Category: "idrett"
Townshipfotball, antropologi og flørting med andre nasjoner
– Kriminalitet, kolonihistorie, apartheid, postapartheid, fattigdom og hivproblematikk innskrenker muligheten for et utøylet, personlig og fritt utrykk. Fotballen tilbyr dette etterlengtede frirom.
Dette påpeker Jo Grønlund i sin masteroppgave i antropologi. Han har vært på feltarbeid blant fotballspillere i townshipet i Soweto ikke langt fra Soccer City, der Nederland og Spania skal spille i VM finalen på søndag.
Antropologen fant ut at kolonihistorie og apartheid har skapt en særegen form for fotball som har lite til felles med VM-fotballen.
Fotball slik vi er vant til her i Norge og i VM er først og fremst et lagspill. Slik er det ikke i townshipet. Fotball handler der ofte om på å hevde sin egenhet over det kollektive. Fotballen er der et viktig arena for et individuelt utrykk. Sowetanere har nemlig få andre slike arenaer.
Han utfordrer dermed forestillingen om fotballens universalitet.
“Illusjonen om fotballens universalitet er høyst levende. Det jeg har forsøkt å vise gjennom avhandlingen er mye av det motsatte”, skriver han i oppgaven
Det er ikke slik at et globalt fenomen bare er en større utgave av det samme fenomenet på lokalt nivå. Selv om man forstår hva fotball er, så har man ikke automatisk forstått hva fotball er i Soweto.
>>les intervju med Jo Grønlund og last ned oppgaven
Han er ikke den eneste antropologen som er fascinert av fotball og fotball-VM. For få dager siden kunne vi lese en kronikk i Aftenposten av Hans K. Hognestad. Her skriver han om transnasjonale lojaliteter blant fotballsupportere. “Klubbsupportere lar seg i mindre grad styre av nasjonale gener og følger gjerne opptil flere landslag, oftest med spillere fra de klubbene man er supporter av.” Spesielt nå, når Norge ikke er med, er Fotball-VM i Sør-Afrika en anledning til å flørte uhemmet med andre landslag.
Fotballens kosmopolitisme er noe han skrev mer om i en tidligere kronikk. Jeg kom tilbake fra diverse public viewing arrangementer med lignende opplevelser. Men kosmopolitisme og VM ser ut til å være et underbelyst tema - se saken Football World Cup = an arena of everyday cosmopolitanism?
Sindre Bangstad brukte anledningen til å skrive om hvor lite representativ Nelson Mandela er for dagens Sør-Afrika, og på RORG sine side har vi en kritisk gjennomgang av medienes bilder av Sør-Afrika.
Ellers har antropolog Halvdan Haugsbakken skrevet mye om fotball, og Eduardo Archetti om “Latinos med baller”
SE OGSÅ:
På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)
Idrotten bäst på integration – etnografisk studie
Skriver hovedoppgave om italienske fotballsupportere
Her kan du studere "Norges adel"
“Finanstoppene hevdet seg i birkebeinerrennet“, melder E24.no. Birkebeinerrennet ser ut til å være et godt sted for å studere den norske eliten.
“Velbeslåtte menn fra vestkanten er grovt overrepresentert” på Norges mest tradisjonsrike turrenn på ski fra Rena til Lillehammer, leser jeg i Klassekampen (kun på papir).
På “Birken” finner en “det nærmeste vi kommer en adel på norsk", sier historiker Tor Bomann-Larsen til Klassekampen. Birkebeinermerket er dessuten “den beste attest du kan legge fram ved en ansettelsessøknad":
- Birkebeinermerket vitner om at du har det rette verdigrunnlaget. Skisporten forener individualisme og sansen for natur og nasjonale verdier. Den symboliserer den ensomme vandrer i naturen, selv om dette ikke akkurat preger Birkebeinerløpet. Det er ikke tilfeldig at skøyter og ishockey står mye sterkere på østkanten og i arbeiderklassen.
