Categories: "politikk"
Antropolog kritiserer "pressens selvsensur overfor kongehuset"
Det norske kongehusets makt er større enn vi tror. Men pressen unnlater å granske den. Det er på tide å ta et oppgjør med pressens selvsensur overfor kongehuset, skriver sosialantropolog Thorgeir Kolshus i et innlegg i Dagens Næringsliv.
Ikke minst på grunn av denne selvsensuren tror mange nordmenn at de kongelige ikke har noe makt og ikke bruker deres særstilling til noe. Det er liksom ikke så farlig med de kongelige. Derfor forstår mange nordmenn heller ikke innvendingene til utlendinger som påpeker paradokset i at nordmenn “tilskriver en familie status og privilegier i kraft av hvem deres forfedre var, at det ligger fjernt fra de verdiene nordmenn ellers liker å fremheve som sine og anbefaler resten av verden å følge":
Det norske monarkiet fremstår som en tefloninstitusjon: Ingen ting hefter ved det. Selv ikke en kommende dronnings utagerende festing eller en ektefødt prinsesses utagerende åndelighet har svekket dets omdømme. Alle familier har en overspirituell datter og en guttegæren niese. Det gjør dem bare enda mer lik oss.
Men da tar de feil.
Kolshus nevner et eksempel på kongemakt: I 2008 begikk kongehuset “på det nærmeste statskupp”. Dette skjedde i forbindelse med foreslåtte grunnlovsendringer av kongefamiliens forhold til Den norske kirke i 2008: Norges konge bør ikke lenger bekjenne seg til en utvalgt religion:
Til tross for at regjeringen og et enstemmig Storting var enige om å la fremtidige monarker selv bestemme hvilket trossamfunn de skulle være medlem av, gjorde kong Harald det så klart overfor daværende kirkeminister Trond Giske at han ville nekte å underskrive den nye loven, at punktet om kongens bekjennelsesplikt ble gjeninnført. Regjeringens og Stortingets vilje måtte vike vei for Kongens.
Men kongehusets maktbruk fikk passere uten kommentar i norsk presse, påpeker antropologen. Eneste unntak var Marie Simonsen i Dagbladet som skrev “Hva kongen skal tro på, har ikke kongen noe med.”
“At kommentatorer som er vant til å se uformell makt bak hver busk lar den gå ubemerket hen når den utøves i åpent landskap, er et uttrykk for sløvhet som kler standen dårlig”, kommenterer Kolshus:
Pressens selvsensur overfor kongehuset er en overlevning fra nasjonsbyggingstiden, der det var viktigere å sitte stille i båten enn å peke på skjær i sjøen. Nå som vi ikke lenger skal bygge landet, kun pleie det, må pressen ta også denne delen av sitt samfunnsansvar på alvor. Reaksjonene på Bomann-Larsens avsløringer [om kongehuset] viser at tiden er inne. Kongehuset er modent. Folket likeså.
>>Les hele saken på nettsiden til Sosialantropologisk institutt ved UiO
Kolhus’ innlegg om teflonkongehuset ble forbigått i stillhet. Jeg fant ingen reaksjoner på nettet bortsett fra en utvidet engelsk oppsummering på Views and News from Norway: Media blamed for ‘Teflon monarchy’
Kolshus har tidligere bl.a. skrevet kritiske innlegg om filmen Avatar (se [Antropolog om Avatar: Antropolog om Avatar: "Bekrefter forestillingen om den hvite manns fortreffelighet" og våre etnosentriske forestillinger om modernitet
SE OGSÅ:
Finansverden: Fryktbasert arbeidskultur, dårlig integrerte ansatte?
Som jeg har skrevet tidligere så har The Guardian sendt en antropolog på feltarbeid blant finansfolk i London.
Nå har Information intervjuet denne antropologen, nederlanderen Joris Luyendijk.
Etter ti intervjuer og tilbakemeldinger fra Guardian-lesere oppsummerer han det han lærte om “spekulanter og bankfolk, der i stadig stigende grad styrer verden”.
