Category: "media"
22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten
Masterstudent i sosialantropologi Marit Eline Christensen sparer ikke på kruttet når hun kritiserer enda et tvilsomt oppslag i Aftenposten (ikke på nett).
“Tre uker etter at Aftenposten forsøkte å ro i land saken «Se, en sporty pakistaner», plumpet avisen uti igjen”, konstaterer hun. Denne gang kunne vi lese at “islam ulmer i Paris’ forsteder”.
Aftenposten skrev den 17.oktober (ikke på nett):
Parisforstaden Clichy-sous-Bois, opptøyenes vugge i 2005, er igjen midt i søkelyset. Men ikke med flere branner. Nå er det islam som ulmer.
“Det eneste som ulmer når Aftenposten melder at «Islam ulmer i Paris’ forsteder» er islamofobi og fordummende journalistikk”, kommenterer Marit Eline Christensen. “Det hele lukter brunsvidd”, legger hun til:
Ordvalget er et håpløst forsøk på sprek metaforbruk. Resultatet er at en av verdens største religioner sidestilles med et onde vi bekjemper med kriseøvelser, sirener og full utrykning.
Å låne ord fra et kjent begrepsfelt for å kle noe mindre kjent i forståelig språkdrakt, er et vanlig retorisk grep - også i hverdagsspråket. Problemet oppstår når Aftenposten ukritisk bruker et ord fra begrepsfeltet brann og katastrofe for å beskrive en situasjon hvor «antallet muslimer ved bønnene øker kraftig».
Metaforen «å ulme» overfører sine katastrofe-konnotasjoner til bønneaktiviteten, og dermed bidrar Aftenposten til å legitimere ideen om at islam i seg selv er et onde.
“Religioner”, konkluderer hun, “ulmer ikke. Ekstremisme, islamofobi og fremmedfrykt, derimot.”
Det er som Dag Herbjørnsrud skriver i Ny Tid: “Det er ikke nettdebattantene som er det største problemet for en mer opplyst offentlighet. Norske redaktører er en større utfordring.”
Også Thomas Hylland Eriksen mener at det spesielt nå i tiden etter 22/7 er “nødvendig å diskutere folkeskikk og språkbruk”. For ellers vil vinduet som åpnet seg etter terrorangrepet lukke seg igjen. I sin Aftenposten-kronikk Ordenes betydning definerer han noen av begrepene som er i sirkulasjon som islamofobi, rasisme og tvangsekteskap.
Om islamofobi skriver han:
Å kritisere bestemte tolkninger av en religion som islam (for religioner eksisterer jo bare i kraft av religiøs praksis og tro) inngår i den nødvendige meningsutvekslingen i et liberalt samfunn, punktum. Derimot er det islamofobt å si at muslimer aldri vil kunne bli demokrater.
Om rasisme:
De som vil nekte kvinner å kle seg som de vil, med eller uten hodeplagg, er ikke rasister; derimot kan synspunktet kalles illiberalt. En liberaler må jo akseptere at ikke alle tar de samme livsvalgene som ham selv.
Om voldtektsbølgen:
Enkelte av mine faste innsendere skjeller meg ut for å være ansvarlig for overfallsvoldtektene i Norge, ettersom de fleste begås av innvandrere og jeg har rykte for å være innvandringsvennlig. Ordet “muslim” dukker alltid opp i disse mailene. Men de som begår overfallsvoldtekter tilhører etter alt å dømme en liten, spesifikk gruppe, som trolig er mer krigstraumatiserte enn muslimske.
I kronikken De etniske brillene må av forklarer forskerne Marta Bivand Erdal Og Erlend Paasche hvorfor det kan være en god ide å si migrasjon istedenfor innvandring
Og kanskje bør vi også unngå å skrive bøker med en tittel som “Familien betyder alt” : vold mod kvinder i etniske minoritetsfamilier: For hvem menes med “etniske minoritetsfamilier"? Og er dette den korrekte kategorien for å analysere vold?