- En kommer ikke til topps i det norske samfunnet uten å vite forskjell på plog og fiskebein. Bare se på de fullblods skiløperne Støre og Stoltenberg. Nikkersadelen er det nærmeste vi kommer en adel på norsk. De store skogeierne og næringslivslederne utgjorde en stor del av stammen i skiidrettens tidlige historie, og advokater og offiserer sto i fremste rekke.
Dette er miljøer med ekstremt konkurranseinnstilte mennesker, og skiløping passer dem perfekt, sier Bjørn Olav Nordahl, som før han tok sluttpakke i Dagens Næringsliv gikk treningstur med ei gruppe næringslivsfolk som kaller seg Overtoppen:
Mange herrer i det private næringslivet legger ekstremt mye i skitrening og renn. De leier inn toppfolk for å lære mer om teknikk og smøring, og sparer ikke på noe når det gjelder utstyret.
(…)
Disse gutta sokner for en stor del til Heming og Lyn, og de kom ikke sist til matfatet. Det blir en kostbar hobby for dem som skal ha høyeste kvalitet av alt. Før renn går det i sliping og struktur, rillejern og pulver. En boks cera for å få optimal gli koster fort en tusenlapp. Dette er glidemiddel for voksne mannfolk.
Tradisjonelt er det den økonomiske overklassen som har drevet friluftsliv, minner idrettssosiologen Arve Hjelseth på. Og det er noe som slår meg hver gang jeg er på fjellet og overnatter i en av DNTs hytter.
Mer om adelen på ski skriver Dagens Næringsliv i Derfor går vi Birken
SE OGSÅ:
“Kulturell overlegenhetsfølelse": Antropolog forklarer fyllebråket i Hemsedal
- For få antropologer opptatt av populærkultur
- Vi anerkjenner sport som svært betydningsfullt for kjønnsidentitet i vår egen kultur, men tenker ikke på det som viktig for minoritetsgrupper, sa sosialantropolog Thomas Michael Walle nylig på en konferanse, melder Kilden.
Walle har studert norsk-pakistanske menn i cricket-miljøet i Oslo. Walles informanter er vant til å måtte forsvare seg i forhold til de ofte stereotype bilder media gir av såkalte innvandrermenn, leser vi.
For å få fram tak i hva pakistanske menn mener at de er, var det viktig for Walle å møte informantene på arenaer hvor de ikke følte seg annerledesgjort. En slik arena fant forskeren på Ekebergsletta i Oslo, hvor pakistanske menn møtes for å spille cricket.
(…)
Forskeren fortalte at cricket er et sentralt sosialt omdreiningspunkt for disse mennene. I cricketmiljøet finner de venner, det drives politikk og utveksles informasjon. I tillegg gir vissheten om at pakistanere over hele verden spiller cricket, en følelse av å knytte seg opp til et globalt Pakistan, og en drøm om et Pakistan man ikke finner på besøk i landet.
Antropologen sier:
– I cricketmiljøet fant jeg menn i relasjon til andre menn, og det er en viktig kilde til å forstå hvordan maskulinitet utformes. Forholdet til majoritetsbefolkningen kom i bakgrunnen, og pakistanerne kom mer tydelig fram som subjekter.
– Cricket representerer selvsagt en kilde til mannlige praksiser og idealer også for etterkommerne. Cricket konkurrerer med andre populære aktiviteter, men mange trekker mot sporten når de blir eldre. Dette bunner ofte i opplevd diskriminering i for eksempel fotballklubben, eller som et økende ønske om å koble seg opp mot en «pakistansk» identitet.
Bislett Ducks Cricketklubb kommenterer at Walles funn ikke er så overraskende: “Det bør vel ikke være noe annerledes for oss i Bislett Ducks?” og legger til: For det er jo dette Bislett Ducks er tuftet på: Mer tid med gutta!
Walle har også skrevet en lengre artikkel: Cricket og norskpakistansk mannsfellesskap. Den begynner slik:
I løpet av sommerhalvåret er det omlag 20 cricketlag i ligaen i Oslo, og majoriteten av spillerne har bakgrunn fra Pakistan. Cricket-sporten løfter de norskpakistanske mennene ut av dimensjonen majoritet–minoritet, og etablerer et rom der mannlighet kan utformes og uttrykkes på andre premisser. Kanskje derfor er dette feltet i liten grad viet oppmerksomhet, usynliggjort i all sin mannlighet.
