antropologi.info - sosialantropologi i Norden blogg

Det er mye som har hopet seg opp i den nesten 10 måneder lange pausen på antropologi.info - ikke minst mange saker fra og om Thomas Hylland Eriksen. I det siste har han tatt seg spesielt av de mer store spørsmålene.

I et nyere innlegg i VG for eksempel stiller han spørsmålet: Hva er det som virkelig har forandret norsk kultur i det siste? Er det innvandring? Eller er det heller nyliberalismen? “De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur”, skriver han, “ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.”

I Maktens ansikt i verdens frieste samfunn i Politiken kommer det opp følgende spørsmål: Hvorfor er det så mye urettferdighet i dag? Hvorfor så store forskjeller mellom rik og fattig? Tekstens svar er mulig å tolke slik: Fordi vi ikke gidder gjøre noe med det. Vi vil helst ikke tenke på ulikhetene. Vi er lydige og disiplinerte borgere som ikke gjør motstand mot systemet. Det nå på tide å utfordre makten som styrer våre liv, mener antropologen.

Hans nye forskningsprosjekt “Overheating” som han holder på å sette igang nå ihøst, dreier seg også om store spørsmål. Det dreier seg ikke om noe mindre enn å skrive en “antropologisk verdenshistorie”:

“Målet er å laga ei verdshistorie om vår tid, med eit antropologisk blikk og med vekt på globaliseringa sine kriser”, sa han til Uniforum tidligere iår.

De tre krisene han mener er
(1) økonomi-finans
(2) kultur-identitet
(3) klima-miljø

Hylland Eriksen forklarer:

– Me skal ta føre oss fem heilt ulike land og forska på fire ulike grupper i kvart land. Det som er klart er at eit av landa vil vera eit nyindustrialisert land (BRIC-landa), medan eitt vil tilhøyra OECD, dei tre andre vil vera eit muslimsk, eit semiperifert land og eit av dei fattigaste. I kvart land vil me gjera feltarbeid mellom representantar frå den politiske klassen nasjonalt eller lokalt, representantar frå dei frivillige organisasjonane og frå vanlege folk. (…).

Blant de mange temaene er det også et tema som ofte er blitt neglisjert av antropologer - klasseskiller:

I prosjektet vil me sjå nærare på dei globale klasseskilnadene. Arbeidarar i Kina må arbeida under helsefarlege forhold for at me i Vesten skal få dei mest moderne mobiltelefonane. (…) [Det] vil vera interessant å sjå skilnadene mellom dei styrande klassane, middelklassen og dei fattige i dei fem landa me skal driva feltarbeidet vårt i. For oss blir det svært spennande å finna meir ut om det.

Sjekk også hans paper (fra 2009): Living In An Overheated World: Otherness As A Universal Condition (pdf)

Ikke akkurat overraskende nok, så har Hylland Eriksen også publisert flere nye bøker, bl.a. “På stedet løp. Konkurransens paradokser” (sammen med Dag Olav Hessen) - sjekk bokutdrag av kapittel 3. Sosialantropologen og biologen leverer “en heseblesende utlegning av hva konkurranse er, hvorfor vi ikke hadde klart oss særlig bra uten, og hvorfor vi likevel er nødt til å temme konkurransen iblant”, skriver Simen Ekern i Dagbladet.

“Konkurranse er så til de grader en del av lufta vi puster i at vi bare unntaksvis reflekterer over hva dette gjør med oss og hvor den fører oss”, skriver Dag Olav Hessen og Thomas Hylland Eriksen i kronikken i Dagbladet “Konkurransens spiraler”. En lignende kronikk har de publisert i Morgenbladet.

Dagsavisen intervjuet Thomas Hylland Eriksen på grunn av boka, men det ble mer en prat om løs og fast. Jeg liker det han sa om den altfor snille debattkulturen i norsk akademia som han sammenligner med anarkistiske Gateavisa der han jobbet i tidligere. Han har aldri vært så uenig med folk noe sted som der:

Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst. Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia - vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.

