Category: "familie"
"Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug og myndighetene ha innsyn i det?"
(via Konrads tankesmie) For tiden kjører Nettavisen i samarbeid med Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi enda en av disse åpenbart fortsatt populære anti-islam kampanjene. Denne gangen har de tatt for seg frivillige samlivsavtaler som i Nettavisen kalles “nytelses-” og “turistekteskap”.
Nettavisen og dens kilder er rystet av disse praksiser og slår alarm.
“Felles for alle frivillige samlivsavtaler som inngås mellom muslimer i Norge er at det handler ikke om noe mer mystisk enn at to parter avtaler seg i mellom hva som skal gjelde i forholdet deres. Hvorfor i all verden skal Hege Storhaug eller myndighetene ha innsyn i det?”, svarer sosialantropolog Linda Alzaghari i innlegget Sex, løgn og sharia som også er publisert i Dagsavisen.
Alzaghari skrev masteroppgave om muslimske samlivspraksiser i norsk kontekst. Hun er daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. På Dagsavisens Nye meninger har hun hittil skrevet åtte innlegg.
SE OGSÅ:
Moralpoliti et innvandrerproblem?
Der en kvinne er gift med flere menn: Doktorgrad på flermanneri i Tibet
On African Island: Only women are allowed to propose marriage
“Bisarre skikker kjennetegner norske kvinners dagligliv”
Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?
Slik bør Oslo-terroren endre forskningen
– Ingen vits å argumentere mot anti-muslimske konspirasjoner
Nye studier om nye mødre og den nye middelklassen
Dei har høgare utdanning, lever i arrangerte ekteskap og lar barna ta koranskole via Skype mens de selv er i Norge. Monica Five Aarset skriv doktoravhandling om den nye middelklassen, melder nettstedet Kilden.
Hun forsker på familiestrukturer i pakistansk-norske og indisk-norske middelklassefamiliar, forklarer hun:
– Middelklassefamiliar med minoritetsbakgrunn får ofte færre barn, giftar seg seinare og tek høgare utdanning. Dei blir gjerne framstilt som meir ‘norske’ enn andre familiar med minoritetsbakgrunn. Det eg vil sjå på er kva alt dette inneber i praksis for dei, og korleis norskheit framstår for desse familiane.
Hun forteller også at kontakten med hjemlandet (til familiens) er - stikk i strid til det som mange politikere mener - en positiv ressurs for livet i Norge. Å vedlikeholde relasjoner til hjemlandet kan hjelpe integrasjonen i Norge, viser også Sarvendra Tharmalingam i sin doktoravhandling som han forsvarte like før sommerferien.
I hovedoppgaven sin undersøkte Monica Five Aarset framveksten av en ung, kvinnelig, norsk, muslimsk identitet.
Samtidig fant antropolog Ida Erstad ut at tidsklemmen gir nye kjønnsroller i Groruddalen. Hun er del av Alnaprosjektet ved UiO og har vært på feltarbeid blant norsk-pakistanske mødre.
– Det ser ut til at mødrene ønsker å oppdra guttene sine til å delta mer på hjemmebane enn det fedrene deres gjør, forteller hun i et intervju med meg på vegne av Sosialantropologisk institutt, UiO:
De prøver å oppdra jentene og guttene mer likt enn det de, deres brødre og deres ektemenn ble oppdradd. Mor sørger for at guttene er sammen med henne på kjøkkenet og hjelper med å lage mat og rydde. Det å være mor er ikke bare å være hjemme med barna. Mødrene vil delta i arbeidslivet og ellers i samfunnet, og det kan være vanskelig hvis mannen ikke deltar hjemme.
SE OGSÅ:
Muslimbriller og feminisme: Antropologer slår til
Skrev masteroppgave om travle tamilske mødre
Etnifisering av forskningsresultater? Vårt Land om anti-barnehage foreldre
Antropolog Marie Louise Seeberg har undersøkt hvorfor noen (få) foreldre ikke sender barna sine til barnehagen. Sammen med en del kollegaer intervjuet hun foreldre i Oslo, Østfold, Vest-Agder og Finnmark.