Se også tidligere sak i Kilden: Pakistanske menn - styrt av etnisitet? og min tekst om Elise Skarsaunes hovedoppgave Hvem er den muslimske mannen?
Skrev oppgave om kvinnelige kroppsbyggere
Kvinnene har harde muskler som strutter. De trener hardt. De driver med Bodyfitness. Antropolog Carina Louise Stokka har skrevet den første masteroppgaven om kvinnelige kroppsbyggere i Norge, melder nettstedet Kilden.
Forskeren forteller:
– Det finst mange negative stereotypiar om kvinnelege kroppsbyggjarar. Mange trur at dei byggjer om kroppen sin for å bli som menn. Sjølv var eg nysgjerrig på kva det er som gir kvinner lyst til å byggja kroppen sin i eit maskulint miljø.
Kvinnene vil ikke bli som menn, men er først og fremst optatt av å ha kontroll over sin egen kropp, sier hun:
– For meg minner kvinnenes konkurransar veldig om missekonkurransar. Den kroppen som står på podiet er ein illusjon. Kroppen er påverka og frisert gjennom klede, sminke, brunkrem, olje, smykke og sko.
Kvinnene utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva kvinner er, hvordan de skal se ut og hva de skal holde på med:
– På mange vis kan dei samanliknast med dei såkalla metroseksuelle mennene, dei som er opptekne av mat, mote, interiør og sminke. Dette er praksisar som blir knytt til noko feminint. På same måte som den kvinnelege kroppsbyggjaren blir fråteke si femininitet, blir den metroseksuelle mannen fråteke sin maskulinitet. Mange har vanskeleg for å svelga at dei også er mannlege. Tankane til dei fleste er låst fast i at det er to kategoriar, to kjønn. Folk reagerer kraftig på det som bryt med dette tankemønsteret.
Deltakende observasjon betyr her å trene med informantene:
– Eg følte at eg måtte. Det handlar om at det er lettare å forstå det ein har erfart på eigen kropp. Ettersom eg trena med dei og lærte å eta «rett» fekk eg eit klart inntrykk av korleis kroppen endrar seg når ein driv med kroppsbygging. Eg merka nye musklar som eg aldri hadde sett før. Eg lærte også å sjå på kroppen med eit meir spesialisert blikk.
>> last ned oppgaven “Når kropp er livet. Bodyfitness - et avansert kroppsmodifiseringsprosjekt”
SE OGSÅ:
Overrasker med film om afghanske bodybuildere
Fat is beautiful: “Er du mager er du jo som en mann”
Fotomodeller må passe inn i den hvite skandinaviske normen
Eksperimentering med kjønnsidentitet: Vil nordmenn være like tolerante som tyrkere?
Advarer mot OL-boikott
Idag blir OL i Kina åpnet. I Dagsavisen skriver sosialantropolog Henning Kristoffersen at en boikott er en dårlig ide (som det uansett ikke blir noe av).
En boikott vil sannsynlig forverre muligheten til å påvirke Kina i tida etter OL, mener han og kritiserer Dagsavisen som anbefaler det norske kongeparet og regjeringens representanter å boikotte OLs åpningsseremoni:
Dagsavisen har ikke fått med seg hvilken betydning OL i Beijing har for kineserne. Det vises heller ingen forståelse for de prøvelser Kina har gjennomgått dette året.
(…) OL er først og fremst Kinas store fest og markering på den internasjonale arenaen. OL er 100-års feiringen for en framgang som ble spådd av en kinesisk avis i 1908, og som har stor og genuin støtte i befolkningen.Kritikk og politiske beskjeder til Kinas ledere, om det er fra politikere eller journalister, må ta utgangspunkt i en forståelse av det kinesiske samfunnet. Det gjør ikke Dagsavisens råd til kongefamilien og representantene for regjeringen. Kineserne fortjener sin 100-års fest og de kinesiske lederne fortjener kritikk som er basert på forståelse av kinesiske forhold.