Til tross for forskjellene er det en del generelle trekk
Finansfolk i London er del av en globalisert klasse uten tilknytning til stedet der de bor, konstant innstilt på å flytte. “De føler intet ansvar for det sted, de befinder sig.”
De er enormt dedikert til arbeidet sitt. Jobben krever “en overmenneskelig vilje til at vinde”. En informant sa: “Du behøver ikke at være brilliant for at arbejde i finanssektoren, du skal bare være kvik nok og være villig til at arbejde rigtig, rigtig mange timer.”
Og så er de ekstremt opptatt av penger. Alle de som antropologen har talt med, fremhever pengene som avgjørende, skriver Information.
Arbeidskulturen er preget av frykt. “Hvis min chef læser dette, bliver jeg fyret”, sa en informant som derfor ikke engang tør fortelle fra hvilket land i Europa hun kommer fra.
>> les hele saken i Information
Det er flere andre antropologer som tidligere har studert finanverdenen, se bl.a. Antropolog: "På børsen driver en med magi og ritualer" og Anthropologist Explores Wall Street Culture eller Used anthropology to predict the financial crisis og – Use Anthropology to Build A Human Economy inkl David Graebers kommentarer til Occupy Wall Street protestene
SE OGSÅ:
Guardian sends anthropologist on fieldwork among bankers in London
Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket
En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr
Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.
(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.
Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.
 |
“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.
Mannen som holder plakatet er muslim.
Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig - i likhet med internasjonale medier - valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.
De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).
Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.
Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.
De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.
I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.
Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.
– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.
Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr
Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.
– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.
Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.
En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:
– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.
Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.
VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:
– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.
SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.
Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.
“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr
En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.
I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.
“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.
Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.
For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.
“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.
Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"
Islamhatere drapstruer forskere
Akademikere opplever ubehageligheter og trues jevnlig etter at de har vært ute i media med sin forskning. Flere har fått drapstrusler. Konsekvensen er at noe forskning aldri når ut til offentligheten. Dette melder På Høyden.
Som det kommer fram i teksten er det først og fremst forskere innen feltene islam, multikulturalisme, minoriteter, kjønnsforskning eller klima som er utsatt for trusler. Det har vært mye fokus på voldelige islamhatere. Men også klimaforskere får henvendelser fra personer som er aggressive og hevder at klimaforskningen får store økonomiske konsekvenser for deres virksomhet.
Etter hendelsene 22. juli vil Universitetet i Bergen ta trusler mer alvorlig, sier personaldirektør Line Rye i en oppfølgingssak.
Samtidig frykter Unni Wikan at fagfolk etter 22/7 “har blitt merkbart mer forsiktige med hva de sier” fordi “det er mange som gjør alt man sier til et argument for islamofobi”, hevder hun i et NRK-intervju. “Det kan gå på bekostning av åpenhet hvis folk legger bånd på seg i debatten.”
Tidligere hadde antropologene Sindre Bangstad og Thomas Hylland Eriksen sammen med samfunnsdebattant og skribent Bushra Ishaq og filosof Arne Johan Vetlesen skrevet at visse hatefulle ytringer er ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke akseptable. Etter en del kritikk fulgte de opp med en ny kronikk i Aftenposten: Straffer ikke det straffbare.
Sjekk også intervjuet med Thomas Hylland Eriksen og Runar Døving i Morgenbladet: Forsøk på en oppklaring.
I Morgenbladet har det samtidig vært en debatt om fellestrekk mellom islamofobi og antisemittisme.
SE OGSÅ:
Trengte politibeskyttelse for å forsvare doktoravhandlingen sin om muslimske friskoler
Slik bør Oslo-terroren endre forskningen
Når antropologer utfordrer tattforgittheter får de kjeft
Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen
"Sovjet-liknende produksjonskvoter truer forskningsfriheten"
Kommersialisering av forskning: Artikkel om aidssyke barn uønsket
Engaged research = Terrorism: Germany arrests social scientists
Blogging and Public Anthropology: When free speech costs a career
Slik bør Oslo-terroren endre forskningen
Kanskje det er lurere å prøve å forstå islamhaterne enn å “fordømme” og bekjempe holdningene deres. Etter Anders Breiviks terroraksjon bør også akademia ta selvkritikk. Her er fire forslag til hva forskningen kan gjøre.