Vårt Land omtaler rapporten og oppsummerer slik:
Foreldre som velger bort barnehage kan deles inn i tre grupper: Samiske foreldre som er opptatt av å bevare samisk kultur og livsform, flerkulturelle foreldre og innvandrerforeldre som ønsker at barna skal ha et solid grunnlag i morsmålet sitt før de lærer norsk – og verdikonservative foreldre som er opptatt av at familien er den beste rammen rundt et barn.
Saken ble plukket ut av NTB / forskning.no.
Jeg var litt overrasket over disse “resultatene". Går det an å omtale disse gruppene så så upresist? Er dette virkelig de mest relevante kategoriene?
Når man tar en titt på selve rapporten, vil man finne en helt annen oppsummering:
- Vårt materiale indikerer at foreldre som ikke benytter barnehage for sine barn, i hovedsak har god kjennskap til barnehager.
- Foreldrene er kritiske til at barnehager tilsynelatende er tilrettelagt for arbeidslivets behov, snarere enn for barnas behov for ro og omsorg.
- Foreldrene var opptatt av at barna skulle være godt forberedt til skolestart og var positive til barnehagens pedagogiske tilbud, men var kritiske til at barnehagens måte å løse denne oppgaven på, var den eneste rette.
- Foreldrene ønsket selv å overføre grunnleggende kulturell kunnskap, språk og verdier til sine barn før denne oppgaven ble overtatt av barnehage eller skole.
Og ikke minst kan vi lese denne konklusjonen:
Den sterkeste fellesnevneren blant våre informanter er av ideologisk karakter, og går på tvers av klasse, etnisitet og bosted.
Dessuten er det interessant at antropologen ikke bruker betegnelsen “verdikonservativ” om informantene sine.
Jeg minner på en interessant debatt i Morgenbladet for to år siden. Der utfordret Simen Tveitereid - forfatteren av boka Hva skal vi med barn? - norsk barnehagepolitikk. Hvem er barnehager for? Er de til barnas beste? Eller handler norsk barnehagepolitikk først og fremst handler om å tilrettelegge for at våre voksne liv skal gå rundt? Hvorfor denne stilltiende enigheten om barnehagens fortreffelighet?
Seeberg er også forfatteren av boka Når velferdsstaten møter verden
SE OGSÅ:
Integrering: “Barnehagene kan gjøre mer skade enn gavn”
Antropolog for mindre lek med barna
- Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!
Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor
Hyggen - danskhetens kjerne?
|
|
Dansk hygge. Foto: Thorbjørn Kühl, flickr |
Hvorfor velger familien bort den dyre vinen og luksushotellet? For mye velstand og luksus ødelegger hyggen, og det er noe av det verste som kan skje for en danske ifølge antropolog Jeppe Trolle Linnet, melder Nordjyske.
Ja, Jeppe Trolle Linnet forsker på den danske hyggen. Hyggen spiller ifølge ham en undervurdert rolle i den danske selvforståelsen. Opplevelsen av hygge er viktig og ettertraktet, leser vi:
Hyggen bestemmer, hvornår vi opgiver et skrantende forhold. For meget eller for lidt hygge udgør ligefrem et succesparameter. Det anvender vi til både at bedømme, hvor vellykket andres liv er og bortforklare situationer, hvor vi slækker på disciplinen eller ikke lever op til egne eller andres idealer.
Å møte opp i overdrevent pene klær, er ikke veien å gå hvis man vil ha det hyggelig. Hyggen er noe folkelig og naturlig, sier han til Kristeligt Dagblad:
- De fleste mennesker lever i en verden, hvor de ikke kan vise alle sider af sig selv. De har én identitet på jobbet og en anden med vennerne i sportsklubben. Men i vores kultur er idealet om at turde vise sit sande jeg centralt, og det mener vi, at vi kan, når vi hygger med familien eller de nære venner. Hygge må ikke være alt for bevidst iscenesat. Det skal være en stemning, der opstår af sig selv.