Han har også gitt ut en roman - Veien til Barranquilla. Steinar Sivertsen er i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad ikke helt overbevist av denne “latinamerikanske road movien”. Hilde Reinertsen i Klassekampen (6.10.2012, ikke på nett) er litt mer positiv, selv om hun også påpeker at “det blir raskt tydelig at Hylland Eriksen ikke først og fremst er en skjønnlitterær forfatter”:

Men Hylland Eriksen kan skrive, og han kan se: Han har tidvis svært gode skildringer av landskapet og samfunnet hovedpersonene beveger seg i. Pablos oppdagelsesferder i Bogotá utgjør fine sidehistorier. Hylland Eriksens store fortrinn - hans nisje som sosialantropolog - kommer tydeligst fram her: I den varme, empatiske skildringen av lokalsamfunn der mye er ille, men hvor mye også tross alt er fint. Folk opplever fattigdom, lidelse og sorg, men også de har mest hverdag, ispedd pussige øyeblikk og overraskende skifter. (…)

Er det noe Hylland Eriksen får til her, er det å ikke la bistandsaktørene få bestemme hvordan vi betrakter verden. Folk er sjelden verken rene ofre eller rene overgripere, de har muligheter og livsvalg. Påminnelsen om at «ingen kommer herfra», som en biperson sier, at det å flytte på seg er noe av det mest menneskelige av alt, er også et sentralt poeng i mye av Hylland Eriksens forskning, ikke minst i hans siste storprosjekt om globalisering. Dette perspektivet er et viktig korrektiv til de mange bildene bistandsbransjen produserer av mennesker som sitter fastlåst i sin egen situasjon. Og den sleivete fortellerstilen er en befriende avveksling fra bistandens gravalvor.

Og så har han skrevet en bok til 22.juli-ungdommen: “Det som står på spill”.

“Boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn”, skriver Cathrine Krøger i Dagbladet, mens Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad er litt mer skeptisk: Professoren belærer ungdommen.

En litt mer dyptgående anmeldelse står i danske Information. Mest av alt er boka “et dokument over, hvor hårdt Norge er blevet ramt af Anders Behring Breiviks attentat”:

Den er vidnesbyrd fra et samfund under angreb – en slags fællessang for voksne og børn, hvor de forsikrer hinanden om, at de vil det gode og tager afstand fra det onde. (…)

Antropologen optræder med denne bog som stammens gamle vismand, der overrækker næste generation en stor bog med gode råd til, hvordan de skal opretholde den sociale orden og de fælles goder. Den erfarne repræsentant for samfundet fortæller de unge, hvordan det hele hænger sammen, og hvad de selv skal gøre for at få fællesskabet til at fungere. (…)

Den gamle vismand opfordrer ikke de unge mennesker til at gøre oprør mod den etablerede orden. Han opfordrer dem til at studere reglerne, forventninger og koderne, så de kan tilegne sig dem og føre dem videre. Overordnet fremstilles samfundet ikke som en orden, vi selv udvikler, men som noget givet, vi ikke må tage for givet. Samfundet skal plejes gennem engagement og deltagelse – hvis de unge forsømmer det, skal de ikke regne med at få en ipad tilbage, hvis de glemmer den på et togtoilet.

(interessant, dette står i sterk kontrast til kronikken i Politikken jeg nevnte der han oppfordrer oss til å gjøre motstand mot systemet)

I februar iår er Thomas Hylland Eriksen blitt 50 år. Se bursdagsintervjuet i Morgenbladet Stadig grunn til begeistring.

Ellers er det også mye nytt på hans hjemmeside

Rettspsykiaterne har erklært Anders Behring Breivik strafferettslig utilregnelig og gitt ham diagnosen paranoid schizofren og psykotisk. Denne vurderingen er etnosentrisk og bygger på et for snevert faglig perspektiv, forklarer antropolog Tore Bjørgo i en kronikk i Aftenposten:

Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.

De sakkyndige har ikke interessert seg for Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted. “Dette ligger selvsagt utenfor de sakkyndiges mandat”, insitererte de i Aftenposten.

Men er det ikke selvsagt at man må ta med de kollektive forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører med i vurderingen? For mye av det ABB står for er velkjente tenkemåter i disse miljøene, skriver han:

Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet. (…)

Svaret er derimot et annet når man tar utgangspunkt i “kulturen” i høyreekstreme miljøer, understreker Bjørgo. Han mener at det ikke er betryggende for den videre rettsprosessen at rettspsykiaterne ikke vil gå inn i denne problemstillingen:

Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.

>> les hele saken i Aftenposten

En lignende kritikk finner vi i et innlegget 22.juli-terroren og psykiatriens reduksjonisme av sosialantropolog Einar Rebni. Han spør: Kan Breiviks grusomme handlinger - og hva som ledet til dem - reduseres til en psykiatrisk diagnose?