>> les hele saken i Dagsavisen
Kristoffersen er forfatter av boka “Det nye Kina” som nettopp kom ut. Antropologen har bodd fire år i Shanghai der han har både undervist og administrert kinesiske studenter.
I en anmeldelse i LO aktuelt skriver Jan-Erik Østlie at boka er “lettlest” og en “god veileder om Midtens rike":
I tillegg til å være en håndbok om Kina, er denne boka også et forsøk på å knekke noen av mytene og fordommene om Kina. Og Kristoffersen virker troverdig.
(…)
Vi lærer om kollektivismen og hierarkiet, om nasjonalisme og pragmatisme og om det kinesiske tegnssystemet. Om den spesielle kinesiske nettverkskulturen guanxi, om viktigheten av ikke å tape ansikt, heller vise ansikt, om ettbarnspolitikken som er mer nyansert enn de fleste tror og om kinesisk utenrikspolitikk. Kristoffersen gir oss dessuten et godt innblikk i den kinesiske pirat- og kopivirksomheten av alle tenkelige varer, særlig populære vestlige merkevarer.
Anmelderen siterer fra innledningskapittelen:
”Da jeg om til Shanghai i 1999 for å studere kinesisk, hadde jeg en forventning om at den enkelte kineser, hvis jeg fikk ham på tomannshånd, ville være enig i at dødsstraff var et overgrep, at ettbarnspolitikken var ekstrem, og at studentene i 1989 hadde rett i sin kamp mot myndighetene. Dette tror jeg er i tråd med mange vestliges forestillinger.
Jeg opplevde snarere en generasjon med unge kinesere som tilsynelatende ufortrødent aksepterte status quo. Jeg så lite av politisk engasjement eller bevissthet blant studentene. I stedet så jeg en higen etter en bedre hverdag, et markant fokus på penger, samt en fremtredende stolthet over egen historie, størrelse og kultur.”
>> les hele anmeldelsen i LO-Aktuelt
Boka blir også omtalt i Ny Tid, Vårt Land og på BIs hjemmeside. Der har også Henning Kristoffersen skrevet teksten Slik lykkes du i Kina.
I det siste har jeg spesielt lagt merke til disse saker om Kina: Besøk hos tibetanere med agenter på slep - Aftenposten testet Kinas løfte om fri journalistisk rapportering før OL og IOC godkjente internettsensur samt i dagens Morgenbladet Leker og alvor i Kina. Og nå skriver Dagbladet at OL kan gjøre millioner stoltere, lykkeligere og friere, mens minoritene sviktes ytterligere.
Ellers er det som alltid mye spennende å lese på GlobalVoices som har en egen Olympics Special Coverage. Den nyeste saken China: Beijing doesn’t love mask?, skrevet av Bob Chen er en god illustrasjon til Kristoffersens kronikk. Den begynner slik:
On Tuesday, four Olympics athletes from United States showed up at Beijing airport with masks over their mouths and noses. Though they thought it was just a simple “precautionary measure” against the pollution in China, such behaviors were interpreted much differently by the Chinese internet users.
SE OGSÅ:
Arne Martin Klausen: “Venstresiden, protester mot Olympiakomiteen!”
World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”
Norge møter Uighurstan - en minoritet i Kina
The special thing about the Tibet protests
“Racist” Buddhist monks hope for “ethnically clean” Tibet?
Månedens antropolog: Hvordan bruke kunnskap om Kina i arbeidslivet?
Arne Martin Klausen: "Venstresiden, protester mot Olympiakomiteen!"
IOC spiller en politisk rolle som en av de mektigste institusjoner i det moderne samfunn. “Det forundrer meg at så mange fra venstresiden ikke ser at IOC burde være et like viktig demonstrasjonsmål som World Trade Organization, skriver antropolog og OL-forsker Arne Martin Klausen i Dagbladet.