Danskenes hyggekultur kan også forklare hvorfor danskene ikke er spesielt gode til å etterleve rådene om å spise og leve sunt, sier han:
- Det er svært at forene sundhed med ideen om hygge, eftersom hygge ses som modpol til alt det tjekkede og kontrollerede i tilværelsen.
Forherligelsen av den folkelige hyggen bunner blant annet i protestantisk moral: Man gir avkall på det materielle, dyrker det indre på bekostning av det ytre. Den harmonerer også med janteloven.
Jeppe Trolle Linnets ble oppmerksom på hyggens betydning mens han jobbet med sin doktoravhandling om forbruksmønstrene hos middelklassefamilier i København.
>> les hele saken i Nordjyske. Se også omtalen i Kristeligt Dagblad og Videnskab.dk
På sin hjemmeside har han lagt ut teksten Når vi »gør« familie (pdf).
Hyggen har vel en lignende betydning her i Norge. Denne minner om sosialantropolog Anh Nga Longvas observasjoner om nordmennenes manglende høflighet og Franziska Rüttimann Storemyrs studie av norske hjem der bl.a. “peiskos” er viktig.
SE OGSÅ:
I Danmark: Ikke begynn med osten!
“Danskene er sine egne verste urostiftere og terrorister”
Skrev en avhandling om nordmenns uhøflighet
Vil ha hvite norske barn
Fire barn er flott i en etnisk norsk familie, men ikke i en somalisk. Norske kvinner oppfordres til å få flere barn for å hindre befolkningskollaps. Samtidig framstilles det ofte som et problem når noen innvandrerne får mange barn. Antropolog Guro Korsnes Kristensen skriver om dette paradokset i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning, melder nettstedet Kilden.
Både i forskningstekster, aviser, ukeblader og tvilsomme anti-innvandring-nettsteder har forskeren oppdaget en markant forskjell i hvordan det skrives og snakkes om barnetall i henholdsvis majoritet og minoriteter:
– Mange innvandrergrupper får gjennomsnittlig flere barn enn det norske gjennomsnittet på 1,9. Men dette bidraget til befolkningsveksten blir enten usynliggjort eller beskrevet som et problem.
Artikkelen er ikke tilgjengelig på nett.
SE OGSÅ:
Stort antropologisk forskningsprosjekt: Hvorfor føder europeiske kvinner ikke flere barn?
Hvorfor er barnløshet et tabu?
Når russiske og indiske surrogatmødre lager norske barn
Minoritetsforeldre: Engasjerte men umyndiggjort
Majoritetens redsel for minoriteten: Appadurais nye bok nå på svensk
Skrev masteroppgave om travle tamilske mødre
Hvordan holde en familie sammen som er spredt over flere kontinenter? Hvorfor er livet til tamilske mødre i Norge så hektisk? Og hvorfor drar så mange tamiler - også de hinduiske - på pilegrimsreise til Lourdes?
Stine Bruland Sørensen har vært på åtte måneders feltarbeid blant tamilske mødre og deres familier i Oslo. Mødrene engasjerer seg i kampen for en tamilsk stat. Hun har nettopp levert masteroppgaven “Å skape hjem. Erfaringer og betydninger av tilhørighet i tamilske transnasjonale familier.“
Hun har fått mange advarsler om “feltarbeid hjemme” fordi det er ofte vanskelig å få innpass hos folk. Men slik var det ikke. Det gikk bra: Hun ble invitert til å bo hos en tamlsk familie i Oslo. Der bodde hun en gang to måneder i strekk og gikk etterhvert fra å være ”studenten” til å være “adoptivdatter”. En far spøkte og sa at han skulle gjerne hatt en sønn til så kunne han gifte henne bort.
Antropologen lærte seg litt tamilsk, gikk på kurs i tamilsk dans og ble med på mange arrangementer. Hun dro også med to familier på en pilegrimsreise til Lourdes i Frankrike.
>> Intervju på Culcoms hjemmeside
SE OGSÅ:
Hjemme bra, men borte best? - Fagkritisk dag om feltarbeid
Online: Thesis about Up-Country Tamil Students
Ujevnt om transnasjonale liv i Oslo
Intervju med Benedict Anderson: Liker nasjonalismens utopiske prosjekt
- Ikke stakkarsliggjør foreldreløse barn!