“Problemet er ikke at psykiatrien er lite eksakt. Problemet er at den hevder at den er eksakt”, skriver Simen Andersen Øyen fra Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen i kronikken Den psykiatriske feilslutning:

I en sketsj i humorprogrammet Åpen post portretterer Harald Eia og Bård Tufte Johansen et nynazistisk miljø. Eia som for øyeblikket har på seg en tysk krigsuniform og har samme hårsveis og bart som Hitler, forteller de andre i miljøet at han har lest et sted at den gjennomsnittlige pakistanske familien får 12-13 unger hver.

De andre i miljøet som endelig får bekreftet noe de har hatt en anelse om spør hvor han har lest dette. Etter litt nøling innrømmer Harald Eia at han har lest det i et dokument han har skrevet selv.

Denne anekdoten er betegnende for det psykiatriske diagnosesystemet. Alle vestlige land opplever nå en eksplosiv økning i psykiske lidelser, samtidig har antallet diagnoser gjennomgått en økning på 300 % siden 1960. Diagnoser som har vokst frem i en sosial, kulturell og politisk kontekst, blir forstått som Thomas Wyller uttrykker det i Aftenposten 2. desember som «et faktum». (…)

I psykiatrien antas det at på samme måte som hepatitt er en sykdom, så er schizofreni en fysisk sykdom i hjernen. (…) Gener og spesielt overskudd eller underskudd av signalstoffene dopamin og serotonin kan forklare alt fra spiseforstyrrelser og spillavhengighet til sjenanse og aggressivitet. Som om ikke anoreksi skulle være knyttet til en særegen vestlig kultur hvor helse og kropp har blitt nærmest moralske mål i seg selv.

>> les hele kronikken i På Høyden

Se også interessant kommentar av Tom Hetland, sjefredaktør i Aftenbladet: Sjuk hjerne eller fri vilje?:

For dersom menneskelege handlingar er bestemte av nedarva biologiske eigenskapar i hjernane våre, kva blir det då att av omgrep som personleg ansvar, skuld, straff og soning – sjølve kjernen i vår moralske og rettsfilosofiske tenking gjennom tusenvis av år? (…) Dersom vitskapen skulle bli i stand til å identifisera “forbrytarhjernar", kva er då meir logisk enn å gjera det så tidleg som råd – i ungdom, barndom eller kanskje på fosterstadiet? (…) Og dersom me først begynner å definera det me ikkje liker som sjukdom, greier me då å stoppa før me er for langt ut på skråplanet? Vil framtidige styresmakter stå mot freistinga til å senda vitskapsmenn på leiting ikkje bare etter dei kriminelle hjernecellene, men også dei opprørske og kritiske?

I Italia har tirsdag ettermiddag en høyreekstremist skutt og drept to senegalesiske gateselgere.

– Som med Anders Behring Breivik snakkes det nå med en gang om at han må ha vært syk, sier Lisa Bjurwald til Klassekampen.

– Det snakkes mer om individuelle egenskaper når terroristene er hvite, legger Bjurwald til som er bokaktuell med “Europas skam - Rasister på frammarsj”.

Det er også ytterst sjelden at hvite blir betegnet som terrorist, kan jeg legge til.

SE OGSÅ:

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

22/7, språkbruk og “ulmende islamofobi” i Aftenposten

Medicine as power: "Creates new categories of sick people"

Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Why anthropologists should politicize mental illnesses

Marianne Gullestad: Racism and The Five Major Challenges for Anthropology

Jente kjøpt for 1000 euro, melder Aftenposten. Og : “En mulig menneskehandelsak ryster Sverige. “Brudepris” er vanlig blant romfolk, sier forsker.”

Men denne forskeren, antropolog Ada Engebrigtsen, nekter å bruke ordene kjøp og salg, kommer det fram litt lenger nede i saken. Hun sier ikke det som avisa gjerne ønsker å høre:

-Brudepris er tradisjon blant rom, og det betegnes ikke som kjøp og salg. Det er helt vanlig mange steder i verden. Det er utveksling mellom flere familier, der mannens familie må betale for et nytt familiemedlem. Saken i Bergen kjenner jeg bare fra media, og det er usikkerhet om fortolkningen. Dette i Gøteborg synes jeg høres ut som kynisk utnyttelse, at hun er giftet mot sin vilje og at det er en kriminalsak.