En venstre/grønn regjering burde snarest gjøre klart at en statsgaranti for vinterlekene ikke kan komme på tale, mener antropologen. Olympialekene er et stort kapitalistisk arrangement der alle de store multinasjonale selskapene er tilstede som sponsorer. Han skriver om Olympia-museet i sveitsiske Lausanne som illustrerer forbindelsene tydelig:
Intet museum jeg har besøkt har vært så likt et tempel som det olympiske museum i Lausanne. Her er ren persondyrkelse av Coubertin og de senere presidenter, først og fremst Samaranch, som fikk bygget museet. I første etasje er det bygget noe som ligner en alterring. En mengde storre granittblokker er stablet på hverandre i et fint mønster. På hver blokk er de respektive sponsorers logo meislet inn, Coca Cola, Adidas, Kodak og hele ruklet.
SE OGSÅ:
Er OL-fanatismen typisk norsk?
Lillehammer OL: Sjåvinisme eller fellesskap?
Elisabeth Skoglund Johnsens masteroppgave om Klanen har blitt til bok
For få måneder siden leverte antropolog Elisabeth Skoglund Johnsen masteroppgaven Den kollektive kroppen. En antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere. Idag kommer den ut som bok.
“Boken “Klanen - den kollektive kroppen” er en humoristisk reiseskildring med Johnsens opplevelser i Klanen, samtidig som hun, med antropologiske briller, fokuserer på hvordan fotballsupportere bruker kroppen på tribunen", skriver Østlandets Blad.
Som hun skriver i en epost til meg, er det ingen store forskjeller mellom oppgaven og bokas tekst. Store deler av teksten er lik, men hun har forsøkt å forklare visse antropologisk begreper enda enklere og bedre i teksten:
- Det har ikke vært veldig mye arbeid. Manuset har gått mellom forlaget og meg fire-fem ganger, pluss noen samtaler.
- Forlaget tar seg av alt: økonomi, trykkeri, markedsføring, språkvask, kommentering av tekst, design o.l. Jeg har kun bearbeidet manuset i dialog med forlaget og sjekket med informanter at det er greit at det blir bok og ikke bare masteroppgave.
Boken er god reklame for Klanen og for faget sosialantropologi, mener hun:
Jeg tenker at vi antropolger har mulighet til å gå gitt ut materialet vårt, nettopp fordi vi har en kreativitet til å velge temaer. I tillegg er vår metode så spesiell og unik slik at vi klarer å få frem interessante ting når det kommer til ulike samfunn og menneskelig samhandling.
Hun har allerede fått mye oppmerksomhet for boka. Hun ble intervjuet i Østlandets Blad, i Aftenposten Aften (ikke på nett) og så har visst de første radiostasjoner ringt også (hør henne idag kl 18 Dagsnytt Atten). I Fotballmagasinet blir boka omtalt som utgivelse “som man som mer enn middels fotballinteressert bare må få med seg".
Jeg har omtalt oppgaven tidligere, se På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga). En kan også laste ned oppgaven i Universitetets digitale bibliotek DUO.
Elisabeth Skoglund Johnsen er tidligere redaktør i tidsskriftet Betwixt and Between - se intervju med henne Hvordan lage et akademisk tidsskrift som appellerer til flere?
Det skjer ikke så ofte at en masteroppgave blir til bok, et av de få eksemplene er Johannes Wilms oppgave On the Margins - US Americans in a border town to Mexico. I mars neste år skal Farida Ahmadis masteroppgave Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo komme ut i bokform.
Overrasker med film om afghanske bodybuildere
Bodybuilding er veldig populær blant menn i Afghanistan. Med “Afghan Muscles” - en film om afghanske bodybuildere ønsker antropolog og filmskaper Andreas M. Dalsgaard å vise et ukjent bilde av Afghanistan.
Til Politiken sier han:
90 procent af mediernes nyheder fra Afghanistan handler om krig og ødelæggelse. De sidste 10 procent handler om kvindefrigørelse. Min film viser modbilleder til ting, vi allerede ved om Afghanistan. Det overrasker folk at se en film om bodybuilding derfra. Samtidig er bodybuilding faktisk den største sport blandt afghanske mænd.