SE OGSÅ:
Are you expat or immigrant? (updated)
Et befriende språk: “Flickor i Sverige“ eller ”Flickor med rötter i så kallade hederskulturer”
Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"
Antropolog: Slutt å bruke ordet "innvandrer"!
Fredrik Barth: "Slutt å kalle fordommer for rasisme"
Forskningsprogram kobler islam til terrorisme
Hva er vitsen med Paradise Hotel?
“Jeg kan kun se tomme menneskehylstre uden sjæl og folk der udnytter dem. Ligemeget hvor mange fine ord man pakker det ind i, er det fornedrende at udstille desperate mennesker.”
Det er lett å uttale seg nedlatende om programmer som Paradise Hotel som “Richard". Han kommenterer refleksjonene til masterstudent i antropologi, Sarah Warny Berg, som har skrevet kronikken Til fest med guderne fra ‘Paradise Hotel’ i Politiken.
Antropologen har vært på feltarbeid for å finne ut hva det er som får folk til å delta i denne reality-serien.
Som antropolog studerer man slike serier som fenomen for å forstå samfunnet vi lever i - helt uavhengig av om det er latterlig for noen eller ikke.
Det er blitt en fin tekst om en Paradise Hotel-fest der Sarah Warny Berg samtidig forteller leserne om at antropologi slett ikke handler om såkalte eksotiske folkeslag på fjerne kontinenter:
Blikket på de andre gjorde, at man senere i antropologien begyndte at vende blikket hjemad og forundre sig over, hvorfor det egentlig var, at man gjorde, som man gjorde i antropologens egen kultur. Jeg spænder derfor tropehjelmen og begiver mig ud på en postmodernistisk safari for at finde ud af, ’hvorfor de gør, som de gør på Diskotek IN’. (…) Tropehjelmen minder mig om, at jeg skal se det fremmede i det velkendte og det velkendte i det fremmede. (…) En tilsyneladende kaotisk diskoteksfest åbenbarer måske en dybereliggende diskurs i samfundet.
Og denne diskursen handler blant annet om medier, ritualer og behovet for å bli sett og anerkjent.
SE OGSÅ:
Idol og Afghan Star: Slik holder talentprogrammer samfunnet sammen
”Eurovision produces a new form of unity”
Earth Hour - The first globalized ritual?
Exploring the honor culture of social media
Antropolog: Gravsteder er et nytt område for selviscenesettelse
Unni Wikan knebler Sindre Bangstad? Morgenbladet = Se og Hør?
(Oppdatering: Instituttledelsen reagerer) “Internt oppgjør. Det er brutt ut full strid mellom antropologene Sindre Bangstad og Unni Wikan i islamdebatten", melder Morgenbladet.
Artikkelen er full av dramatikk: “Det er full splittelse i det norske antropologimiljøet, og kampen kjempes både for åpen scene og i kulissene", påstår journalisten Anders Breivik Bisgaard og skrur opp forventningene enda mer: “I denne artikkelen", fortsetter han, “snakker Bangstad for første gang åpent om det han mener var forsøk fra Wikan på å kneble ham.”
Fortsetter man å lese vil man finne ut at selve saken er nokså tynn. Den handler stort sett om spekulasjoner. Det er ikke snakk om en splittelse i antropologimiljøet, men om en faglig uenighet mellom to antropologer i Oslo. Men temaet er sexy for mediefolk - islam:
En uke før jul sendte postdoktor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Sindre Bangstad, ut en e-post med sterke beskyldninger mot en navngitt kollega: professor Unni Wikan. Bangstad hevdet i e-posten at Wikan ved to tilfeller skulle ha forsøkt å hindre ham i å uttale seg kritisk mot den norsk-irakiske samfunnsdebattanten Walid al-Kubaisi. Wikan sto ikke på listen over mottagere av e-posten – det gjorde derimot flere avisredaktører, samt to av Bangstads kolleger ved Sosialantropologisk institutt.
“Slik jeg tolker det, var henvendelsene fra Wikan forsøk på å begrense min akademiske selvstendighet og rett til å ytre meg, sier Bangstad til Morgenbladet.