Journalisten, åpenbart ute etter å få et visst svar, spør så: “Synes du det er greit med slik medgift og at man gifter seg som 14–15-åring?”

Antropologen blir ikke med på denne denne type diskusjon:

-Jeg er sosialantropolog og prøver å forstå ting ut fra deres egen kontekst. Mange av disse ungdommene lever i romsamfunn der det er det å være gift som gir livet mening. I den grad man blir tvunget til det, er det illegitimt og kriminelt. I den grad de unge er den del av dette, er det sånn det er. Jeg vil ikke dømme et samfunnssystem på det grunnlaget.

SE OGSÅ:

For mer kulturrelativisme

Antropologi - et ekstremt fag?

Det er urimelig å dømme overvektige som uansvarlige når hele samfunnet er lagt opp til fedme, mener antropolog Anders Lindelof.

Han har nettopp forsvart sin doktoravhandling ved Århus universitet. I over to og et halvt år har han fulgt 15 overvektige ungdommer og deres nærmeste familie, melder Danmarks Radio.

Mange unge prøver å gå ned i vekt men står alene med problemet og får hverken tilstrekkelig støtte fra foreldre eller samfunnet, fant han ut.

– Vi lader de overvægtige unge stå alene med vægttabet. Men i virkeligheden har de unge blot samme vaner som deres forældre, og samfundet gør det blot mere besværligt at leve sundt.

For å bekjempe fedme må vi slutte å se fedme som et individuelt problem. Vi er nødt til at ta de sosiale forholdene som skaper fedme alvorlig. Samfunnet opmuntrer ikke barn og unge til å føre en sunn livsstil, sier Lindelof som også er lege:

– Reklamer for usunde fødevarer målrettet børn og unge stiger støt samtidig med, at de kamufleres som sunde. Privatbilismen stiger støt, samtidig med at vejnettet i højere grad indrettes til biler end til cykler.

– Det er ikke længere naturligt at vælge de rette løsninger og leve sundt, og vores politikere bør derfor overveje om pengene ikke er bedre brugt på for eksempel cykelstier og sund mad på skolerne frem for på fedmeoperationer. Vores forskning kunne ligeledes tage udgangspunkt i praktiske samfundsmæssige tiltag, der over tid øger befolkningens lyst til at leve et sundere liv.

I en artikkel i Augustus, Aarhus universitetets alumnimagasin kritiserer han det individualiserte medisinske perspektivet. Det vi trenger er et antropologisk og tverrfaglig perspektiv:

– Hvis vi ikke forsøger at forstå, hvorfor det er så svært for 110 kilo tunge Sofie at gå forbi McDonald’s, eller hvorfor 15-årige Martin med 35 kilo ned til idealvægten hellere vil jonglere med dåsecolaer foran computeren end med fodbolden på grønsværen, så kan alverdens gode og praktiske råd om sund kost og hyppig motion være fuldstændig ligegyldige. Vi bliver nødt til at studere, hvordan folk lever, og hvordan familier fungerer.

Ifjor han sammen med Claus Vinther Nielsen og Birthe D. Pedersen publisert en vitenskaplig artikkel som er fritt tilgjengelig: Obesity treatment - more than food and exercise: a qualitative study exploring obese adolescents’ and their parents’ views on the former’s obesity

SE OGSÅ:

Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”

Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk

Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv

Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!

Why anthropologists should politicize mental illnesses

- Kampanjer har ofte motsatt effekt

Helsevesenet etterlyser antropologer

Sannsynligvis synes de fleste at integrering er noe positivt og at innvandrere skal integreres i det norske samfunnet. Men mange migranter har føtter og røtter i mange land. For dem kan en integrering, slik norske myndigheter krever, virke undertrykkende.

Dette sier Jana Sverdljuk i et intervju med Kilden. Hun er stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, ved NTNU i Trondheim og forsker på russiske kvinner i Norge.

Dersom det ikke er mulig å ha en transnasjonal identitet, har vi et system som undertrykker den transnasjonale migranten, mener Sverdljuk og forklarer:

– Hvis du ser på introduksjonslovene i de nordiske landene, så finnes det i dem en ide om at det er migranten som skal integreres i det systemet som er i Norden fra før. Dette skaper en sterk kobling mellom systemet og migranten, der det blir en likhet mellom det å være borger og det å være nordisk. Jeg ville forsøke å utfordre denne koblingen, og i stedet sette fokus på det å være en global verdensborger, der identiteten hører til flere steder samtidig.