Millioner av afrikanske unger har mista foreldrene sine i aids. Bør vi synes synd på dem? Nei, mener Tatek Abebe. Forskerens observasjoner stemmer dårlig med bildet av forsvarsløse barn som ikke ville klare seg uten vestlige hjelpeorganisasjoners nåde, skriver NTNUs forskningsmagasin Gemini.
Tatek Abebe har tatt doktorgrad på oppvekstvilkår for etiopiske barn som har mista en eller begge foreldre på grunn av aids, og for tiggerbarn i Addis Abeba. I flere langvarige feltopphold fulgte han barna.
Han fant ut at de aller fleste barn blir tatt hand om av storfamilien. Barna er selv aktive og bruker sine ressursser for å bedre sin livssituasjon. Han kritiserer både FN og vestlige hjelpeorganisasjoner som er for opptatt av barnas individuelle rettigheter:
– (Barna) lever i gjensidig binding med ein familie, stor eller liten. Deira liv og røyndom henger tett saman med vilkåra for resten av familien. Og dei ser også at dei sjølve har eit klart ansvar for å bidra til hushaldet.
– Desse forholda er betre spegla i det afrikanske charteret om barns rettar, som også legg vekt på barns ansvar og pliktar overfor familien. Men vestlige hjelpeorganisasjonar ser ut til å vere opphengt i barns individuelle rettar og krav. Dermed står dei i fare for å misse det komplekse samspelet og den gjensidige bindinga mellom barn og den nære eller utvida familien deira.
Han kritiserer også stemplingen av barnearbeid som forkastelig og i strid med barnas interesser. Tvertimot kan arbeidet bidra til å styrke barnas posisjon, selvfølelse og sosialiseringen inn i voksenverdenen samtidig som arbeidet gir verdifulle bidrag til husholdet.
Barna, sier han, er ingen hjelpeløse ofre. Vi må ikke se bort fra ressursene de selv har.
>> Intervju med Tatek Abebe og podcast
SE OGSÅ:
Somaliske klaner - verdens beste forsikringssystem
Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor
Antropolog for mindre lek med barna
To grasp the childrens’ point of view - Første notater om Childhoods-konferansen
Når foreldre migrerer: Hva er barnas beste?
Hva skjer med barn som har foreldre som har migrert til utlandet? Kan vi snakke om omsorgssvikt når foreldrene forlater barna sine? I Apollon, forskningsmagasinet til Universitetet i Oslo, er det en interessant sak om forskningsprosjektet Informal Child Migration in Europe.
Magasinet har intervjuet tre antropologer. Forskerne mener at det ikke er sikkert hva som er barnas beste i slike situasjoner.
Alexander Tymczuk (som også har begynt å blogge) forsker på ukrainske arbeidsmigranter i Spania. Majoriteten velger å la barna være igjen i Ukraina, fordi de har planer om å returnere i løpet av få år. Han sier:
Diskusjonen dreier seg i hovedsak om å hva god barneomsorg er. Her inngår to viktige elementer. Det første er omsorg som fysisk nærhet, det andre er omsorg som oppfyllelse av barns materielle behov. For mange ukrainere er de to uforenlige.
Bor du sammen med barna i Ukraina, har du ikke råd til å gi dem utdanning. Velger du å finne arbeid i utlandet, må du skilles fra barna i en periode.Migrantene selv ser derfor på arbeidsmigrasjon som en investering i barnas velferd og fremtid, og prisen som betales er at barna vokser opp uten én av eller begge foreldrene i kortere eller lengre perioder.
Som del av forskningen arrangerte han en stilkonkurranse blant barn av arbeidsmigranter:
Selv om de fremstiller adskillelsen fra foreldrene sine som noe traumatisk, føler mange at de har blitt mer voksne og selvstendige etter at foreldrene reiste. Et annet tema som går igjen, er at barna forstår at foreldrene reiser for deres skyld, samtidig som de påpeker at fysisk nærhet til foreldrene ikke kan byttes mot penger og materiell velstand.