Hva er stridens kjerne? Unni Wikan skal i fjor mars ha kommet med det Bangstad tolker som en advarsel til ham etter at han i en kronikk hadde tatt til motmæle mot en kommentar Walid al-Kubaisi hadde skrevet om Tariq Ramadan.
– Jeg ble i en personlig samtale orientert av Wikan om at al-Kubaisi var en personlig venn av henne, og at han hadde vært det i ganske mange år. Andre må tolke hva som eventuelt ligger i dette, men jeg oppfattet det i hvert fall som en klar advarsel mot å i fremtiden gå i rette med al-Kubaisi offentlig, sier Bangstad.
“Og herfra stiger temperaturen", fastslår journalisten, og så “kulminerer debatten” når Bangstad kritiserer al-Kubaisis film Frihet, likhet og Det muslimske brorskap for to måneder siden. Han får en epost fra Unni Wikan om at hun er “forskrekket over hans uttalelser om filmen".
Bangstad sier:
– Igjen blir det et spørsmål om tolkning. Men jeg sitter i en midlertidig stilling som postdok-stipendiat på dette instituttet, hvor Wikan har vært professor i mange år, og har vanskelig for å se annet enn at e-posten var nok et forsøk på å advare meg mot å kritisere al-Kubaisi åpent.
Så legger han til at man “i altfor mange år skygget unna en debatt om Wikans rolle som premissleverandør for innvandringsdebatten.”
Mer er det ikke, en heller oppblåst sak med mer enn 13 000 tegn på to avissider, skrevet av en journalist som nok har lest for mye Dagbladet, VG og Se og Hør.
Wikan ville forresten ikke uttale seg om denne saken.
>> les hele saken i Morgenbladet
OPPDATERINGER: – Som instituttleder ved Sosialantropologisk institutt reagerer jeg med forundring på Morgenbladets framstilling, skriver Ingjerd Hoëm i Morgenbladet, der hun også blir intervjuet.
“Morgenbladet burde ikkje ha formidla grunnlause skuldingar", skriver Jon Hustad i Dag og Tid, mens vi leser på journalisten.no at “Morgenbladet forsvarer personangrep".
Den store reisen: Null forståelse for antropologenes kritikk
Tidligere hadde vi Völkerschauen, der såkalte stammefolk ble utstilt i dyreparker. Idag har vi programmer som Den store reisen. Budskapet er det samme: De er primitive, vi er moderne.
Antropologer har kritisert NRKs framstilling av menneskene i serien mange ganger. Nå har NRK begynt å reagere på kritikken av seriens andre runde. “Antropologene raser mot NRK-serien “Den store reisen” der stammefolk går rundt nakne", skriver NRK Nordland:
Seerne blir lurt, fordommer vedlikeholdes og serien formidler veldig forenkla og heilt feil stereotypier om at folk lever veldig tradisjonelt. Det mener en rekke norske sosialantropologer som har studert nettopp samfunn på Vanuatu i flere tiår.
NRK viser til en sak om antropologenes kritikk i publikasjonene På Høyden og Hubro ved Universitetet i Bergen: Den store reisebløffen.
NRK har også snakket med Thorgeir Kolshus. Kolshus hadde tidligere kritisert filmen Avatar fordi den “bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet".
Til NRK sier han:
– Folket der er like kompetente til å takle nye utfordringer som oss. De blir framstilt som autentiske så lenge de er nakne. Vertskapet for den norske familien får ikke være med å definere møtet, men de gjør alt for å innfri våre forventinger.
– Vertskapet gjør hva de kan for å oppfylle forventningene om å være annerledes. De gjennomfører blant annet en regndans. Det er en ting man plukker ut fra tegneserien Sølvpilen, den har ingenting i Stillehavet å gjøre.
I TV-serien kommer det fram at namar-folket skal ha levd på samme vis i tusenvis av år. Dette er selvfølgelig feil. Som alle andre folkeslag her i verden har også Namarfolket en historie. Det “tradisjonelle livet” er show. Dette viser de fram i en landsby som de har bygd for å ta i mot turister. Sitt vanlige liv lever de i en en annen landsby “med DVD-spiller og armbåndsur” og sannsynligvis også med iphone og twitter.