Saken er allerede 4 uker gammel, men forskeren tar opp et noe viktig som man sjeldent hører i integreringsdebatten.

Jana Sverdljuk har tidligere i sommer skrevet en veldig god slakt av den statlige Brochmannrapporten som beskrev visse typer innvandring som en byrde for den norske velferdsstaten: Velferd - et sensitivt anliggende :

Et alternativ til spørsmålet ”hvordan gjøre norsk velferd mindre attraktivt for utlendinger?” kan være å spørre ”hvordan er det mulig å tilrettelegge velferdstilbud i en verden som er kjennetegnet av globalisering?”
(…)
Forskningskonklusjoner som er laget med utgangspunkt i et skille mellom ”oss” og ”dem” - mellom aktive nordmenn og passive innvandrere - inviterer til diskriminerende tenkning snarere enn å motvirke slike holdninger.

SE OGSÅ:

Antropologer: – Legg til rette for sirkulær migrasjon!

Avdekker store mangler i migrasjonsforskningen

Thomas Hylland Eriksen: Myndighetene hemmer migrasjonsforskningen

Doktoravhandling: Jobb ikke nøkkel til integrering

Antropolog: Slutt å bruke ordet "innvandrer"!

Les bygdebøker!

How to challenge Us-and-Them thinking? Interview with Thomas Hylland Eriksen

Les teksten “Vården måste hantera verkligheten” av sosialantropologen Sara Johnsdotter i Sydsvenskan.

Johnsdotter skriver om “ett ökande antal flickor i Sverige söker sig till vården med oro för att inte blöda på bröllopsnatten. En liten del av dessa flickor upplever att deras liv står på spel”.

Antropologen skriver hverken om nasjonalitet, religion eller “etnisk gruppe”. Hun skriver bare om “flickor i Sverige” og “enskilda individen”.

Sammenlign så hennes artikkel med teksten fra nyhetsbyrået TT Läkarråd om bröllopsblod ifrågasätts. Der er det snakk om “flickor med rötter i så kallade hederskulturer”.

Visst finnes det gode argumenter mot “fargeblindhet”. Men “farge-” eller “religionsblindhet” kan som i dette tilfelle være befriende.

SE OGSÅ:

Skal vi slutte å snakke om kultur?

Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"

- Ikke kall dem for illegale

Rasetenkning i Språkrådet?

- Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles

Global apartheid: Are you expat or immigrant? (updated)

For an Anthropology of Cosmopolitanism

Få dager etter lanseringen, er boka allerede utsolgt - boka som bygger på en masteroppgave i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og som handler om en terroraksjon i den lille byen Beslan i Nord-Ossetia der 186 barn og 147 voksne mistet livet.

– Egentlig bestemte jeg meg med én gang. Jeg ville finne ut hva som skjedde etterpå i et samfunn rammet av en sånn tragedie, forteller Erika Fatland i et intervju med Morgenbladet. At boken med tittelen Englebyen
Historier fra Beslan skulle bli brennende aktuell, hadde hun aldri forestilt seg.

Men slik er det ofte i antropologien.

“I disse dager er denne boka en viktig påminnelse om arrene etter terror, om den sorgen som knapt kan leges”, skriver Andreas Wiese i sin anmeldelse i Dagbladet.

Antropologen har “skrevet en fortelling som gjør oss klokere på mennesker og samfunn”.

Det er sju år siden at en gruppe terrorister detonerte en bombe i skolen. Til Morgenbladet sier Fatland:

– Man snakker så fort om at «livet må gå videre, det må gå videre», men det jeg i alle fall har lært av Beslan, er at man ikke skal undervurdere hvor lang tid det tar å gå igjennom en sorgprosess. Tre år er ikke lang tid for en som har mistet et barn. Det siste besøket gjorde jeg i 2010. Om det gikk bedre? Folk svarte nei, mange sa alt bare var enda verre og at de først nå forsto at de hadde mistet barna sine for alltid.

Samholdet rett etter terrorangrepet gikk fort over til mistenksomhet. Man begynte å lete etter syndebukker, bebreide politi og myndigheter, og å søke svar som man aldri fikk. Noe lignende kan man også observere i Norge etter 22/7, påpeker Fatland i en kronikk i Dagbladet og et innlegg på bloggen forlagsliv.no.