1) Studer innvandringsmotstand og islamhat
“Samtidig som høyreradikale og islamfiendtlige miljøer er på frammarsj i Norge, finnes det svært få norske forskere som undersøker fenomenet”, påpeker Klassekampen i kjølvannet av terrorangrepene i Oslo og Utøya.
Få, om noen, har selv studert menneskene som misliker islam og innvandrere og prøvd å forstå dem.
– Det finnes veldig lite forskning på dette feltet, og jeg vet knapt om noe i det hele tatt, sier Anders Ravik Jupskås, stipendiat ved Universitetet i Oslo, og ekspert på høyreradikale partier, til avisa.
Etter terrorangrepet fikk vi innblikk i radikale miljøer som har vokst seg store uten å fått mye oppmerksomhet. Vi fikk vite at disse “antijihadist-” eller “Eurabia“-miljøene representerer en ny type radikalisme og ekstremisme, en “tredje bølge” som den nederlandske professoren Cas Mudde forklarer i et intervju med Aftenposten. Gammelt rasehat er ute, i stedet er det grodd frem et kulturelt hat, et hat som binder høyreradikale mennesker sammen på tvers av religioner, seksuell legning og hudfarge.
Men denne endringen, fastslår også journalist Aftenposten Kjetil Kolsrud i samme artikkel, har “svært få i Norge” brukt mye krefter på å følge med på.
Vi fikk også vite at det kanskje dreier seg om mer enn islamhat, nemlig om en grunnleggende fiendtlig holdning til “det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten” (Oksidentalisme). Dette hevder i hvert fall hevder forfatter Aage Borchgrevink i en kronikk i Aftenposten. Han viser til boka Occidentalism av Ian Buruma og Avishai Margalit som kom ut i 2004:
Den oksidentalistiske kritikken retter seg mot fire hovedsymboler på vesten: Byen, kvinnen, borgeren og fornuften. Byen med sine sjelløse markeder, feminiserte menn og uheroiske borgerskap som har lommebøker i stedet for hjerter. Dette tankegodset gjenfinner man punkt for punkt hos Breivik (…)
Som flere andre har vist, blant annet Øystein Strømmen, er disse anti-islamske miljøene latent voldelige. Det voldelige aspektet blir også tydelig når vi skuer ut over Norges grenser. Den svenske forfatteren Ola Larsmo minner i en kronikk i Dagens Nyheter (oversatt versjon i Dagbladet) om diverse drap i Tyskland og Sverige og viser hvordan språk kan bane vei for massemord:
Vi kan iaktta selve språkspillet, se hvordan ord som «Europa», «kulturmarxister», «feminist» og «islam» lades med bestemte og stadig styggere betydninger. Man skal og bør granske dette usammenhengende dokumentet (Breiviks manifest) nettopp fordi det tydeliggjør det rasistiske språkspillet, hvordan ordene lades stadig sterkere fram mot oppskriften på massemordet - som til slutt blir omtalt som «nødvendig».
For å få tak i disse miljøene må forskere bevege seg mer utenfor de formelle institusjonene. De mer ekstreme innvandringsmotstanderne samler seg ikke i formelle organisasjoner og partier, men som løst nettverk på internett. Thomas Hylland Eriksen skrev flere innlegg om gettoene på internett.
2) Forsk på folk flest og majoriteten
Når nå mange er overrasket over hvor utbredt disse anti-islamnettverkene er, skyldes dette kanskje også manglende forskning på folk flest, deres holdninger og verdier. Antropologer flest for eksempel synes det er mye mer spennendere å forske på “innvandrerkvinner” enn på fabrikkarbeidere i Groruddalen eller aksjemeglere i Bergen. Holistiske lokalsamfunnsstudier, der man lager tradisjonelt feltarbeid på et sted for å fange opp hva som opptar folk, blir det heller ikke gjort mye av.
Ifølge Cas Mudde er høyreekstreme ideologier en radikalisert versjon av storsamfunnets verdier:
Instead of being understood as a normal pathology, the contemporary populist radical Right needs to be seen as a pathological normalcy. (…) It is well connected to mainstream ideas and much in tune with broadly shared attitudes and policy positions.