Esben Leifsen påpeker at det ikke finnes noen felles oppfatning av hva familie er.
– På Kapp Verde er det vanlig å overlate barn til andre, mens for en del østeuropeiske familier er det et stort moralsk problem. I Norge er det å gi fra seg et barn noe av det verste du kan gjøre.
Cecilie Øien, som jobber med familiestrukturer hos angolanske migranter i Portugal, er enig:
– Jeg prøver å finne en motvekt til det norske fokuset på kjernefamilien. (…) Vi ser en frodighet i ulike måter å leve på som blir oversett i politikkutformingen.
Det er viktig å stille spørsmål om begreper, som ”barns beste”, ”barns sårbarhet” og ”barndom”, sier Espen Leifsen. Begrepene reproduseres nemlig og blir ofte tatt for gitt, uten at man kjenner grunnlaget for begrepene.
SE OGSÅ:
Antropolog for mindre lek med barna
Flerforeldreprinsipp blant samene - Doktorgrad på rituelt slektskap
Må en ha samme foreldre for å være brødre?
To grasp the childrens’ point of view - Første notater om Childhoods-konferansen
The anthropology of children, war and violence
Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor
Hvorfor er barnløshet et tabu?
Det er ikke mange antropologistudenter i Norden som blogger om faglige ting. Assad Nasir er en av dem, og i det siste innlegget kommenterer han Knut Olav Åmås’ spennende kronikk De frivillig barnfrie.
Det er et av de største tabu i vårt samfunn i dag å tenke: Jeg ønsker meg ikke barn. Assad Nasir peker på at Norge ikke bare har et av de høyeste andel fødende kvinner blant befolkningen. Norge ligger også på verdenstoppen i adopsjon. Han mener frivillig barnløshet har blitt mer tabubelagt fordi det ikke lenger finnet en “legitim” grunn for ikke å ha barn eller å ikke ville ha barn:
Bioteknologien har gjort det mulig for en kvinne som naturlig ikke kan få barn nettopp å kunne få barn, og velferdsordninger som fødselspermisjon, barnehage osv. har gjort det mulig for kvinner å ha barn samtdig som å ha karriere.
Skal en trekke det litt langt, og jeg velger å gjøre det her, så kan en påstå at kvinnefrigjørerne, som i all hovedsak har bestått av kvinner selv, har tapt kampen for sine egne kjønnsfeller. Kvinnen har frigjort seg økonomisk, til en viss grad, men parolen om å bestemme over egen kropp virker i denne sammenhengen totalt mislykket. Det normative kravet om å ønske seg barn og få barn kan sees på som overstyrende “sjølråderett over egen kropp” når de frivillig barnfrie fremstilles som “unormale” av majoriteten, eller de barnekjære kvinners hegemoni.
>> les hele saken på Assad Nasirs blogg
Antropolog Malin Noem Ravn har kommet til en lignende konklusjon, se - Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne
Fri diktning om vold mot barn i "innvandrerfamilier"
Nyheten gikk gjennom alle avisene. “Innvandrerforeldre slår sine barn mer enn norske foreldre”. Nå har en journalistikkstudent avslørt at Dagsavisens sak er basert på fri diktning. Det finnes ingen undersøkelse om dette. Hvordan reagerer mediene? Med taushet.
I motsetning til journalistene i diverse aviser som bare klippet og limet fra Dagsavisen, sjekket Trine Lynggard Dagsavisens kilde - Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som har gitt ut rapporten «Forebygging av vold i oppdragelsen. Samarbeid mellom hjelpeapparat og minoritetsforeldre. En kunnskapsoversikt 2008».
Det viser seg at Dagsavisen-journalistene Kristina T. Storeng og Mai-Bente Paulsen leste feil. Tallene stemmer nok. Barn med foreldre fra “ikke-vestlige” land er mer utsatt fra vold - men det er snakk om vold fra voksne og ikke bare fra foreldrene. NKVTS skriver helt tydelig:
«Når det gjelder forekomst av fysisk avstraffelse blant etniske minoriteter, finnes ingen undersøkelser som kan gi et godt bilde av dette. Derimot finnes det undersøkelser som antyder noe om forekomst av fysiske overgrep og voldserfaringer i barne- og ungdomsårene generelt».