Myndighetens rolle er sentral, utdyper hun i masteroppgaven som kan lastes ned gratis på DUO (Universitetsbibliotekets digitale arkiv):

De rammede krever tydelige svar, de vil vite i detalj hva som hendte og hvorfor ting gikk galt. De etterlatte i Beslan krevde dessuten at hendelsen skulle få reelle konsekvenser i form av straffeforfølgelse av de skyldige på alle nivåer. Det at ingen av disse ønskene ble innfridd, gjorde at det for mange ble umulig å legge hendelsen bak seg. Så lenge de statlige organene og rettsapparatet ikke fungerer tilfredsstillende, er det altså ikke tilstrekkelig å fokusere utelukkende på krisepsykologi og psykososial rehabilitering.

Hun legger til:

Studiet av Beslan tre år etter terroraksjonen viser først og fremst at det tar tid for individer og et lokalsamfunn å finne tilbake til hverdagen. Tre år er ikke lang tid i en slik sammenheng. Både i psykologien og i antropologien trenger vi mer kunnskap om hvordan en traumatisk hendelse påvirker mennesker og lokalsamfunn over et langtidsperspektiv. Hvordan vil innbyggerne i Beslan være påvirket av tragedien fem år etter? Og ti år etter?

Fatland skriver også at hun gjennomførte feltarbeid under svært vanskelige kår. Det var vanskelig å få i stand, og hun ble møtt med mange begrensninger underveis:

Likevel, og det er denne oppgaven et bevis på, lar det seg gjøre å utføre antropologisk forskning under slike vanskelige forhold. Gjennom langvarig feltarbeid, sin faglige og tematiske åpenhet og nedenfra og opp-perspektiv, er antropologien nettopp egnet til studier av slike komplekse og vanskelige menneskelige situasjoner.

SE OGSÅ:

“How can I contribute to a better world?” Anthropologists on the Oslo terror attacks - an update

Slik bør Oslo-terroren endre forskningen

Hvordan et sivilt samfunn vokser fram i en nødssituasjon

Why we need more disaster anthropology

The anthropology of children, war and violence

Antropologi og konflikt: “Bare det å skrive om det er viktig”

Er vi som lever som borger i en stat som Norge mer moderne enn jegere og sankere i Burmas fjellområder?

I den danske avisa Information finner vi en anmeldelse av en antropologisk fagbok: The Art Of Not Being Governed. An Anarchist History of Upland Southeast Asia av James C. Scott.

Antropologen fra Yale, en selverklært anarkist, har vært på feltarbeid hos fjellfolkene i Sørøstasia, spesielt Burma.

Bokas hovedtese er at disse menneskene hverken er “primitive” eller “opprinnelige”. De flyktet nemlig bevisst fra statens kontroll og flyttet til fjellområdene for å leve et “friere og mer egalitært liv”.

Scott vil supplere historieskrivningen med alternative perspektiver. Historikerne er besatt av staten som en siviliserende kraft, mener han. Han angriper uviljen til å registrere at det finnes attraktive alternativer til staten. Gjennom historien har det alltid vært mange mennesker som flyktet fra staten.

>> les hele saken i Information

Her et intervju med Scott:

Flere anmeldelser i New Mandela, usconcurrent, ruthlessculture og TruthOut

SE OGSÅ:

“Untouched” Amazone hosted large cities

Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”

Primitive indianere eller primitive journalister?

Isolerer seg for å bli frelst - Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet

Book Review: Fragments of an Anarchist Anthropology by David Graeber

- Støtt heller grasrota enn staten!

Er det virkelig vi som er staten?

De har bodd i Spania i flere år. Likevel har de ingen forankring i det spanske samfunnet.

– Det er interessant at nordmenn i Spania har helt ulike oppfatninger av hvordan de bør opptre, sammenlignet med hvordan de mener innvandrere i Norge bør opptre, sier antropolog Jan Kåre Breivik til Aftenposten.

Han har intervjuet fastboende nordmenn på Gran Canaria om deres tilhørighet til det spanske samfunnet de lever i.

Ifølge Breivik lever nordmenn i en getto. Det har oppstått “en etnisk enklave med norske butikker, restauranter, bilutleie, eiendomsmeglere, behandlere og helsesenter. De fleste dagligvarebutikker selger friele kaffe og jarlsbergost.”

- Det er noen få velintegrerte nordmenn som snakker flytende spansk, men de er i mindretall, sier han.