(…)
Det er ingen tilfældighed, at netop bodybuilding er mændenes foretrukne sportsgren i Afghanistan. Talebanerne forbød afbildning af mennesker, men de var selv faste kunder hos fotograferne. Iført eyeliner under øjnene. De afghanske kvinder ser man ikke i bodybuildermiljøerne. Man ser mændene, og de ser på hinanden. Det er et samfund upåvirket af kvinder, og mænd har åbenlyst overtaget nogle feminine værdier.De afghanske mænd var metroseksuelle, længe inden begrebet blev opfundet i Vesten. Kriger- og sportsmentalitet går hånd i hånd med en udtalt forfængelighed.
Dalsgaard har oppholdt seg i Afghanistan i seks måneder. Det var på antropologistudiet, han ble opptatt av Afghanistan. Han er del av afghanistanfilm.dk: “Siden 2003 har fire etnografer fra Århus årligt rejst til Afghanistan for at formidle anderledes historier om landet.”
SE OGSÅ:
Formidling: - Bruk heller film enn skrift
“Bredbånd til himmelen” - Eksamensfilmer i Visuelle kulturstudier på kino
Photography as research tool: More engaged Kurdish anthropology
Den nye mannen - nytt nummer av nettmagasinet ALBA
Fredrik Barth: “Jo tyngre NATO-krigføring, jo mer støtte til Taliban”
På nett: Masteroppgave om fotballsupportere i Klanen (Vålerenga)
Hva skjer når en antropolog bruker innsikter fra studier om lokalsamfunn i Afrika og Papua New Guinea for å analysere fotballsupportere i Klanen, Vålerengas uavhengige supporterklubb? Resultatet er masteroppgaven Den kollektive kroppen.En antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere.
Antropolog Elisabeth Skoglund Johnsen har reist Norge rundt på fotballkamper og hengt på puber til langt på natt for å studere det sterke fellesskapet blant supporterne i Klanen. Studien viser hvordan det i det moderne samfunn etableres sosiale fellesskap som danner grunnlaget for sterke mellommenneskelige relasjoner. Dataene er samlet inn fra fotballsesongen 2006.
Hun skriver:
Ideen til denne oppgaven begynte etter mitt første besøk på en fotballkamp med Vålerenga for noen år tilbake. Interessen for fotballsupportere ble ytterligere forsterket da jeg så hvordan Klanen beveget seg på tribunen. Jeg ble mer fascinert av supporterne enn det som foregikk på banen.
Det som hovedsakelig fanget oppmerksomheten min, var måten alle supporterne samstemte både syngingen og bevegelsene på. Alle visste hvilke bevegelser som skulle gjøres når og hvilke sanger som skulle synges når. I tillegg hadde alle samme kroppsspråk og reaksjoner i forhold til spillet på banen. Dette kunne da ikke være tilfeldig? Det var slike observasjoner som pirret min antropologiske nysgjerrighet og gjorde at jeg hadde lyst til å se på hva som ligger bak denne aktive deltagelsen.
Med dette som bakgrunn for oppgaven, vil jeg nå legge frem avhandlingens sentrale problemstilling: Jeg skal undersøke hvordan fotballsupportere tilegner seg fellesskapet gjennom kroppslig erfaring og tilstedeværelse på tribunen?
Antropologen viser hvordan den enkelte supporter utgjør en viktig funksjon i fellesskapet, ved å være en aktiv og deltakende part av de kollektive bevegelsene som utøves på tribunen:
Et grunnleggende element i supportervirksomheten er at kroppsteknikkene som utøves på tribunen, må mestres før individet innlemmes i fellesskapet. Supporterne er avhengige av hverandres bevegelser for å oppnå effekter på tribunen. Gjennom å kle seg i klubbens farger, dekorere kroppen med tatoveringer og bevege seg synkront på tribunen, skaper supporterne en tilhørighet til hverandre.