(…)
Undersøkelsene viste at ungdom med far med ikke-vestlig bakgrunn var mer utsatt for vold fra voksne enn ungdom med norskfødt far; tallene var henholdsvis 6,7 % versus 2,7 % for guttene og 7,4 % versus 4,1 % for jentene. Det kom imidlertid ikke frem hvorvidt de voksne som utøvde volden var foreldre/foresatte eller andre voksne. Undersøkelsene fanget heller ikke opp antall, hyppighet eller alvorlighetsgrad av voldsepisodene
Det flere andre hårreisende saker som Lynggard kritiserer, bl.a. Dagsavisens antakelse om at alle «innvandrerforeldre» er muslimer.
>> les Trine Lynggard innlegg i Dagsavisen: «Innvandrerforeldre» slår oftere sine barn?
Jeg gogglet litt rundt for å sjekke om avisene har fulgt opp Lynggards avsløringer. Men det virker som om avisene har valgt å ignorere denne saken. Den passet jo på en måte godt inn i mange nordmenns forestilling om seg selv som forbilde for innvandrere. - Slutt å slå barna, refser barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt. Som barneombud Reidar Hjermann sier til NTB, så er jo “vold i oppdragelsen blant innvandrere et mønster og inngår som en naturlig del av barneoppdragelsen” ifølge Varden. Han betegner det som “en kulturelt betinget praksis” i Dagsavisen.
Abid Q. Raja og Nadia Ansar aksepterer premissene på samme måte når de skriver i Dagbladet at det “er på tide at myndighetene konsentrerer seg om å opplyse om skadevirkningene av vold, og opplyse om alternative oppdragelsesmetoder.".
Norsk selvgodhet på sitt beste er kanskje saken Når barn får bank, skrevet av Mala Wang-Naveen. Hun skriver like unyansert som Dagsavisen kollegaene:
Hvorfor banker innvandrere barna sine? Fordi de fortjener det. Holdningen forteller om et syn på barneoppdragelse som henger igjen hos mange med røtter i andre land.
Fra et antropologisk perspektiv handler denne saken mye om identitetspolitikk og nasjonsbygging - spesielt hvis tar en titt på situasjonen til Danmark der politikerne går enda lengre. »Jeg ved, at det i Danmark er forbudt at slå sine børn« - dette må innvandrere skrive under på, hvis de vil ha oppholdstillatelse i Danmark.
Idag skriver Aftenposten om Redd Barnas aksjon “Vennligst forstyrr”. Her skriver de forresten (tall fra NOVA) at hvert fjerde barn i Norge blir slått!
Vold mot barn er et tema som det må forskes mer på. I Children, childhoods and violence skriver antropolog Jill E. Korbin at det fins mange gode studier som beskriver vold mot barn, men få gode studier som forklarer konsekvensene av denne volden. Hun peker på at det rundt omkring i verden fins mange ulike oppfatninger om hva som er vold og hva som er dårlig for barn:
Isolation for sleep at night, for example, is widely regarded cross-culturally as detrimental to children, yet it is the ideal practice in middle-class families in the United States. Although conceptions of child abuse in North America and Western Europe have had a focus on physical violence, in some societies verbal violence toward children is regarded as much more serious than physical violence.
Og så har vi selvfølgelig den psykiske volden mot barn som myndighetene utøver mot barn på flukt - noe som jeg skrev om i avisa Utrop i saken UDI splitter familier, eller tenk på volden mot barn i krig som vi så flere eksempler på under filmfestivalen Film fra Sør, blant annet “Buddha Collapsed out of Shame” som jeg skal skrive om senere - oppdatering - som jeg nå har gjort i innlegget The anthropology of children, war and violence
SE OGSÅ:
Har studert norsk forståelse av vold og minoriteter
Ny rapport: Barn og unge fra nasjonale minoriteter. En nordisk kunnskapsoversikt
Anthropologist calls for a greater appreciation of child labor