- Mange av pensjonistene forventer at all service fra det spanske samfunnet skal være på norsk og de blir irriterte når de ikke får det slik.

17000 nordmenn bor i Spania, og 40 000 oppholder seg der deler av året. Nordmenn har lenge vært en velkommen gruppe i Spania, men den rankingen har dalt, sier forskeren.

Breiviks studie “Health Migration from Norway to Spain - Ambiguous Belonging” vil bli publisert i tidsskriftet Ethnic and Racial Studies. Han har tidligere forsket på døve.

Nordmenn i Spania er et populært forskningstema. Flere antropologer har gjort lignende observasjoner. Cecile Skjerdal, som skrev en hovedoppgave om norske innvandrere i Spania har lagt merke til at nordmennenes isolasjon i flere tilfeller er et bevisst valg.

SE OGSÅ:

Hovedoppgave om nordmenn som sliter med integreringen

Integrering: Hvor flinke er nordmenn?

Studerte norske ghettoer i Dubai

Når nordmenn er innvandrere i Paris

Avdekker store mangler i migrasjonsforskningen

Hvor mye samhold trenger et samfunn?

Vi plyndres av staten! Staten undertrykker minoriteter! Staten detaljstyrer livene våre! Når vi kommer med slike utsagn får vi ofte høre at det er jo vi som er staten. “Staten, det er deg!”, fastslår for eksempel Lars-Henrik Myrmel-Johansen fra Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet.

“De der oppe” er bare våre representanter. Er det virkelig slik? Stemmer det slik vi ofte hører at det er vi som er staten? Eller er staten noe separat, en egen elite med sine egne interesser og som derfor er så interesserte i å kontrollere oss? Var det ikke engang en hersker som sa “staten det er meg?”

Slike spørsmål stiller antropolog Iver B. Neumann i et innlegg i Dagsavisens nyemeninger.no. Han savner en slik debatt om staten.

Vi tar staten for gitt som noe som bare er der, som på en måte er det samme som samfunnet. Hvorfor er det slik? Dette skyldes dominansen av angloamerikansk teori, mener han. Han mener vi heller bør la oss inspirere av fransk og tysk samfunnsteori. Durkheim for eksempel er opptatt av relasjonen mellom staten og samfunnet som er under stadig forandring.

Den tidlige staten, skriver Neumann, er for Durkheim organisert separat fra samfunnet, en organisasjon som la under seg territorium, først og fremst ved våpenmakt, og kommuniserte med andre stater. Jo større grensesnitt staten har med samfunnet, desto mer demokratisk er staten ifølge Durkheim.

Med et slikt perspektiv er staten altså noe som kan studeres empirisk. Den er ikke bare der og svever i luften.

Heidi Stakset har skrevet en interessant kommentar til Neumanns artikkel, der hun viser til flere eksempler på at kontrakten mellom staten og samfunnet er radikalt brutt, blant annet i spørsmål rundt asyl og funksjonshemmedes situasjon. Enkeltpersoner har ingenting å stille opp mot “staten som styrkens herredømme".

>> les innlegget og kommentaren på nyemeninger.no

Neumann har nylig gitt ut boka Antropologien og staten og har tidligere iår skrevet en kronikk i Dagbladet. I Kongene som forsvant (Dagbladet, 15.2.11) skriver han om kreativ historieskriving som får staten til å framstå som hevet over det timelige.

“Staten", skriver han, “bør helst være så gammel at den er tidløs, for en gammel stat er en ærverdig stat.” Hvis innbyggerne tar staten for gitt, og endatil identifiserer seg med den, får statens ledere enklere dager.

Boka har fått en positiv anmeldelse i Universitas. “I motsetning til det som preger selvforståelsen til mange norske samfunnsvitere, nemlig at du som forsker ikke er berettiget en politisk mening, slår Neumann et velrettet slag for antropologens rolle som maktkritiker", skriver Magnus Løvold.

Neumann har i 2009 levert sin doktoravhandling om diplomatiet, der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående.

SE OGSÅ:

Iver B. Neumann: Antropologi må være maktkritikk

Er staten i ferd med å dø eller ikke? Hva innebærer dette for antropologien?

“Tilliten mellom mennesker og til staten gjør Norden så rik”

- Støtt heller grasrota enn staten!

Michael Herzfeld: “Antropologi er en motvekt til nyliberalismen”

Tvangsretur: Når politiansatte klamrer seg til den “byråkratiske religionen”

Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold