, og da er ingenting som en felles fiende.
(…)
7. Framstill majoritetskulturen som enhetlig og ufeilbarlig. Ta for gitt at den samlede majoritet er mot patriarkalske verdier, vold i hjemmet og korrupsjon, og at de alle er likestilte, liberale og tolerante overfor annerledes tenkende, presterer godt på skolen og er konsekvent lovlydige. Ikke diskuter med dem som benekter at det finnes verdier etnisk norske har felles, og som de ikke deler med innvandrere. Gjør i stedet kontrastene så skarpe som mulig.

>> les hele kronikken i Dagbladet

Og her eksklusivt tips nummer 11 - et tips som han ikke nevner men som folk med rare etternavn kan bruke - gjerne i kombinasjon med tips nr7: Kritiser “dine egne” og du vil bli populær! Er du muslim og kritiserer islam, blir du stjerne. Garantert! Som Kadafi Zaman skriver begynner flere og flere “innvandrerpolitikere” å skjønne dette (f.eks. Akhtar Chaudhry og Abid Raja)

SE OGSÅ:

Thomas Hylland Eriksen: Ikke nasjonalisme men nyliberalisme styrer innvandringsdebatten

Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

For en drøy uke ble det startet opp, nå er allerede 639 antropologer fra hele verden med i Open Anthropology Cooperative - og en nordisk gruppe finnes det også allerede.

Open Anthropology Cooperative (OAC) skal være et sted for å diskutere, finne likesinnede, holde virtuelle seminarer, stille spørsmål, publisere tekster og mye mer. Det er et slags facebook for antropologer, en web 2.0 versjon av våre tradisjonelle nasjonalt orientert antropologiforeninger.

Mye har skjedd allerede, det er utrolig mye aktivitet, 56 grupper om alt fra Anthropology of Japan, Photoethnography, Feminist Anthropology, Ph.D Support Group og diverse språkspesifikke grupper er blitt dannet. I forumet blir organiseringen av den første seminarserien diskutert, det fins blogginnlegg om Altermodern Anthropology eller internett og antropologi, en kalender er også på plass, mer enn 200 bilder og to videoer er blitt lastet opp.

Nettverket, som ble opprettet av Keith Hart etter en twitter-diskusjon, er åpent for alle (navn!), både professorer, studenter og andre antropologiinteresserte.

>> Open Anthropology Cooperative

Oppdatering: Se også kommentar om OAC på bloggen “antropologisk praksis”

SE OGSÅ:

The Open Anthropology Cooperative - A Worldwide Anthro-Community in the Making

How can we create a more plural anthropological community?

World Anthropologies Network - Working towards a global community of anthropologists