De bør altså ikke studeres som avvikere eller tapere, som personer som står “utenfor normaliteten”. Det er bare ved å studere storsamfunnets verdier og selvforståelse at vi kan forstå dem. Hovedelementene i den høyreradikale islamfientlige ideologien – nasjonalisme, autoritarisme og populisme finner vi overalt i samfunnet. Vi kan også se tegn på i mainstreamkulturen at krig er kulere enn fred.
Her ville det også vært nyttig å se hva som formidles i lærebækene i skolen. Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen, mener for eksempel pedagog Peter Kemp.
Slike studier om folk flest ville kunne avdekke det som antropolog Sindre Bangstad beskriver i et essay i Politikken som “hadet i vor midte”: Breivik er et produkt av det norske samfunnet. Terroristenes holdninger er mer utbredt enn man skulle tro. Men man ønsker ikke å bli konfrontert med denne sannheten. Marianne Gullestad som påpekte at store deler av den norske eliten opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet, fikk ikke akkurat mange venner, heller ikke innen akademia.
Sindre Bangstad skriver:
Gennem sine terrorhandlinger er Anders Behring Breivik imidlertid blevet ’en af dem’ – et menneske, vi frit kan hade. Det er nemmere sådan. For fredslandet Norge og de fredselskende nordmænd repræsenterer i egen selvforståelse den universelle godhed, og sådan vil det altid være.
Uanset hvor mange bombetogter, norske piloter gennemfører i muslimske lande, og hvor mange uskyldige civile, der dræbes af norske soldater i de samme lande, og uanset hvor meget den offentlige debat om muslimer og islam i Norge har fået præg af kloak, så står en ting klart: Vi vil ikke se hadet i vor egen midte i øjnene.
Signalene var der, men ble ikke sett”, fastslår Olav Elgvin, som driver den kjente bloggen Muslimprosjektet.
Nå, etter 22. juli har det slått ham hvor skjevt bloggen ble lest av journalister og politi, skriver han. Når “voldsromantiserende nordmenn” skriver kommentarer i bloggen sin som “Islam er fienden. (…) Derfor må muslimene bekjempes på alle mulige måter”, var det ingen som brydde seg. Når det en sjelden gang skjedde at en muslimsk leser ytret seg på ekstreme måter, ble Elgvin med engang kontaktet av journalister og folk som han antar kom fra politiet. Men ni av ti innlegg med ekstreme ytringer kom altså fra anti-islamske nordmenn.
3) Ta et oppgjør med islam-fokuset
Det er opplagt at terrorforskningen må ta et oppgjør med islam-fokuset sitt. Til tross for at terrorstatistikken ikke gir dem rett, blir terror også innen akademia (inkl antropologisk pensum) først og fremst assosiert med islam og Midt-Østen. Terrorforskningen “ser bare på islamismen”.
Et ekstremt eksempel er Center for forskning i islamisme og radikaliseringsprocesser ved Universitetet i Århus. Her er ikke forbindelsen mellom islam og terror noe som må undersøkes empirisk, den er selve grunnpremisset for “forskningen” deres. I flere papers som ligger ute på hjemmesiden deres kan vi lese påstander som “Islamism is designated as the primary enemy of the democratic world”.
Her trengs det en bedre balanse og kanskje også en avmystifisering av politisk vold. “Normale mennesker ville jo ikke tenkt tanken engang, på å gjøre noe sånt”, sa Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO, til VG om Breiviks massemord. Men hvor uvanlig er politisk motiverte drap og angrep egentlig? Vold som middel for å løse konflikter er integrert del av de fleste lands utenrikspolitikk.
Antropolog Talal Asad utfordrer i sin bok “On Suicide Bombing” det etablerte skillet mellom krig som legitimt og terror som illegitim:
Western states (including Israel) have now massacred thousands of civilians and imprisioned large numbers without trial; they have abducted, tortured, and assasinated people they claim are militants and laid waste to entire countries. (…) In the long perspective of human history, massacres are not new. But there is something special about the fact that the West, having set up international law, then finds reasons why it cannot be followed in particular circumstances. I find this more disturbing than the sordid violence of individual terrorists.
