- "Modernitet" ødelegger antropologien

antropologi.info, 25.4.05


Er folk på Stillehavsøyene like moderne som vi i Europa? Lever de i en annen tid? Kommer de til å hente oss inn engang? Hva er modernitet? Hva er ikke-modernitet? Er modernitet et nyttig begrep? I den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift hevder Thorgeir Storesund Kolshus at den ukritiske bruken av begrepet modernitet avslører at antropologien ikke har gjort opp med gamle forestillinger om "oss" og de andre".

Senmoderniteten, flytende modernitet, refleksiv modernitet... Alle som har fulgt litt med i samfunnsvitenskapen de siste årene må ha lagt merke til at modernitet er et av nåtidas hippe moteordene. Modernitetens kjennetegn er ifølge disse forskere det flyktige, det ustadige, det mulige men uvisse, alt flyter, også vår loyalitet og ansvar, vi shopper identiteter, det fins ingen store fortellinger, ingen kontinuitet (f.eks. med fortida) etcetc.

Men er det virkelig slik? Noen vil nok riste på hodet og vil hevde at det er en litt for bastant påstand, men innenfor antropologien ser det ut til å herske enighet om at slik er det, mener Kolshus. Han er skeptisk og mener at før vi konstaterer noe, så må vi ha belegg for det i vår egen erfaring / empiri i feltet. Han kritiserer at mange antropologer ukritisk overtar - etter hans mening - tvilsomme teorier om moderniteten fra nabovitenskapene, spesielt fra guruer som Anthony Giddens, David Harvey og Zygmunt Bauman. Det som bekymer Kolshus er hvilke konsekvenser begrepsbruken har på vårt forhold til våre medmennesker.

Etnosentrisk evolusjonisme

Han observerer en snikinnføring av etnosentriske evolusjonistiske perspektiver. Tidligere ble begrepet modernitet brukt for å markere historiske utviklinger innenfor et samfunn - "moderne" betegnet rett og slett noe nytt. Men nå blir modernitet brukt som et kjennetegn for å skille påståtte moderne fra påståtte ikke-moderne samfunn.

Kolshus er spesielt opptatt av den "evig forskjøvne grensen" for hva som defineres som moderne. Det tradisjonelle modernitetsbegrepet var, skriver han, i stor grad en merkelapp på synlige og målbare prosesser (rasjonalistisk verdensbilde, meritokrati, høy grad av arbeidsdeling etc). Lenge fungerte de nå selvstendige ekskoloniene som kontrast og sto for noe det moderne samfunn ikke lenger var. Men da de disse samfunnene begynte å bli moderne etter vår målestokk, oppstod det en behov for å konstruere nye grenser til "de andre".

"De andre lever i en annen tid"

Med referanse til Argyrou skriver Kolshus:

"Samme hvor moderne de andre blir, blir de aldri moderne; de blir aldri 'moderne-moderne'; de vil fremdeles bare følge etter i våre fotspor, iført våre avlagte klær. De vil kanskje oppleve den Annen modernitet, eller møte Høymoderniteten, eller bli kjent med den Flytende modernitet, Overmoderniteten, Supermoderniteten eller den Senmoderne tilstand - bare for å nevne noen av de mange benevnelsene toneangivende samfunnsvitere har brukt for å sette sitt bumerke på Utviklingen. Men de vil aldri være som vi til samme tid."

Konsekvensen er "at vi igjen hadde fjernet oss fra resten, og på nytt inntar vår vante plass i spissen av den sosiale evolusjon. (...) Vi skal m.a.o. igjen få bestemme hvilken standard våre handlinger, og ikke handlinger, skal måles opp mot." Og: "Vi kan fremdeles forstå oss selv og vår tilstand som kvalitativt annerledes, som det som ikke har sin make under solen."

På den måten undermineres ifølge Kolshus hele det antropologiske kulturrelativistiske prosjektet - å se "oss" som like "native" som "dem".

Kolshus slutter ikke her. Med tvilsomme skiller mellom "moderne" og "tradisjonelle" samfunn opererer også antropologer i Melanesia - der Kolshus selv har vært på feltarbeid. I antatt "tradisjonelle samfunn" forskes det lite om temaer som urbanisering, lønnsarbeid og pengeøkonomi." Og når så antropologer forsker på moderne fenomener, relativeres forskningsresultatenes overføringsverdi. Forskning med fokus på modernitet i Melanesia vil, skriver Kolshus, "ikke kunne representere et mulig korrektiv til den 'ordentlige' modernitetsforskningen, så lenge man fortsetter å bruke modifiserende termer som 'oksymodernitet" slik Bruce Knauft gjør.

Hva så?

Hva skal nå erstatte modernitetsbegrepet? Kolshus foreslår en adjektivisering: Brukt på den gamle måten - som et skille mellom relativt nyere og relativt eldre fenomener vil "moderne" bli et godt analytisk begrep. Videre anbefaler han å lese litteratur før 1980: Mye av det som lanseres som nye fenomener, har historiske og etnografiske paralleler: "Etnografier har ingen holdbarhetsdato." Sist og ikke minst oppfordrer han til å tenke mer komparativt.

Hvis jeg har forstått ham riktig, så burde etter hans mening begrepet brukes på samme måte som "kulturer" eller "raser", som et element i menneskenes selvforståelse, men ikke som analytisk begrep: Han skriver: "Det er når vi som 'natives' hevder at modernitet finnes også når vi inntar den vanskelige posisjon som analytikere på et etisk nivå av vårt eget samfunn, at det blir grunn til å være på vakt."

Kildekritikk

I en kommentar til teksten skriver Halvard Vike og Harald Beyer Broch at de deler noen av Kolshus' bekymringer. Men Vike tviler på at holdningen som Kolshus kritiserer er så dominerende i den antropologiske litteraturen. Kanskje har Vike rett her. Fredrik Barth tok et lignende oppgjør under fjorårets årskonferanse i Norsk antropologisk forening. Men Kolshus' kritikk dreier seg ikke bare om moderniteten. Den dreier seg like mye om vårt forhold til autoriteter og vår evne til å tenke kritisk. Det er bare å ta en titt på noen nyere publikasjoner, spesielt masteroppgaver eller doktoravhandlinger, så vil man fort skjønne at kildekritikk ikke akkuarat er en selvfølgelig praksis for mange.


Lorenz Khazaleh





LES MER

Søk antropologi.info

News

Nyhetsbrev

Meld deg på antropologi.info's månedlige nyhetsbrev:




CAPTCHA Image

Skin by www.keoshi.com, modified by Lorenz