Supporterkulturen, skriver hun, kan bli sammenlignet med emosjonelle tilstander som oppnås i rituell aktivitet der kollektiv smerteopplevelse er sentral:
Deltakelsen på tribunen oppleves som intens for supporterne og frembringer sterke emosjonelle opplevelser bestående av glede, spenning eller smerte. Et viktig element i denne delen er å se på hvordan fotballsupporteres opplevelser av smerte på tribunen kan sees i kontekst til smertepåføring i ritualer slik tidligere antropologiske studier har presentert (Csordas 1990, Durkheim 1915, Turner 1970).
Opplevelsen av smerte viste seg å være sentral for dannelsen av fellesskapet fordi supporterne relaterer seg til hverandres følelser gjennom en ide om hva de andre opplever ut fra egne erfaringer. På denne måten blir smerte en felles opplevelse som styrker fellesskapet fordi supporterne ikke trenger ord for å kommunisere. De kommuniserer via følelser.
Elisabeth Skoglund Johnsen trekker på sentrale antropologiske perspektiver som tidligere har omtalt “tradisjonelle” småskalsamfunn, og viser hvordan disse kan forklare komplekse fenomener i eget samfunn.
>> last ned oppgaven “Den kollektive kroppen.En antropologisk studie av kropp blant norske fotballsupportere” (pdf, 1.4 MB )
OPPDATERING (7.12.07): Oppgaven kom nettopp ut som bok, se Elisabeth Skoglund Johnsens masteroppgave om Klanen har blitt til bok
Fotball er blitt et viktig tema i antropologien i det siste, se tidligere omtale:
Fotball: Det viktigste er fellesskapet
World Cup Enthusiasm: “Need for a collective ritual, not nationalism”
Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet
- Den skotske fotballkulturen er spesiell
Derfor piper de mot landslaget - en antropolog forklarer
Fotball: Det viktigste er fellesskapet
En leser av og til om rasisme i fotball, men der er det også mye kosmopolitisme. Antropolog Hans Hognestad har doktorgrad på fotball og identitet. I et intervju med Bergens Tidende sier han at tilskuerne heier ikke mindre på en norsk klubb om spillerne kommer fra Nigeria eller Sør-Amerika. “Jeg tviler på om interessen for Brann hadde vært større om det var flere bergensere på laget":
Drakten er det viktigste. Klubbmerket. Det er ønsketenkning at flest mulig av Brann-spillerne skal være bergensere. Det viktige er fellesskapet som dannes rundt Brann. Supporterne ser seg selv som klubben, ikke spillerne. Brann-fellesskapet holder til på tribunen, mens spillerne på matten leverer for fellesskapet. Så lenge utenlandske spillere, og de som kommer utenbys, kommuniserer med supporterne, blir de akseptert.
Det er faktisk heller slik at utlendinger på norske fotballbaner har bidratt til å øke fotballinteressen:
For at norsk fotball skal overleve, må det sportslige nivået holdes oppe. Jeg tror ikke det finnes gode nok talenter for å holde liv i så mange toppklubber som det fins i Norge i dag. Det er positivt at vi får tilført nye ideer og måter å spille på, det er sunt for et hvilket som helst sosialt og kulturelt system.
Fotball er ikke lenger en arbeiderklassesport. Det er “mainstream å være opptatt av fotball".
Vi lever ganske privatiserte liv ellers. Fotballen gir oss noe som tidligere var forbeholdt religion. De mest dedikerte supporterne bruker fotballaget for å fortelle hvem de er. Et viktig trekk de siste årene er at det er mer vanlig for jenter å være fotballsupporter, særlig blant de yngre.
(…)
Før var det flere fotballinteresserte som gjemte interessen i skapet. En fotballinteressert akademiker delte ikke umiddelbart interessen sin med andre. For kultureliten var lidenskapen for fotball privat. Nå er det nærmest motsatt, nå skal du ha et lag, det dreier seg nærmest om din troverdighet. Det er et merkelig trekk.
Medieprofileringen betyr selvfølgelig mye, sier han.
>> les hele intervjuet i Bergens Tidende
SE OGSÅ:
Forsvarte doktoravhandling om fotball og identitet
- Den skotske fotballkulturen er spesiell
Derfor piper de mot landslaget - en antropolog forklarer