4) Mindre “dekonstruksjon”
For å utfordre stereotypier og oss-og-dem-tenkningen pleier antropologer å understreke at nasjoner, etniske grupper, rase og kultur osv er konstruerte enheter. Det er en svært viktig jobb å vise dette, men kanskje har antropologer gått for langt - eller de bruker et for teknisk språk når de snakker om tilhørighet.
Anti-islam-miljøene er spesielt opprørt over en setning som Thomas Hylland Eriksen sa i et intervju om forskningsprogrammet Culcom som han ledet. “Målet var å omdefinere Norge”, sa han om Culcom. “Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger”.
Jeg har etterpå tenkt at denne setningen ble misforstått og at jeg burde forklart den bedre i teksten.
Det er antropologen Yara El-Ghadban som i et interessant innlegg på bloggen sin spør om antropologene har gått for langt:
Constructed or not, artificial or not, these notions are invested in meaning, they are used and referred to in everyday life, so unless anthropologists are willing to go back to their old habits of telling people who they are and how they should think, we have an obligation to take seriously the meaning and value that groups and individuals invest in belonging.(…)
The question then is not how artificial or hegemonic one form of being is or not, but how individuals and groups strive to find belonging in a contemporary world that is constantly calling into question canonized myths of origin.
Jeg har oppsummert flere reaksjoner fra antropologer i innleggene "How can I contribute to a better world?" Anthropologists on the Oslo terror attacks - an update og Terror in Oslo: Who cares about Christian right wing extremism?. Ellers så har RORG som vanlig gjort en utmerket jobb med å samle lenker om mediedekningen.
OPPDATERINGER: Også i Danmark innrømmer forskere Vi ved intet om det højreradikale miljø (Information, 12.8.11) Siden 9/11 har nesten all terrorforskning handlet om “islamsk radikalisering". Forskningen “halter efter begivenhederne og folkestemningen".
Godt innlegg av Kadafi Zaman: På tide å ta en åpen debatt med islamhatere? (16.8.11)
SE OGSÅ:
Antropolog studerte FrP-lokallag
Forsk på innvandringsmotstanden!
Sindre Bangstad: “Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner”
Anfindsen mot Hylland Eriksen: Hvordan kommunisere med meningsmotstandere?
Marianne Gullestad: Racism - The Five Major Challenges for Anthropology
Ingen kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom
– Ordet ”befolkningsvekst” har fått en klangbunn av katastrofe, kaos, konflikt, og naturødeleggelse i media. Men det finnes ingen enkel eller entydig kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom, sier sosialantropolog Vigdis Broch-Due i et intervju med forskningsmagasinet Hubro.
Det er politiske beslutninger som får størst konsekvenser, forklarer hun. Et eksempel “beslutningen av etiopiske myndigheter, uten konsultasjon med nabolandene, om å demme opp Omoelven, som er livsblodet i hele regionen".
Internasjonale miljøorganisasjoner spiller også en tvilsom rolle:
– Europeere og amerikaneres drømmer om uberørt natur, fauna og eksotiske folkeslag er en ”melkeku” for investorer som kjøper opp store landområder for å utvikle øko-turisme i luksuriøs drakt. (…) Nomadene mister sine beitemarker og skvises sammen på mindre områder, væpnende konflikter øker og naturgrunnlaget utarmes. De som presses ut bosetter seg i nærheten av turistdestinasjonene som igjen fører til mellom annet avskoging, overbeiting og blokkering av migrasjonskorridorene for elefanter.
Antropologen har også laget en film med tittelen Producing Poverty
SE OGSÅ:
What anthropologists can do about the decline in world food supply
Antropologer: - Regnskogvern forverrer Kongokonflikten
EUs landbrukspolitikk skaper millioner av sultflyktninger
Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - masteroppgave
Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh
Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari
Mining and tourism more important: Bushmen forcibly removed from Central Kalahari
Hvor mye er DU verdt?
