Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?

I innlegget Johannesburg: En by bygget på gull gir hun oss en interessant skildring av ulikheten i byen. Denne gangen handler det ikke om svarte og hvite, men om rike og fattige. Gapet mellom rik og fattig er spesielt stort i Johannesburg. På verdenstoppen i ulikhet skrev NRK for seks år siden. Det samme melder nyhetsbyrået AP i år: Post-apartheid South Africa is world’s most unequal country. Johannesburg regnes også som byen med størst ulikhet i verden (med forbehold om grunnlaget for statistikken).

Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i "gated communities". De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.

Oda.Eiken.Maraire skriver:

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(...)
Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.

Bloggen hennes finnes både på nettsidene til Universitetet i Bergen og forskning.no Hun er også aktiv på Twitter

Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.

De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.

Antropolog Safaa Marafi ved American University in Cairo har skrevet en oppgave om gated communities utenfor Kairo, se tidligere innlegg Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution, dessuten se om amerikanske forhold Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security og generelt Voksende slumområder, nye former for apartheid.

Full story »

"Hvis mit studie havde foregået i Guatemala eller i Sibirien for eksempel, var der ingen, der ville have sat spørgsmålstegn ved det. Men når det foregår i Danmark, så bliver det meget kontroversielt", sier antropolog Lars Rømer.

"Der er elementer med besjæling af landskabet og fortællinger om en animeret eller magisk verden, som vi har afskrevet i det moderne samfund, men som findes her på Bornholm", legger han til.

Lars Rømer har avsluttet "et af danmarkshistoriens mest omdiskuterede ph.d.-studier", ifølge videnskab.dk. Han studerte menneskenes forhold til overnaturlige opplevelser, dvs. sagn og fortellinger om underjordiske og landskabet på Bornholm.

Det var, som videnskab.dk*s journalist Marie Barse skriver, "et klassisk antropologisk feltstudie, som man ofte hører om fra fjerne dele af verden, hvor forskere rejser ud og bor og lever sammen med naturfolk langt væk fra vores moderne del af verden".

I mange politikernes øyne var dette ubukelig forskning. "Folk er velkomne til at tale med både skove og træer - i dette tilfælde på Bornholm - men ikke for offentlige midler", sa den daværende danke uddannelses- og forskningsordfører Esben Lunde Larsen. Et nytt uttrykk ble skapt: Krølle Bølle-forskning. Krølle Bølle er en bornholmsk eventyrfigur og maskot i form av et troll.

Likevel klarte antropologen, som er faktisk født på Bornholm og bor der, avslutte sitt PhD-prosjekt. Han fant at de underjordiske og fortellingene om dem ikke er noe som hører fortiden til. De er fortsatt en del av lokalbefolkningens bevissthet. Han fant tusenvis av historier:

"For rigtigt mange er landskabet fyldt med fortællinger, og for nogle er det knyttet til underjordiske væsener. Jeg har mødt adskillige, hvor de her historier er en kulturbevarende aktivitet. Der ligger noget i, at man som forælder og bedsteforælder kan give de her fortællinger videre til sine børn og børnebørn. Det er katalysator til at knytte sig til stedet. Der er et socialt element i at fortælle historier."

Noen mener at de til og med har sett de underjordiske.

Antropologen oppdaget dessuten en sammenheng mellom historier om underjordiske og arkæologiske funn på Bornholm. Fortellingerne er altså kanskje ikke altid bare historier. Kanskje de er minner om deres forfedre.

>> les hele saken på videnskab.dk

De underjordiske på Bornholm har forresten også sitt eget nettsted, se her: https://www.underjordiske.dk

I en tidligere artikkel i Tisskriftet Antropologi fra 2013 skriver han om spøkelser. Hvis opptil hver femte dansker tror på spøkelser så har det ikke nødvendigvis men mangelen på rasjonell tenkning å gjøre.

Jeg har skrevet tidligere om lignende antropologisk forskning i Norge, se Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

At det vi anser som "vår kultur" er stadig i endring, ser vi også på kirkegårdene. Kirkegården er blevet et mødested, skriver Kristelig Dagblad.

Man besøker graven ikke bare for å legge igjen en blomst, men man slår seg ned på et picknickteppe og drikker kanskje til og med en øl mens man minnes den avdøde. Dette er en tendens spesielt i de større byene, sier antropolog Gitte Lunding. Hun jobber ved Assistens Kirkegård på Nørrebro i København, der mer enn 300 000 mennesker er begravet. Kirkegården har sitt eget kultursenter som hun leder.

