35pdf_logo (1K) utskriftsversjon
(124kb, pdf)


Det private universet

En studie om hjemmet i Norge og den tysktalende del av Sveits


Franziska Rüttimann Storemyr for antropologi.info, 8.11.04



Innledning

"Det er typisk norsk å bo forskjellig" kunne man lese i en reportasje om norske hjem i 1998.1 Dette sitatet gir uttrykk for hvordan nordmenn og for den saks skyld også sveitsere ser på hjemmene sine: Et uttrykk for individualisme og personlig kreativitet. Det finnes ikke to identiske hjem, hvert enkelt er noe enestående. Mange tror også at hjemmet er et speilbilde av dets beboere: Nettopp fordi et hjem er noe sterkt personlig og enestående forteller det mye om smak, sosial tilhørighet, karakter, vaner, interesser osv. til de eller den som har bygget eller innredet det.2

Samtidig er det slående å titte inn i de opplyste vinduene i en boligblokk om kvelden: Stue følger på stue, kjøkken på kjøkken, gardin på gardin, lampett på lampett. Det store mangfoldet viser seg, sett fra ett mer distansert ståsted, som noe temmelig ensartet, noe som gjentar seg til det nesten kjedsommelige.

Utgangspunktet for oppgaven min var nettopp denne motsetningen mellom hjemmets mangfold og ensformighet. I både Norge og Sveits står mangfoldet i fokus når hjemmet blir diskutert. Samtidig ser det ut til at det "å bo" beveger seg innenfor klart definerte rammer; innenfor uskrevne regelverk som få er seg bevisst og som andre tar som en selvfølge. I oppgaven prøvde jeg å komme på spor av typiske regler som organiserer rommene vi betrakter som eget territorium og kaller "hjem".

400peis (18K)
Typisk norsk: "Peiskos" er viktig


Hovedspørsmål

  1. 1. Hva må være tilstede for at et hjem er et "ekte hjem"?
  2. 2. Hvilke soner finnes det innenfor et hjem?
  3. 3. Hva står bak forestillingen om orden og uorden? Hvilken betydning har denne forestillingen for organiseringen av et hjem?
  4. 4. Finnes det forskjeller mellom hvordan menn og kvinner bor?
  5. 5. Hvilke regler finnes det for gjenstandene man "utstiller" i et hjem? (Her var min interesse først og fremst rettet mot objekter som "betydde" noe for eieren, som haddee verdier utover det rent funksjonelle.)

Oppgaven behandler både det norske og det tysktalenede sveitsiske kulturområdet. Bakgrunnen var at jeg selv er sveitser og i dag (2004) bor i Sveits, men i 1997/1998 oppholdt jeg meg i en lengre periode i Norge. I Norge var det også at jeg ble oppmerksom på selve temaet: "Det norske hjem" er et uttrykk man som utlending raskt støter på. Det inntar en tilsynelatende viktig plass ikke bare i media, tidsskrifter og til og med vitenskap3 men også i mange nordmenns daglige liv (oppussing!).

I Sveits finnes det ikke et tilsvarende konsept som "det norske hjem" (uttrykket "sveitsisk hjem" er så å si ikke-eksisterende). Fordi jeg selv beveget meg mellom Norge og Sveits fant jeg det spennende å ikke bare undersøke hjem i Norge, men også gjøre det samme i Sveits for å se om de grunnlegende bo-regler i de to land er de samme.

For å begrense undersøkelsesfeltet bestemte jeg meg for å besøke hjem i byer og urbane områder. I Norge betydde det at alle informanter bodde i Trondheim, i Sveits besøkte jeg hjem i Zürich, Winterthur, Biel, Effretikon, Opfikon, Brugg og Uitikon. Totalt undersøkte jeg 30 boliger, 15 i Norge og 15 i Sveits.

Utvalget av personer var bredt: Eldre, middeladrende og unge mennesker, familier, par uten barn, enslige, menn og kvinner. Stort sett tilhørte alle informanter det sosiale middelsjikt, ingen var spesielt velstående og ingen bodde under spesielt trange kår. I tillegg hadde alle personer sin "make" i det andre land: Valg av en enslig boende kvinne rundt førti i Norge medførte automatisk valg av en tilsvarende person i Sveits.

Jeg besøkte alle 30 hjem to ganger og førte et halvstrukturert intervju med beboerne (helst alle voksne) som varte ca. 3 timer. Alle besøk inneholdt en "guidetur" gjennom alle rom i boligen. Under "visningen" fortalte den intervjuede hva han eller hun pleier å gjøre i de enkelte rommene, hvilke gjenstander som betydde noe og hvorfor osv.


Resultater


1. Definisjon av det "ideale og ekte hjem"


Både i Sveits og Norge hadde mine informanter klare og veldig lignende forestillinger om hva som utgjør det ideale hjem:



2. Hvilke soner finnes det innenfor et hjem?


Her interesserte det meg først og fremst hvordan hjemmet er delt opp i private og offentlige soner. Privathetsgraden til et rom, et hjørne eller et møbel kan variere med tidspunkt og er også avhengig av hvem av beboerne det er som uttalte seg.

Klart offentlige soner er inngangspartiet og korridoren(e). Veldig private soner er soverom og rommene til barna (spesielt hvis det er tenåringer). Også arbeidsrom/kontorer gjelder som private.

Private rom er lett kjennelig ved at dørene er lukket eller står på gløtt. Av halvprivat karakter er kjøkken, stue, bad og do. Bad og do har vekslende privathetsgrad avhengig av om de i øyeblikket er i bruk eller ikke.

Kjøkken og stue er de rom hvor folk oppholder seg mest og som alle til enhver tid har tilgang til. Til tross for denne offentlige status har disse rommene ofte forskjellige soner med større privathetsgrad. Det kan være at familien eller samboerne har faste sitteplasser rundt bordet eller i salongen (godstolen til far og sofaplassen til mor), at et familiemedlem har et eget hjørne eller en hylleplass osv. Også mennesker som bor alene har ofte noen steder eller sitteplasser hvor de liker å oppholde seg.

Veldig privat er dessuten loft, boder eller rom der man stort sett ikke oppholder seg og som først og fremst tjener til oppbevaring og hvor det gjerne er "rotete".

rotete kott (15K)
Privat: Rotete kott

Privathetsgraden til et rom er dermed avhengig av "eierforholdene", personene som er til stede og av hvilke aktiviteter som foregår der. Aktiviteter hvor kroppen er naken eller ubeskyttet (f. eks. sex, søvn, vask osv.) foregår vanligvis i de mest private sonene i hjemmet. Forestillingen om og håndteringen av privathetsgraden i hjemmet var i Sveits og Norge identisk.



3. Hva står bak forestillingen om orden og uorden? Hvilken betydning har denne forestillingen for organiseringen av et hjem?


En forutsetning for å kunne snakke om "orden" og "uorden" er at det eksisterer et kulturelt system med forskjellige kategorier der alle ting, hendelser, tanker osv. som dukker opp i hverdagen kan tilordnes. Hvis alt befinner seg i de riktige kategoriene så hersker det orden, hvis ting fra ulike kategorier er blandet så er det uorden.4

Naturlig nok krever hjemmet regelmessig rydding og vasking. Til tross for at det finnes ulike forestillinger om hvor rent og ryddig et hjem må være så er stort sett alle enig i at det må ryddes og vaskes fra tid til annen og dessuten at visse ting må adskilles. Det lar seg observere flere kriterier etter hvilke denne adskillelsen blir organisert på:


Dette er noen av de grove prinsippene som organiserer orden i hjemmene våre. Holder vi de "riktige" ting sammen så er det ordentlig, blir ulike ting blandet så veksler tilstanden til uorden.

Det er noen få steder hvor uorden er tillatt, nemlig steder hvor det samles søppel (altså ting som ikke lengre tilhører en kategori og som skal fjernes) og ting som kanskje en gang skal kastes. Disse ting blir vanligvis oppbevart på spesielle steder som loft, kjellerbod eller "roterommet" i leiligheten.

Alle personer jeg besøkte hadde et sted de helst ikke ville vise meg fordi det var så "fryktelig rotete" der. Der oppbevares alle ting som tilhører utendørssfæren, ting som ikke passer noen andre steder i huset eller ting som ikke lengre blir brukt, men som man ennå ikke vil kvitte seg med. På disse stedene er de vanlige ordensregler til en viss grad opphevet.



4. Finnes det forskjeller mellom hvordan menn og kvinner bor?


Tradisjonelt sett var hjemmet først og fremst kvinnens domene. Det var hun som oppholdt seg mest der og som sørget for at det var rent og pent.

200arbeidsplass_kvinne (11K) 200kontor_mann (14K)
Menn har ofte et eget kontor (t.h.), kvinner bare en krok i stuen.

Hos de av mine informanter som bodde i tradisjonelle parforhold var dette mønsteret delvis intakt: Når det gjelder innredningen av hjemmet (valg av møbler, farger, dekorasjon osv.) så var samtlige kvinner (blant 18 par) jeg besøkte involvert i det, mens fire menn ikke brydde seg om det. Det var bare et tilfelle hvor mannen var innredningssjef og kvinnen "kommentator".

Mens mennene gjerne bidrar med håntverksmessige ting (montering av hyller, bygging av små møbler, computerting, vedlikehold av bil, plenklipping osv.), er alt i forhold til estetikk, valg av farge, tekstiler osv. klart kvinnens domene. Når det gjelder husarbeid så viste det seg at seks av ni norske par organiserte seg egalitært, mens det i Sveits bare var et av ni. Husarbeid var hos de spurte sveitsiske par fortsatt stort sett en kvinnejobb.

Det interesserte meg også hvordan menn og kvinner i parforhold inntar sin egen plass i boligen. Noen har eget rom (som kontor, arbeids- eller soverom), eget arbeidsbord som ingen andre får lov å bruke eller egen sitteplass.

Menn hadde i større grad et eget rom (gjerne et "kontor") enn kvinner som på sin side ofte bare hadde en krok i stuen eller ikke noen egne steder i det hele tatt. Mannens kontor eller arbeidsplass var stort sett bedre utrustet med tekniske ting (computer, faks, telefon) enn kvinnens. Mennenes rom var i tillegg ofte nær utgangen til huset mens kvinnenes private rom eller steder befant seg lengre innover i boligen (ofte en trapp opp).

240stressless (16K)
Stressless – stort sett mannens territorium


Spesielt når kvinnen betraktet hjemmet som sitt "rike" og mannen i mindre grad oppholdt seg der, hadde kvinnen ikke et stort behov for å ha egne private områder.

Mange par hadde, spesielt i stuen, egne sitteplasser. Flere hjem var utrustet med en stressless – og denne var stort sett mannens territorium (gjerne rettet mot TV-en). Ingen av stresslessene i leilighetene jeg besøkte ble "eid" av en kvinne. Kvinnene pleide å sitte i sofaen.

Et av de viktigste funn i arbeidet var at forskjellene i hvordan man bor først og fremst er kjønnsrelaterte og ikke nasjonsrelatert. Det vil si at norske og sveitsiske kvinner hadde en annen forståelse og bruk av hjemmet enn norske og sveitsiske menn.



5. Hvilke regler finnes det når det gjelder gjenstandene man "utstiller" i hjemmet sitt?


Omtrent halvparten av oppgaven viet jeg undersøkelsen av de ulike gjenstander som beboerne velger å utstille i sine hjem og som betyr noe for dem. Jeg ønsket å finne ut hva de sto for, om menn og kvinner, nordmenn og sveitsere utstiller ulike ting og hvilke temaer gjenstandene ikke forteller noe om (som altså er tabu).

En gjenstand kan ha forskjellige verdier for eieren: f.eks. en bruks- eller funksjonsverdi, en estetisk verdi og en symbolsk verdi (dvs. gjenstanden står for f. eks. et minne, en assosiasjon osv.).6

Når det gjelder det estetiske så var alle de spurte enige om at en ren "design-bolig" hvor "alt matcher" ikke er noe ønskelig mål. Et hjem skal ha et personlig preg, noe som bare blir oppnådd gjennom personlige gjenstander som kanskje ikke helt "passer inn" stilmessig, men som akkurat derfor gir uttrykk for den personlige historien bak objektene.

Alle spurte hadde den samme forestillingen om hvordan det ideale hjemmet skulle se ut: funksjonelt og bekvemt innredet, estetisk tiltalende (i en hvis mulig gjennomført stil), dekorert med gjenstander som bærer preg av noe personlig.

Personlige gjenstander er ting som har symbolsk verdi for eieren. Betrakter han eller hun gjenstanden så oppstår det en assosiasjon med noe, gjenstanden er dermed materialiseringen av denne assosiasjonen.

Jeg prøvde å tilordne de ulike assosiasjoner mine informanter fortalte meg om når de betraktet sine ting til forskjellige temaer. Det ble snart klart at et begrenset antall temaer stadig dukket opp (både i Sveits og i Norge) og noen temaer som aldri ble nevnt. Det var tre store temafelter: Assosiasjoner om egen fortid, assosiasjoner om sosiale kontakter og assosiasjoner om personlige idealer og ideologier.


Det var veldig interessant å se at gjenstandene i både sveitsiske og norske hjem stort sett alle ble assosiert med de ting som i begge land blir vurdert som positive (venner; en smilende, intakt familie; lykkelig kjærlighet; spennende, eksotiske ferier og reiser; utmerkelser fra jobbforhold, sport e.l., osv.).

De utstilte gjenstandene fortalte nesten utelukkende en historie om suksess og fremstilte eieren som et vellykket medlem av samfunnet. Til tross for dette visste jeg av fortellingene til mine informanter at nesten alle også hadde hatt til dels meget vanskelige tider, ulykker osv. I hjemmet ble altså dette aldri direkte tematisert gjennom et objekt.

stygt_bilde (29K)
Et "stygt bilde" som ble laget av en slektning kan ikke kastes

Hvis negative opplevelser i det hele tatt ble tematisert skjedde det alltid på en indirekte måte der beboeren prøvde å snu det negative til noe positivt eller viste til en slags løsning på problemet.

Noen eksempler: En "stygg" gjenstand (som eieren mente sannsynligvis ville vekke avsky hos mange) ble forklart med at den ble laget av en slektning og derfor ikke kan kastes. Et bilde som fremstilte verden foran en avgrunn (i følge eieren "egentlig et skrekkelig bilde") hang på veggen fordi det ble laget av en god venn.

En familie der foreldrene gikk fra hverandre kort tid etter at jeg besøkte dem, hadde hengt opp et bilde som alle familiemedlemmer hadde malt i en familieterapi. Bildet minnet om krisen foreldrene befant seg i, samtidig var det et uttrykk for at man prøvde å finne en løsning og et bevis på at man fortsatt klarte å skape noe sammen.

En kort oppsummering av det dette avsnittet: I Norge og Sveits finnes de samme regler for hva man skal stille ut i hjemmet. Hjemmet er stedet hvor et menneske på den ene siden skal fremstille det ikke-hverdagslige, det som hever seg fra hverdagen (fester, ferier, diplomer), og på den andre siden det personlig-individuelle. Det er ikke det kollektive, dvs. det man deler med en større mengde mennesker, som blir tematisert, men hva som gjør beboeren til noe unikt og individuelt. I tillegg tilsvarer alt som blir tematisert det som kollektivt blir betraktet som positivt, harmonisk og vellykket.



Dette var et sammendrag av:

"Wohnkosmos. Eine Studie über das Wohnen in Norwegen und der Deutschschweiz" Hovedfagsoppgave av Franziska Rüttimann Storemyr, Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Zürich, 1999.

Hovedoppgaven er tilgjengelig som PDF-fil (på tysk). Kontakt meg på franziska.ruettimann AT swissonline.ch hvis du ønsker å få den tilsendt.
(OBS! Erstatt AT med @ - epostadressen er på denne måten beskyttet mot søppelpost)

Franziska Rüttimann Storemyr, 8.11.04 (tekst og bilder)



SKRIV KOMMENTAR:

[ Comments ]




NOTER

1 Dagbladet 27.12.1998
2 Se f.eks. M. Csikszentmihalyi & E. Rochberg-Halton (1989): Der Sinn der Dinge. Das Selbst und die Symbole des Wohnbereichs, München: Psychologie Verlags Union (den amerikanske originalutgaven er fra 1981). C. C. Marcus (1995): Home as a mirror of self: Exploring the deeper meaning of home. Berkeley: Conari Press.
3 Antropologen Marianne Gullestad skrev bl.a. om det norske hjem i "Kultur og hverdagsliv" (1989).
4 Det er er en forenklet betraktning av orden/uorden. For en mer utfyllende diskusjon se f.eks. M. Douglas (1966): Purity and Danger. London: Routledge.
5 Begrepene rå og kokt går tilbake til Claude Lévi-Strauss (1971) som oppkalte første bind av Mythologica etter disse.
6 For en diskusjon av symboler se f.eks.: R. Firth (1973): Symbols. Public and Private.


35pdf_logo (1K) utskriftsversjon (124kb, pdf)



LINKER

- Hjemmet er avslørende, og viser hvem vi er, mener sosialantropolog og trendanalytiker Gunn-Helen Øye (Aftenposten, 6.3.04)

Institute of Social Anthropology, Zurich

Søk antropologi.info

News

Nyhetsbrev

Meld deg på antropologi.info's månedlige nyhetsbrev:




CAPTCHA Image
-->

Skin by www.keoshi.com, modified by Lorenz