Hvor lønnsom er innvandringen for A/S Norge? Dette spørsmålet undersøkte det regjeringsutnevnte Brochmannutvalget i en mye omtalt rapport. Norge ser ifølge kritikere ut til å ha fått innvandrerregnskapet som FrP har krevd i mange år.
Økonom: Innvandring en bombe under velferdsstaten og Advarer mot europeisk trygdefest i Norge, skriver avisene.
Selv om man aksepterer markedstenkningen om landets innbyggere er det interessant å se hvilke spørsmål som reises, skriver Thomas Hylland Eriksen i en kronikk i Dagbladet:
For eksempel kunne man spørre: Lønnsomt for hvem? For et land som allerede flyter over av penger, eller for en lutfattig familie i Somalia, som mottar hundre euro i måneden fra en fembarnsmor som lever av trygd i Norge?
Noe annet som er interessant å peke på: Samtidig, mens offentligheten diskuterer hva man kan gjøre for å få flere innvandrere i arbeid, blir flere tusen mennesker nektet å jobbe, skriver antropologen. Dette er de udokumenterte, de ureturnerbare, de papirløse, som blir behandlet som ikke-mennesker, som mennesker uten verdi.
“I Norge er det vanskelig å få gjennomslag for tanken at alle mennesker er like mye verdt, sa Thomas Hylland Eriksen om regjeringens behandlig av papirløse. Debatten som fulgte ga ham rett.
“Verdens rikeste land har startet et oppgjør med migrantene, på jakt etter unyttige elementer", skriver Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten:
Bevæpnet med tall og statistikk har utvalget tatt for seg en sammensatt gruppe mennesker og regnet seg frem til hva disse er verdt. Resultat: ikke særlig mye. Ok da, polakkene og andre EØS-innvandrere reddet Norge fra kostnadspress og høy rente i en het økonomi frem til finanskrisen. Men det betyr ikke så meget på lang sikt. Selv EØS-innvandrerne kan nemlig få et levemønster med lav yrkesdeltakelse og overforbruk av trygd og andre ytelser, frykter migrasjonsutvalget.
Borsch er innvandrer fra Tyskland – og er – etter å lest rapporten – glad for å være fra “Vesten". For “er du fra Øst-Europa eller – enda verre – Asia eller Afrika, er du egentlig uønsket på norsk jord".
Egentlig trodde hun at “slike vurderinger av store befolkningsgrupper, basert på etnisitet, hørte fortiden til".
Men “når vi først er inne i debatten om hvilke grupper som er mer eller mindre verdifulle i samfunnet vårt", fortsetter hun, hvorfor da stoppe ved innvandrerne? Hvorfor ikke analysere hele befolkningen? Hvor mye er DU verdt?
Hvor samfunnsnyttig er egentlig du som leser dette? Hm? Tenkt på det noen gang? Her ligger det et stort, uutnyttet potensial for AS Norge. Ved å sette opp et individuelt nytteregnskap for hver innbygger får vi sannheten på bordet. Statistikk så det holder. Hvem nytter, og hvem koster gjennom et helt livsløp? Hvor bor latsabbene, hvem er for teite, giddalause, svake eller skrøpelige til å yte sitt? Vi får full oversikt over hvilken landsdel, hvilke befolkningsgrupper og ikke minst hvilke enkeltindivider som er minst verdifulle.
Tenk, hvilke gevinstmuligheter det kan gi samfunnsøkonomisk. AS Norge kan optimaliseres til helt nye høyder!
>> les hele kronikken “Menneskets nytteverdi i AS Norge”
Borsch har skrevet flere interessante kronikker tidligere, bl.a. om den økende politiske underklassen i Norge - innvandrere som har de samme pliktene som “etnisk norske", men ikke de samme rettene: “De ses på som nyttig arbeidskraft, ikke som politiske mennesker og likestilte medborgere.”
En annen kritiker av rapporten er Marte Michelet i Dagbladet som med kronikken Heretter er det personlig har skapt så mye debatt at hun leverte en oppfølger for noen dager siden: Tall og fakta:
Utvalgets avtrykk i den norske samfunnsdebatten blir ikke først og fremst tallene de har lagt fram, men perspektivet de forsterker: En forestilling om at det må være noe defekt med innvandrerne - moralsk, etnisk, religiøst, whatever.