Antropologen sier til Kristelig Dagblad:

”Der findes flere eksempler på, at et gravsted bliver anvendt som et lille fristed. Det ses særligt, når det er en ung person, der er død, eller når døden er indtruffet meget pludseligt.

Jo yngre den afdøde er, i desto højere grad er personen stadig en del af et socialt fællesskab. Det kan for eksempel være skoleklassen eller en vennegruppe, der bliver ved med at have en social omgang ved graven. Jeg kender for eksempel til et gravsted for en afdød, der var FCK-fan, hvor kammeraterne nu kommer forbi gravstedet efter hver fodboldkamp for at inddrage den døde i fællesskabet.

Det er jo ikke, fordi man sørger mindre, når man sidder og hygger sig på graven. Det er måske i højere grad et udtryk for en demokratisering af adgangen til gravstedet. Når den afdøde har fungeret i mange forskellige sociale relationer, så tilhører gravstedet jo flere end blot dem, der er ansvarlige for at passe det.”

>> les hele saken i Kristelig Dagblad

Assistens kirkegård er forresten Danmarks første digitale kirkegård. Flere gravsteder har fått sin egen QR-kode. Ved å skanne koden med mobiltelefonen får man informasjon om den avdøde, både i form av tekst og video.

Antropologen sa til NRK allerede for seks år siden:

"En storbykirkegård er også en park. Flere gravstedseiere forteller at de valgte Assistens fordi den avdøde skal ligge "midt i livet". Slektninger og venner ønsker å treffe hverandre ved graven for å fundere over livets gang og minnes personen. QR-teknologien kan gi en ytterligere dimensjon til dette."

Først var det bare berømte personers grav (H.C.Andersen etc) som fikk QR-koden, men etterhvert ble også privatpersoner interessert.

"Stadig flere spør oss om dette. Det ser ut til at teknologien er mest aktuell når unge mennesker har fått en brå død. Jeg tror det blir mer naturlig med en digital forlengelse av våre dagers gravinskripsjoner."

Forskeren har tidligere pekt på en annen trend: vennegraver.

“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).

Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun "uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran" som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.

Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i - eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.

De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.

De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.

Bahar, en annen informant, sier:

Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.

Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,

>> les hele teksten av Kjersti Simonsen: Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt. Klespraksis, agens og motstand blant unge kvinner i Teheran (idunn.no)

>> kort intervju med Kjersti Simonsen om masteroppgaven (uib.no)

Masteroppgaven er dessverre ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre? (antropologi.info, 17.2.2011)

Iransk antropolog: "Den sekulære feminismen har utspilt sin rolle" (antropologi.info, 3.9.2007)

Researched the sexual revolution in Iran (antropologi.info, 2.11.2008)

Ny masteroppgave: Hvordan jobber iranske feminister i et samfunn uten ytringsfrihet? (antropologi.info, 10.8.2005)

- Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser (antropologi.info, 6.6.2006)

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Ny masteroppgave (antropologi.info, 16.1.2006)

Det er 15 år siden jeg kjøpte domenet antropologi.info og startet å blogge om sosialantropologi. I begynnelsen var nettstedet ikke mye mer enn et nyhetsklipp. Jeg postet lenker til saker jeg fant på nettet som handlet om antropologisk forskning. Etter hvert laget jeg mine egne saker, skrev bokanmeldelser, oppsummerte fagartikler og intervjuet forskere - både etablerte og ikke-etablerte, professorer så vel som studenter. Nettstedet fikk et forum, en kalender og flere andre funksjoner. Flere gjestskribenter begynte å bidra med saker som gjorde nettstedet mer interessant.

Siden 2012 har det vært stille her, både fordi en del ting endret seg i livet mitt, men også fordi nettet ble et mindre behagelig sted å være. I 2004 delte vi livet vårt uten bekymringer, det fantes ikke engang spam. Nettet ble først og fremst brukt til å kommunisere med andre, for å dele viten. Ingen tjente store penger på det. Nå er situasjonen selvfølgelig en annen. Jeg tror man kan gå så langt og hevde at de fleste nettsteder idag er kommersielle og bare et fåtall er troverdige. Om en enn googler et nytt reisemål, tysk grammatikk eller kattemat, så vil man ende opp på sider som ble skrevet for å promotere et produkt (ved hjelp av affiliate lenker og et heller tungvint søkemotoroptimalisert språk) . Til og med manger nettsteder som handler om forskning eller er drevet av universiteter, forskningsinstitutter eller forskerne selv har ikke som mål å dele viten men å promotere et produkt, dvs sin egen virksomhet. Alt det vi foretar oss på nettet, nettstedene vi besøker, varene vi kjøper, bildene vi legger ut, sakene vi poster, blir lagret og analysert av tvilsomme selskaper og brukt til minst like tvilsomme formål. Saken er ikke blitt bedre av at en stor del av kommunikasjonen har flyttet fra åpne til lukkete plattformer, dvs. fra åpne blogger til lukkete "sosiale medier" som Facebook der man først må registrere seg og opprette en profil for å kunne være med i debatten.

Samtidig er også de tradjonelle mediene blitt mer lukket for omverdenen. Et nyhetsklipp om "antropologi i mediene" er ikke lenger mulig å lage. De fleste avisene i Norden har trukket seg tilbake fra internett. De eksisterer bare som intranett for abonnentene. I gamle dager kunne vi utvide vår horisont ved å lese aviser fra hvilken som helst kant i verden.

Når jeg nå som for ti år siden bruker Googles nyhetssøk for å finne siste nytt om antropologi i media, så er det bare en håndfull saker, mindre enn ti prosent som ikke blir skjult bak en betalingsmur. Situasjonen i Norden er verre enn for eksempel i Tyskland, der fortsatt en stor del av nyhetssakene er tilgjengelig for offentligheten. I Norden dominerer dessuten det jeg ville kalle den egoistiske modellen. Man betaler for å gi seg selv tilgang. Alternativet er den solidariske modellen. Man betaler for å gi andre tilgang. Tyske taz og britiske Guardian opererer etter den sistnevnte modellen.

På ett område er bloggingen blitt mer behagelig. Flere og flere tidsskrifter kan nå leses gratis, blant annet på idunn.no der vi også finner Norsk antropologisk tidsskrift. Både det svenske (kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology) og det finske (Suomen Antropologi - Journal Of The Finnish Anthropological Society) antropologitidskriftet kan også leses gratis på nett.

Her skjedde altså det motsatte av det vi så i tradisjonelle mediene. Betalingsmurene forsvant. Dessuten fikk vi tjenester som Sci-Hub og LibGen som gir oss tilgang til den delen av den akademiske kunnskapen som ennå ikke er fri. Innen akademia seiret innsikten om at det ikke gangner noen (bortsett fra noen storkapitalister i de største forlagene) når kunnskapen ikke er fri.

SE OGSÅ:

Anthropology and the challenges of sharing knowledge online: Interview with Owen Wiltshire

Antropologiske tidsskrifter med åpen tilgang

Antropologi-blogger

Nøyaktig tre år har gått siden jeg sist har skrevet noe her i antropologi.infos nordiske hjørne. På tide med en titt på det som har skjedd siden den gang: Har det oppstått noen nye initiativer innen antropologien på nett? Spennende nye blogger og nettsteder?

Jeg har kikket litt og funnet en del. Men siden jeg ikke har fulgt med så nøye den siste tida, så har jeg sikkert ikke fått med meg alt.

Det finnes fortsatt bare få antropologer som blogger på norsk, dansk eller svensk. De fleste nordiske antropologer gjør som Thomas Hylland Eriksen og blogger først og fremst på engelsk. Hvis de skriver noe på et nordisk språk, så er det avisinnlegg.

Et unntak er Trond Waage, sosialantropolog ved Universitetet i Tromsø. På nettsiden forskning.no blogger han direkte fra feltarbeidet sitt i Kamerun. Nærbilder fra langt borte - Kamerun under press heter bloggen. Siste innlegget heter Når nomadene må flykte og handler om noen av konsekvensene av borgerkrig og terror for moborororene, en nomadegruppe: “Historiene de forteller oss er voldsomme. Men stemningen dem i mellom er smilende og lett.”

Så fant jeg også bloggen rteworld, en blogg som - til tross for undertittelen “sannsynligvis norges nest morsomste blogg” faktisk er morsom. Bloggeren er en masterstudent fra NTNU Trondheim som ser etter informanter for masteroppgaven sin om, ja, blogging! Her er det saker om mange andre temaer, bl.a. en avslørende sak om verdien av utsagn som “Vi leter etter en afrikansk-utseende mann…” og en antropologisk betraktning av endringer i frisørbransjen.

De som skriver på nordisk på nett har gjerne kommersielle interesserer. De er antropologer som selger tjenester. Antropologerne.com er en slik side eller antropolog.no og Antropologisk.dk.

Sistnevnte er den mest interessante siden av de tre etter min mening, meningen med siden er mindre selvpromotering, men rett og slett antropologi. I tillegg til en blogg med innlegg som Du er ekspert - også selvom du er nyuddannet! og Israel/Palæstina-konflikten - fortællinger der forhindrer forsoning, så finner vi også en utmerket Specialedatabase med avhandlinger i fulltekst! En veldig bra side!

Antropologisk.dk er, skriver de, “et stærkt fagligt netværk af antropologer, der formidler foredrag, konsulent- og oplysningsarbejde af høj kvalitet” og blir drevet av Andreas Kambskard, Mark Buskbjerg og Line Hendriksen. Projektet ble lansert den 1. november 2012.

mere i mellem er et annet lovende prosjekt. Københavns Universitet står bak denne nettsiden og beskriver den som det “nye faglige og sociale platform for sociologi og antropologi".

Her er det både blogg, kalender, oppslagstavle og mere. Kalenderen virker oppdatert, siste blogg-innlegg er skrevet for bare tre dager siden, men dessverre etter en pause på ni måneder uten oppdateringer. Skulle ønsket at siden var litt mer utadvendt og ikke bare rettet til regionen København.

Udkantstanker er en annen dansk blogg som blir drevet av en antropolog som selger antropologisk kunnskap. “Om hvordan antropologi kan bidrage med viden og vækst i det såkaldte Udkantsdanmark” er undertittelen. Antropologen heter Marie Bøttcher Christensen og har nettopp startet opp. I innlegget Branding og lidt om os/dem forteller hun hvordan hun prøver å “selge seg selv” på en karrieremesse og har lagt ut en “atypisk CV” (se bildet til høyre) som sikkert flere kan bli inspirert av. En gode ide, må jeg si til tross for jeg er motstander av konsepetet om “å selge seg selv"…

Til slutt to blogger som ikke har vært særlig aktive i det siste. På https://charlots.wordpress.com/ blogger den danske antropologen Charlotte Jensen om helse og velferd. Hun har vært på 1½ års feltarbeid blant langtidssyke. Siste innlegg handler om trakassering av mindre privilegerte mennesker.

Antropolog Christian Groes blogger på nettstedet videnskab.dk om kjønn og seksualitet. En sejr for verdens sexarbejdere er tittelen av hans siste sak som handler om Amnesty Internationals (ai) anbefaling om å avkriminalisere prostitusjon og sexarbeid. Amnestys posisjon har ikke vært særlig populær i Norden.

Jeg fant ikke noe nytt i Sverige merkelig nok, de fleste initiativene var danske. Er det nå i Danmark det skjer? Vet du noen andre nordiske antropologisider?

Jeg har lagt til de fleste bloggene til denne nye antropologi-avisa som viser de nyeste innleggene av mer enn hundre antropologiblogger på engelsk, tysk og nordisk - se her

Jeg skal prøve å bli finkere med å skrive om nordisk antropologi framover!

Universitetsbiblioteket i Oslo har relansert sitt vitenarkiv DUO der både studenter og forskere kan publisere alt fra papers til masteroppgaver, phd-avhandlinger og bøker.

De har gått over til en ny platform som blir brukt av mange Open Access tidsskrifter verden over og andre digitale arkiv i Norge (DSpace). Lenkene fra gamle DUO fungerer heldigvis fortsatt!

Den nye oversikten over publikasjonene i sosialantropologi finner vi her. OBS: Klikker man på sosialantropologi får vi opp ikke noe resultat (“Det finnes ingen innførsler som passer denne visningen”). Vi får det vi er ute etter når vi klikker på Sosialantropologisk institutt. (Men sorter etter publikasjonsdato eller utgivelsesdato ser ikke ut til å fungere alltid slik det skal)

Her er det mye nytt og interessant, for eksempel en oppgave om Minoritetsmøte med det offentlige på Holmlia ( av Adam Olabi) til hvordan døve utfordrer hva som er normalt (av Jenny Frogner), en studie av en Steinerbarnehage i Norge og et kosmopolitisk teater i Burkina Faso (av Vilde Straume Wiig).

Nye DUO ble lansert i samband med internasjonale Open Access Week. Meningen med uka er å sørge for at flere vitenskapelige publikasjoner blir åpen tilgjengelig for allmenheten. UB arrangerte til og med et seminar. Se dekningen i Uniforum, bl.a. Ber fleire forskarar publisera i opne kanalar og – Biblioteka må overføra pengar til forskingsmiljøa.

Hele seminaret kan vi se på nett!

SE OGSÅ:

Tromsø-forskning blir fritt tilgjengelig for hele verden

Forskere boikotter forlagene, vil ha gratis tilgang til forskning på nett

Oversikt over internasjonale viten-arkiv

Kort tid etter Harald Eidheims død fikk vi nyheten om at enda en antropolog har forlatt oss: Arne Kalland fra Universitetet i Oslo.