Dette vet produksjonsfirmaet Strix selvfølgelig. Til NRK sier daglig leder Jørgen Hermansen:
- Vi har valgt bort klokker og DVD-spillere for å gjøre at møtet mellom kulturer blir så rent som mulig.
Likevel tilbakeviser produsenten kritikken. Det de gjør er ikke forskningsformidling, men underholdning. Samme svar ga NRK ifjor etter lanseringen av første runden der de ble kritisert for å betale indianere for å kle seg naken.
Som så mange ganger før, så har journalistene liten forståelse for antropologenes kritikk. Problemet er etter mitt inntrykk at journalister ikke reflekterer over konsekvensene av det de gjør. “Det er jo bare underholdning", sier de. Javisst, Men det er slik fordommer skapes og opprettholdes.
På samme måte som man snakker om banal nasjonalisme, kan vi kanskje snakke om banal rasisme i Den store reisen. Banal nasjonalisme, et begrep fra Michael Billig, er tilsynelatende banale detaljer i hverdagen som minner oss om nasjonens betydning og dermed reproduserer nasjonen. Et eksempel norske flagg på juletreet. NRKs Den store reisen er også tilsynelatende banal, men sørger for å bekrefte forestillinger om “vår overlegenhet.”
SE OGSÅ:
Den store reisen: Primitive indianere eller primitive journalister?
“Den store reisen 2″: NRK fortsetter med eksotiseringen?
Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”
Headhunting as expression of indigenousness
“Good story about cannibals. Pity it’s not even close to the truth”
Idol og Afghan Star: Slik holder talentprogrammer samfunnet sammen
I september kom antropologenes rapport om svensk Idol. I oktober ble filmen om Afghan Star vist på Film fra Sør festivalen i Oslo. Både film og rapport leverer gode grunner på hvorfor man ikke burde se ned på programmer som Idol.
Ikke bare i Norge, Sverige eller USA er Idol en stor TV-begivenhet. Hverdagen stopper også opp i Afghanistan når det er tid for Afghan Star. Hver tredje afghaner setter seg foran nærmeste TV. Kandidatene kjører en skikkelig valgkamp med plakater og høylytte oppfordringer fra kjørende biler om hvem du bør stemme på. For mange er Afghan Star-valget mer spennende enn de politisk valgene, får vi vite.
Og kanskje er Idol-valget faktisk (minst) like viktig. Afghan Star fremmer kosmopolitisme, dvs samhold og identifikasjoner på tvers av konvensjonelle skillelinjer. I motsetning til politiske valg er det vanlig å stemme på kandidater fra andre etniske eller sosiale grupper, også grupper som man har vært i langvarig konflikt med.
Afghan Star har også betydning for kvinnesaken. Tre av opprinnelig 2000 deltakere var kvinner og de tre var faktisk blant de siste 10. Kvinnene utfordrer konservative synspunkter, for eksempel at kvinner ikke bør synge eller danse. Ingen framskritt uten opprør!
“Seeing how important a music TV show was to the people of Afghanistan, while producers and contestants literally risked their lives – made me understand the power of media in an amazing new way", sier regissør Havanna Marking i et intervju med Indiewire.
Musikk var forbudt under Taliban-regimet. Men som det ble vist under filmen, så håndterte befolkningen forbudet på en kreativ måte: Musikk ble spilt og solgt i det skjulte. Filmen inneholder også klipp fra 70-tallet der Afghanistan (konsert med et eksperimentelt synthband som lignet på tyske Kraftwerk). For ikke så lenge siden var Afghanistan et liberalt samfunn.
Intervju med regissør Havanna Marking:
Det er interessant å se hvordan filmen blir tolket. Jeg ser hverdagskosmopolitisme, motstand mot konvensjoner, kreativitet og ikke minst mangfoldet innenfor det afghanske samfunnet. Jeg er glad over at vi blir kjent med landet på en langt mer avslappende måte enn ellers, nemlig via hverdagslivet. Filmen viser afghanere ikke som eksotiske andre.