Den forestillingen kan umulig bekjempes med bare tall og fakta. Den må også bekjempes med et motperspektiv - et som ser blant annet mine svigerforeldre som alminnelige mennesker, ikke minustall.
Hun er nemlig svanger med “velferdsstatens undergang", en “innvandrerunge” med pappa fra Iran:
Foreldrene hans, Mohammed og Parvin, flyktet fra Iran for redde sønnene sine unna den eskalerende krigen mellom Iran og Irak: Ville det vært en nettogevinst for Norge om Ali aldri hadde kommet til våre breddegrader, men i stedet hadde ligget i en massegrav i Iran, drept som utkommandert barnesoldat i det ørkesløse slaget mellom Saddam og Khomeini?
Det kan også være interessant å diskutere forskningens (manglende) uavhengighet og de tette båndene mellom akademia og myndighetene. En stor del av forskningen om innvandringen er bestilt fra myndighetene og resultatene er deretter, se tidligere sak Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen
Brochmann-utvalgets rapport Velferd og migrasjon. Den norske modellens framtid kan lastes ned gratis.
OPPDATERINGER: UiO-forskere bak rapporten får mer slakt. “Rapporten handler om hvordan styre Norge mest mulig i retning av å bli gratispassasjer i europeisk sammenheng", skriver Nina Dessau i Dagbladet.
Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen
Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.
Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:
– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.
– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.
Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.
Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror". Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:
– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.
Intervjuet er fordelt på to saker i Fria Tidningen: ”Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur” og Arabisk vår mot krigisk vinter
Se også Will Saudi Arabia lead Egypt’s counter-revolution?, en analyse av Max Strasser i den egyptiske avisa Al-Masry Al-Youm.
Madawi Al Rasheed har vært mye i media de siste månedene og er blitt blant annet intervjuet av ABC News Australia, PBS Frontline og Angry Arab
Antropologen har skrevet kronikker i Foreign Policy og Open Democracy.
I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.
Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org
Nylig har antropolog Thomas Fibiger fra Aarhus universitet kritisert det danske konsernet Mærsk for å svekke Bahrains demokratibevegelse. Konsernet har sparket mer enn 1000 arbeidere som deltok i demonstrasjonene og derfor ikke møtte opp på jobb.
SE OGSÅ:
“I ekte orientalistisk ånd": Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte
Saba Mahmood: Democracy is not enough - Anthropologists on the Arab revolution part II
Anthropologists: “It’s time to kill the Osama bin Laden myths”
Ny bok: Tverrfaglig blikk på barnas lidelser i asylmottakene
Barna lever i stor ensomhet, de sover dårlig og plages ofte av hodepine. Mange er ulykkelige og sliter psykisk. Noen av dem blir fullstedendig knust av de deprimerende omgivelsene.
I “Asylbørn i Danmark. En barndom i undtagelsestilstand” viser antropologer, jurister, sosiologer, psykologer og flere andre hva dansk asylpolitikk betyr konkret for barna i asylmottakene.
Meningen med boka er å gi forskningsbaserte innspill i debatten om dansk asylpolitikk, skriver bokas redaktører Signe Smith Nielsen, Kathrine Vitus i en innlegg i Information.
Barna føler nemlig konsekvensene av dansk asylpolitikk, der beskyttelsen av de nasjonale grensene er viktigere beskyttelsen av menneskene på flukt, på kroppen.
Livet på asylmottak er hardt, spesielt for barn når de må bo der i årevis. Det forekommer fortsatt, og den danske regjeringen har ingen planer om å gjøre noe med det, kritiserer redaktørene.
Kathrine Vitus sier i et intervju med Politiken at det mangler en overordnet diskusjon om, hva vi vil stille opp med en i verden, hvor kriger plutselig skaper flyktningestrømmer:
”Hver gang der bliver trukket en enkeltsag frem, lyder det fra højeste sted, at ’vi følger bare reglerne’. Men reglerne opstår ikke ud af det blå. Hvad er det for nogle præmisser, der ligger til grund for reglerne.