Som Harald Bøckman skriver i en nekrolog på nettsidene til Sosialantropologisk institutt, så var Kalland en av pionerene innen moderne Asiaforskning i Norge. Hans hovedarena var Japan, med fokus på kystsamfunn som levde av det havet ga, inkludert hvalfangst.

Som jeg også husker godt fra den korte tiden jeg tilbrakte i samme institutt som Kalland, så er han en person “som ikke gikk av veien for å tale etablerte sannheter eller populære trender midt imot”.

>>Les hele nekrologen Arne Kalland til minne

(link ikke lenger tilgjengelig)

Se også Nekrologen Arne Kalland is dead av NIAS Press / Nordic Institute of Asian Studies, Copenhagen som inkluderer linker til flere publikasjoner.

Brian Moeran fra Japan Anthropology Workshop skriver i nekrologen R.I.P. Arne Kalland blant annet:

Many of you will know Arne only by name through his exemplary work on fishing, whaling, and the environment. Those of us who were fortunate enough to have met him will also remember his piercing gaze, his wicked humour, and his uncompromising stance towards scholarship. He was the best fieldworker I have ever come across and it was both a pleasure and a challenge to work with him. Most importantly, he instilled in me – and I’m sure in many of you who knew him – a desire and determination to learn, and learn more.

Det var under jorskjelvet i Japan ifjor vår at han var sist i norsk mainstream media, se oppslaget Hvorfor plynder ikke japanere?

Det finnes noen få tekster av og om ham på nett, blant annet:

Drømmen om superhvalen: Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen (Apollon 1.3.1997)

Japanere og hvalkjøtt (Antropress 26.4.2010)

Hvorfor hater vi ulven? (nysgjerrigper.no, 25.9.2012)

The Anti-Whaling Campaigns and Japanese Responses (bokutdrag)

Sist og ikke minst her er det to bokanmelder av Kallands Unveiling the Whale: Discourses on Whales and Whaling (2009) - den ene ble publisert i Durham Anthropology Journal (pdf) og den andre på H-Net Online.

Noe som jeg synes er både frekt og merkelig er at Kallands side på Sosialantropologisk institutt i Oslo er blitt slettet. Det er liksom som om han aldri har jobbet der. Vi får håpe de lar stå hjemmesiden hans som han lagde selv http://folk.uio.no/akalland/

Slettet fra minnet: “Denne siden fnnes ikke". Denne beskjeden får vi når vi oppsøker Kallands presentasjonsside ved Universitetet i Oslo for å lære mer om hans forskning.

Via Thomas Hylland Eriksens Facebook-side fikk jeg vite at sosialantropolog Harald Eidheim døde forrige lørdag. Han er en av de store innen norsk antropologi, ja en av fagets grunnleggere i Norge.

Han er mest kjent for sin forskning i Nordnorge om forholdet mellom nordmenn og samene.

Norsk antropologisk forening laget en egen utgave om Eidheim da han ble 80 år.

Der påpekte den samiske antropologen Vigdis Stordal at Eidheim bidro til et paradigmeskifte innen sameforskningen. I stedet for å fokusere på det eksotiske ved samekulturen, på det som skiller det samiske fra det norske, dreide Eidheim fokuset på samenes minoritetssituasjon. For ham var det viktig å forstå identitet som noe relasjonelt og foranderlig.

Se oppsummeringen min - Har gjort faget samfunnsrelevant

Det finnes to interessante intervjuer om Eidheim som jeg omtalte tidligere.

I intervjuet som Aina Landsverk Hagen og Christian Sørhaug førte med ham, får vi bla. vite om Eidheims mangsidige bakgrunn som sannsynligvis er en sjeldenhet idag:

Bare 24 år gammel har Eidheim vært slåttekar, nattportier, skopusser, oppvaskmann, lærer i Meskelv og Polmak og fabrikkarbeider i Jern og Metallindustrien i Moss.

Dessuten har han ikke noe særlig sans for “nøytral” forskning. Det blir det ikke noe interessant antropologi av, mener han. En må ta standpunkt! Se Intervju: Harald Eidheim fyller 80 år

I et lengere intervju med Thomas Hylland Eriksen i Norsk antropologisk tidsskrift forteller Eidheim blant annet at han er bekymret for utviklingen av faget i Norge. Han er ingen tilhenger av reformene innen høyere utdanning. Se Norsk antropologi i forfall? Thomas Hylland Eriksen intervjuer Harald Eidheim

(Bilde: UiT)

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer - klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) - sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia - vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman - Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn - hans nisje som sosialantropolog - kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside