Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering

Er det god ide å tvinge folk i jobb? Er arbeidsledighet roten til alt ondt? Må man ha arbeid for å bli integrert?

Marianne Rugkåsa har nettopp forsvart sin doktoravhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun har studert et offentlig arbeidsmarkedstiltak for såkalt “minoritetsetniske kvinner” med liten eller ingen skolebakgrunn.

Arbeid blir ofte betegnet som nøkkel til integrering. Innvandrere møter stigmatiserende oppfordringer til å “komme seg inn i arbeidslivet”

Antropologens avhandling er en kritikk av arbeidslinja i norsk politikk, forteller hun i et intervju med meg på SAI sine nettsider:

Avhandlingen er en kritikk av arbeidslinja. Koplingen mellom arbeid og integrering er problematisk: Vi lever i et samfunn med et nesten religiøst forhold til arbeid. Verdigheten henger så tett sammen med å være produktive arbeidere. Er du ikke i arbeid på grunn av dårlig helse eller fordi du ikke slipper inn, så mister du på en måte verdighet. Det er det jeg kritiserer.

Jobbene - og praksisplassene i dette tiltaket hun studerte - mange av disse kvinnene uten formelle kvalifikasjoner får er ofte “lavstatusjobber". Kvinnene jobber ofte alene uten mye kontakt med andre. Hvor integrerende er en jobb der du vasker et industrilokale etter at andre har gått hjem? “Kombinert med lave ferdigheter i norsk språk kan dette gjøre at noen ved inntreden i arbeidslivet opplever isolasjon på en annen, og kanskje sterkere måte enn tidligere", mener hun.

Selv om arbeid er viktig, handler integrasjon om mye mer, forklarer hun:

Du kan være integrert uten å være i arbeid: Du kan gjøre samfunnsnyttig arbeid, jobbe i politiske eller religiøse organisasjoner, du kan finner mening og føle deg integrert gjennom å være mor.

Rugkåsa understreker at prosjektet ikke er minoritetsforskning, men velferdsstatsforskning. Det hun ville studere var velferdsstatens integrasjon av borgerne. Og her er rammene ganske strenge. Velferdsstarten disiplinerer borgerne sine

Du skal ha arbeid for å bli selvforsørger og for å bli integrert, sies det. Men for å komme i arbeid så må du bli lik alle andre, du må bli “normal”, du må bli som majoriteten, det vi si som middelklassen. Dette gjelder ikke bare innvandrere. Jeg ser klare paralleler mellom integrasjonstiltak for innvandrere og tiltak i regi av barnevernet ellers rusomsorgen.

Rugkåsa forstår “integreringen” av minoritetsetniske kvinner som en forlengelse av velferdsstatens dannelsesprosess hvor bønder og arbeidere på 18–1900-tallet måtte tilpasse seg middelklassens verdier og levemåte.

Hun har flere eksempler i avhandlingen der lærere opptrer oppdragende og paternalistiske. “For å kunne fungere i norsk arbeidsliv må kvinne lære å bli selvstendige", hevder lærerne, men det de gjør er egentlig det motsatte. De lærer at kvinner må underkaste seg sjefen, hilse høflig på sjefen, alltid gjøre hva sjefen sier uansett hva de selv måtte mene.

>> les intervjuet

>> last ned avhandlingen (pdf)

SE OGSÅ:

- Mangfald er på moten, men kravet til normalitet er skjerpa

- Snakk om normalitetssentrisme!

Advarer mot å presse “innvandrerkvinner” i jobb

Doktoravhandling: Mer segregasjon på arbeidsmarkedet

Doktoravhandling: Langtidssykemelding positivt for utbrente

Fengslende frihet - GEMINI om det nye arbeidslivet

Når velferdsstaten møter verden - ny bok