Politikerne forsøger at afpolitisere området ved at gøre det til et bureaukratisk og juridisk spørgsmål.
Med denne antologi viser vi videnskabeligt, hvilke konsekvenser lovene har, og hvis man fremlægger de konsekvenser, så bliver det en mere åben diskussion, hvor man ved, hvad det er, man vælger.”
Boka viser også framskritt, skriver Danmarks Radio: Flere asylbarn får - som det er vanlig i Norge - å besøke den vanlige skolen.
Men grunnvilkårene er likevel de samme, sier Vitus:
Børnene kender ikke deres fremtid, og de lever i en frygt for hjemsendelse. De lever på kanten af samfundet - hverken indenfor eller helt udenfor.
Boka fikk terningkast fire i Politiken. Anmelder Poul Aarøe Pedersen mener boka bør deles ut blant politikerne på Christiansborg som er ansvarlig for den nåværende politikken overfor asylbarna.
Menneskerettssituasjonen i Norge overfor flyktninger er heller ikke forbilledlig. Etter å ha hørt hvordan norske myndigheter behandlet småbarnsmoren og læreren Tsehay Shumye, som flyktet fra Etiopias regime etter valget i 2005, skrev Dag Herbjørnsrud i Ny Tid: Kjære FN: Hjelp oss!: Norge trenger en humanitær intervensjon.
SE OGSÅ:
Studie: Asylbarn blir ikke hørt
En etnografi fra et asylmottak for enslige mindreårige
Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”
Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold
Når kommer opprøret i Vest-Sahara?
Demonstrasjon i Madrid for Vest-Saharas uavhengighet. Foto: Saharauiak, flickr
Det er ikke minst på grunn Vestens støtte at diktatorene i Midt-Østen og Nordafrika kunne sitte og undertrykke i så lang tid. Vesten er også innblandet i Vest-Sahara-konflikten som er en “varm geopolitisk kartoffel", forteller Konstantina Isidoros i en reportasje i Information.
Hun er doktorgradsstipendiat ved Oxford University og for tiden på antropologisk feltarbeid i Sahara.
“USA og Frankrig slås om at opnå regionalt overherredømme og få adgang til landets naturressourcer med Spanien sprællende midt imellem", forklarer hun.
Marokko har holdt den mest ressourcerige og frugtbare trefjerdedel af Vestsahara besat i 35 år og har brutalt holdt landets oprindelige befolkning, saharawierne, nede. Mange af saharawierne, der ikke bor her, bor derfor i de lejre i den algeriske del af Sahara, som de flygtede til under den Marokkanske invasion i 1975.
Press fra det internasjonale samfunn ville kunne føre til at Marokko trekker seg ut og Vestsahara får sin selvstendighet, tror hun. Men verden gjør ingenting fordi landene som har makten til å presse Marokko (USA, Frankrike, Spania og Storbritannia) kun lytter til den Marokkanske side av saken, “og at de i øvrigt er ganske tilfredse med den finansielle og strategiske status quo.”
“Marokko ville aldrig have kunnet slippe af sted med dette uden hemmelige geopolitiske aftaler med Spanien, USA og Frankrig, næret af disse landes grådighed efter Vestsaharas ressourcer", insisterer hun.
>> les hele saken i Information
I Vest-Sahara. Foto: Martine Perret / FN, flickr
Antropologen har skrevet en del om situajonen i Vest-Sahara, den siste saken handlet om Awakening Protests in Morocco And Western Sahara (Ghanamma.com, 18.3.11), dessuten Western Sahara and the United States’ geographical imaginings (Concerned African Scholars, juni 2010), Western Sahara: Morocco incites potential for war (Afrik-news.com 15.11.10) og Morocco uses torture to silence Sahrawi activists (Pambazuka).
Både FN og Haag-domstolen har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Se også Landprofilen Vest-Sahara av Fellesrådet for Afrika, , dessuten Marokko-temasiden på Globalvoices, Hard hånd mot protestleir i Vest-Sahara i VG (8.11.10) og Norsk oljeleting i okkuperte Vest-Sahara (Norwatch, 12.1.09)