“Afghan Star” subverts the cliché image of Afghanistan as a nation of intractably primitive, superstitious tribespeople who have little in common with Westerners", skriver New York Times. Helt enig!
Men langt fra alle lager koplingene mellom “oss” og “dem” like bra som for eksempel Michael Sragow i The Baltimore Sun som skriver “Most Americans are aware of religious subcultures that ban dancing.”
Andre ser filmen som en bekreftelse på Vestens overlegenhet og at det var en god ide å invadere Afghanistan. Flere anmeldere setter opp en kontrast mellom den “frie Vesten” og den “bakvendte islamske verden” der kvinner blir undertrykt. De skriver varianter av denne kommentaren som jeg fant i kommentarfeltet til en ellers ålright anmeldelse
Modern clothes but medieval mentality seem to be a strange contrast.What’s the problem with these Muslim men? Are they animals, driven by instinct only, that their passions become uncontrollable at the sight of a woman’s hair? Thank God I live in an enlightened and modern society in Europe where enlightened and intelligent men, do not feel threatened by their women.
Ofte tolkes filmen slik at det ikke er afghanerne selv, men amerikansk kultur (=Idol) som “moderniserer” Afghanistan. Joe Williams skriver i STLtoday:
If the invasion was intended to drag Afghans into the modern age, it would have been easier and cheaper, if not more humane, to just send them Paula Abdul.
At denne typen TV-programmer kan ha en integrerende effekt er blitt vist flere ganger tidligere. Et eksempel er Idol i Malaysia. “Malaysian Idol is a space for young people of different ethnicity, faiths and cultures to interact” ifølge antropolog Wan Zawawi Ibrahim.
Tidligere i år skrev jeg om et paper om Eurovision Song Contest der antropolog Marijana Mitrovic viser at arrangemenet skaper nye former for samhold i Europa, ikke minst på Balkan.
For et par uker siden lanserte antropologene Katarina Graffman og Johan Fredriksson fra firmaet Inculture rapporten Jag ser mig om svensk idol. På oppdrag av Medierådet studerte de barnas unges forhold til programmet.
Også her står det sosiale aspektet sterkt. “Idol fungerar som en ”lägereld” kring vilken familjen samlas under fredagskvällen", skriver de. “För några i studien är det själva upplevelsen av att sitta tillsammans med familjemedlemmarna och ha ”fredagsmys” snarare än tv-programmet i sig som är viktigt.” Det finnes få andre programmer som er like samlende fra barnas perspektiv. Det foregår også mye sosialt sammen med venner siden TV-titting skjer samtidig med chatting, facebooking og youtubing der man kommenterer det man ser på TV.
“Men vid nästa fredagsmys med dina barn, försök att förstå hur de reagerar på olika situationer i ”Idol”", skriver Katarina Graffman i Aftonbladet. “Tiderna förändras, känslor och attityder med dem. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra".
OPPDATERING: På Høyden skriver om Torgeir Uberg Nærlands forskning på dansebandens betydning for demokratiet
"Den store reisen 2": NRK fortsetter med eksotiseringen?
Sesong 2 av Den store reisen er igang. Har NRK lært av kritikken? Eller fortsetter de med eksotiseringen av andre mennesker?
I dette TV-programmet bor norske familier hos mennesker som NRK betegner som “stammefolk” i Etiopia, Vanatu i Stillehavet og Mongolia. Serien er en ekstremvariant av det som i senere år har blitt veldig populært, nemlig etnoturisme, skriver masterstudent i sosialantropologi Stine Lise Jørgensen i en kronikk i Adressavisen.
På lignende måte som etnoturismen spiller Den store reisen “på vestlige ideer og fordommer om det primitive", mener hun.
Stine Lise Jørgensen har oppholdt seg seks måneder ikke langt unna NRKs kameraer. Hun var på feltarbeid hos Mursi-folket som er Hamer-folkets naboer der en av de norske familiene har bodd. Her fikk hun også innblikk i etnoturismen, der folkegrupper, som blir besøkt av turister, iscenesetter sin annerledeshet.
«De andre» vil forsøke å leve opp til det bildet som blir tegnet av deres egen kultur som noe eksotisk. Ikke uventet nyter de denne statusen og beundringen utenfra, heller enn å diskutere hvilke innvirkninger denne essensialiseringen og reifiseringen medfører.
Jeg opplevde Mursi som så «høye» på all oppmerksomheten turismen medførte, at de velvillig kledde seg opp og malte seg tilfeldig for å være mer attraktive for fotografen, og turistguidene stilte opp de innfødte slik at turistene kunne velge hvem de hadde lyst å ta bilde av. Mursiene iscenesatte gjerne ritualer og tok seg godt betalt for enhver ting de kunne se var attraktivt for turistene. Spørsmålet er om de, i et tilsynelatende forsøk på å ivareta sin egen kultur, overspiller det tradisjonelle i møtet mellom det lokale og det globale?
Påfallende: Selv om programmet er det samme, blir det nå presentert som realityserie og ikke lenger som faktaprogram.
OPPDATERING Antropologene Knut Rio, Lamont Lindstrom og Annelin Eriksen reagerer også på framstillingen av namal-folket som primitive, les saken Den store reisebløffen (På Høyden, 6.12.10)
Men likevel: Den store reisen: Null forståelse for antropologenes kritikk
Den første episoden fikk mange protester. Ny Tid avslørte at NRK betalte indianere til å kle seg naken for å framstå som “primitive". Thomas Hylland Eriksen var ikke den eneste som mente det var skandaløst at NRK sendte programmet, se tidligere sak Primitive indianere eller primitive journalister?.
Havnet plutselig i New York Times
“Cambalache is the worst place I have ever seen in my life.” Med denne setningen havnet doktorgradsstipendiat Christian Sørhaug fra Universitetet i Oslo i selveste New York Times. Journalisten hadde lest noe av Sørhaugs forskning på nettet og tok kontakt.
Resultatet er saken Left Behind in Venezuela to Piece Lives Together og handler om Warao-indianerne som sanker inn klær, kokekar og annet på en stinkende og livsfarlig søppeldynge i Amazonas.
På norsk er forskningen blitt tidligere omtalt i Apollon.
Christian Sørhaug beskriver avhandlingen sin i bidraget på bloggen Material World The domestication and indigenization of global forces through consumption. Ett kapittel handler om søppeldynga.
Han ble også intervjuet på nettsiden til NorLARNet (Norwegian Latin America Research Network). Jeg liker ingresset: “In his doctoral thesis in anthropology, Christian Sørhaug explains why the swamp dwelling Warao Indians pick up a bicycle at a large city garbage dump and use the funds from Chavez’ missions to buy DVD players.”
På nettsidene til Kulturhistorisk museum i Oslo er det en nettutstilling om Warao-indianerne.
SE OGSÅ:
Indianere: Drit og prostitusjon istedenfor pil og bue
Primitive indianere eller primitive journalister?
How gaming wealth is reviving American Indian traditions
“Untouched” Amazone hosted large cities - a model for the future?
Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?
Formidling: "Forskere må lære å prioritere i sitt eget stoff"
“Ikke frykt journalistene”, skrev nylig Unni Wikan i Aftenposten som innlegg i debatten om forskningsformidling i kjølvannet av Hjernevask. Men formidling må læres, understreker hun og forklarer hvorfor hun i hijabdebatten heller stilte opp for Dagens Næringsliv enn for VG og hvorfor hun liker å være med i direkteprogrammer på tv, gjerne også i utskjelte debattprogrammer.
Antropologen tar også opp et tema som Magne Lindholm, høgskolelektor på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, skriver om i sitt innlegg i dagens Aftenposten.
Før forskere går ut i media må de jobbe hardt med seg selv og stille seg noen grunnleggende spørsmål som “Hva kan man lære av min forskning?” “Skal forskerne formidle sine funn,", skriver han, “må de gå hardhendt til verks overfor sine egne arbeider, forsøke å trekke ut de sentrale konklusjonene:
Når så mange forskere har brent seg i kontakt med journalister, er årsaken at de ikke har klart å prioritere i sitt eget stoff. De har snakket i vei, og overlatt til journalisten å velge sitater ut fra eget skjønn. Harald Eias redigering av uttalelsene til norske kjønnsforskere er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Willy Pedersens opptreden i samme program er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Han visste godt hva som var viktig, og kom ned på beina.
Løsningen er altså at forskerne må trene seg opp til å finne ut hva som er sentralt i sitt eget materiale, før de nærmer seg massemediene. Når de overlater til journalistene å stå for prioriteringene alene, driver forskerne risikosport på høyt nivå.
PRIO-forsker Jørgen Carling har stilt seg slike spørsmål. På sin hjemmeside http://www.dragoeiro.com har han en egen seksjon som heter “selected research findings“. En god ide!
Hvor vanskelig dette er for forskere merket jeg da jeg ba dem å svare på nettopp i slike spørsmål da jeg laget programheftet for Culcoms avslutningskonferanse.
Antropolog Cicilie Fagerlid var en av dem som sleit med å formulere et svar på spørsmålet “Hva kan vi lære av din forskning?". I et blogginnlegg skriver hun:
I have to admit that such an upfront and naïve question up here in our ivory tower-existence made me realise that I think far too little about the very simple fact that people might learn something from what I do. Even if I often think that much in this world is outside of my jurisdiction and beyond repair, I hope I haven’t totally given up on the idea that what I do might be useful, - also above the personal pleasure of it and the societal benefit of not spending my days doing something that is harming the environment more. From now on, I’ll have in the back of my mind; what can the reader learn from what I write… or perhaps less didactic and patronising; which experiences do I want to convey? What do I want the reader to experience and retain from my text?
Unni Wikan forteller om lignende tanker da hun fikk refusert en kronikk hun hadde sendt inn til Aftenposten:
I 1995 sendte jeg min første kronikk til Aftenposten. Kronikkredaktør Per Egil Hegge svarte høflig at den var velskrevet, men han skjønte ikke helt at noen ville ha interesse av den! Jeg kunne ikke ha fått en bedre tilbakemelding. Si til en forsker at det hun driver med ikke virker interessant! Jeg satte meg ned, skjerpet mitt skriveredskap, tenkte så det knaket: Hva er det egentlig jeg har å si? Kronikken kom på trykk under tittelen «Er «kultur» blitt vårt nye rasebegrep?»
«Tro ikke at andre vil være interessert i det du har å si. Det er din jobb å gjøre det interessant!» Dette sier jeg alltid til Ph.D.-studenter på skrivekurs.
Hun ville helst sende alle Ph.D.- studenter på kronikkurs hos journalister.
Jeg vil sterkt anbefale yngre forskere å la seg berike av den glede og stolthet det gir å se at samfunnet verdsetter ens kunnskap, og ta spranget ut i offentligheten. Det er ingen motsetning mellom dét, og det å satse på topp profesjonalitet.
>> Unni Wikan: Ikke frykt journalistene
>> Magne Lindholm: Bygg ned mistilliten
Lindholm har på sin hjemmeside lagt ut flere tips om hvordan man skriver kronikker, pressemeldinger, anmeldelser, forskningsartikler og mye mer!
På forskning.no finnes det en samleside om formidling inkludert saken I kjølvannet av Eia der også Thomas Hylland Eriksen blir intervjuet.
SE OGSÅ:
Nancy Scheper-Hughes: Public anthropology through collaboration with journalists
Marianne Gullestad: Godt språk forgyller forskningsresultatene
Hjernevask: Ødelegger forholdet mellom media og forskere?
Hvorfor overlater forskere nettet til anti-akademiske krefter?
- Journalister misbruker forskere i jakten på “den gode historien”
Hvordan få forskerne ut av elfenbenstårnet?
Formidling: - Bruk heller film enn skrift
Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett
