Categories: "Regioner"
Doktoravhandling: Færre infeksjoner med tverrfaglig tilnærming
Ikke alle helseproblemer får oppmerksomheten de fortjener. Infeksjoner med mykobakterier - bakterier som bl.a. forårsaker tuberkulose - har store konsekvenser for folkehelsen og husdyrhelsen på landsbygda i Uganda, men lite ressurser er blitt tilført for å håndtere problemet.
>Clovice Kankya kommer i sin doktoravhandling, som han forsvarte i foregårs, med en rekke forslag på hvordan man kan få ned antallet på infeksjoner. Forskeren fra Makere University i Kampala Uganda som har tatt graden ved Norges veterinærhøgskole, har gått tverrfaglig til verks. Han benyttet en kombinasjon av mikrobiologiske og antropologiske metoder, får vi vite på nettsidene til Norsk Veterinærinstitutt.
Clovice Kankya, leser vi, er nemlig “talsmann for en helhetlig og tverrfaglige tilnærming («one health one ecosystem») som svar på den økende utbredelsen av sykdomssmitte mellom mennesker og dyr”.
Som ikke bare antropologer vet, så kan helseproblemer, hverdagspraksiser og lokalkunnskap ikke skilles fra hverandre. For å bekjempe infeksjonene, er det derfor nødvendig å se på hvordan lokalkunnskap påvirker befolkningens syn på infeksjon med mykobakterier og håndtering av problemet.
Avhandlingens tittel er Socio-anthropological perspectives and the public health implications of mycobacterial infections and management at the human-environment-livestock-wildlife interface in the pastoral ecosystems of Uganda. Den er ikke på nett (ennå?), men noen tidligere arbeider (skrevet sammen med andre forskere) kan lastes ned gratis, for eksempel:
SE OGSÅ:
Dårligere kår for tverrfaglig forskning?
Helsevesenet etterlyser antropologer
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!"
Hvorfor bruker de ikke vaksinene?
Doktorgrad: – Angrip samfunnsstrukturene som skaper fedme!
Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”
The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS
AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"
Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket
En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr
Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.
(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.
Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.
 |
“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.
Mannen som holder plakatet er muslim.
Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig - i likhet med internasjonale medier - valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.
De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).
Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.
Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.
De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.
I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.
Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.
– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.
Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr
Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.
– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.
Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.
En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:
– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.
Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.
VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:
– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.
SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.
Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.
“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr
En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.
I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.
“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.
Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.
For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.
“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.
Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"
"De er ikke opprinnelige. De flyktet fra staten"
Er vi som lever som borger i en stat som Norge mer moderne enn jegere og sankere i Burmas fjellområder?
I den danske avisa Information finner vi en anmeldelse av en antropologisk fagbok: The Art Of Not Being Governed. An Anarchist History of Upland Southeast Asia av James C. Scott.
Antropologen fra Yale, en selverklært anarkist, har vært på feltarbeid hos fjellfolkene i Sørøstasia, spesielt Burma.
Bokas hovedtese er at disse menneskene hverken er “primitive” eller “opprinnelige”. De flyktet nemlig bevisst fra statens kontroll og flyttet til fjellområdene for å leve et “friere og mer egalitært liv”.
Scott vil supplere historieskrivningen med alternative perspektiver. Historikerne er besatt av staten som en siviliserende kraft, mener han. Han angriper uviljen til å registrere at det finnes attraktive alternativer til staten. Gjennom historien har det alltid vært mange mennesker som flyktet fra staten.
>> les hele saken i Information
Her et intervju med Scott:
Flere anmeldelser i New Mandela, usconcurrent, ruthlessculture og TruthOut
SE OGSÅ:
“Untouched” Amazone hosted large cities
Vestens lengsel etter “ukontaktede indianere”
Primitive indianere eller primitive journalister?
Isolerer seg for å bli frelst - Doktoravhandling om konservativ kristen minoritet
Book Review: Fragments of an Anarchist Anthropology by David Graeber
Ingen kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom
– Ordet ”befolkningsvekst” har fått en klangbunn av katastrofe, kaos, konflikt, og naturødeleggelse i media. Men det finnes ingen enkel eller entydig kopling mellom befolkningsvekst og fattigdom, sier sosialantropolog Vigdis Broch-Due i et intervju med forskningsmagasinet Hubro.
Det er politiske beslutninger som får størst konsekvenser, forklarer hun. Et eksempel “beslutningen av etiopiske myndigheter, uten konsultasjon med nabolandene, om å demme opp Omoelven, som er livsblodet i hele regionen".
Internasjonale miljøorganisasjoner spiller også en tvilsom rolle:
– Europeere og amerikaneres drømmer om uberørt natur, fauna og eksotiske folkeslag er en ”melkeku” for investorer som kjøper opp store landområder for å utvikle øko-turisme i luksuriøs drakt. (…) Nomadene mister sine beitemarker og skvises sammen på mindre områder, væpnende konflikter øker og naturgrunnlaget utarmes. De som presses ut bosetter seg i nærheten av turistdestinasjonene som igjen fører til mellom annet avskoging, overbeiting og blokkering av migrasjonskorridorene for elefanter.
Antropologen har også laget en film med tittelen Producing Poverty
SE OGSÅ:
What anthropologists can do about the decline in world food supply
Antropologer: - Regnskogvern forverrer Kongokonflikten
EUs landbrukspolitikk skaper millioner av sultflyktninger
Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - masteroppgave
Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh
Thesis: Conservation for Whom? Telling Good Lies in the Development of Central Kalahari
Mining and tourism more important: Bushmen forcibly removed from Central Kalahari
– Ingen kampanje mot jentebarn
Det stemmer ikke at indere ikke har råd til jenter. Det finnes ingen kampanje mot jentebarn, forklarer antropolog Cecilie Nordfeldt og samfunnsgeograf Annika Wetlesen i en kronikk i Morgenbladet.
Grunnen til den økende kjønnsubalansen i India er som forventet mer kompleks enn som så. Kjønnsubalansen er størst i velstående regioner og befolkningsgrupper.
Forskning.no oppsummerte nylig en studie som ble publisert i tidsskriftet Lancet som viser at abort av jenter har økt i India, mens Klassekampen meldte: Kampanje mot jentebarn.
Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen
Protester mot USA-alliert Bahrain. Foto: Al Jazeera, flickr
– Det kommer aldri demokrati i Bahrain og Saudi-Arabia, sålenge Vesten støtter disse regimene, sier den britisk-saudiske sosialantropologen Madawi Al Rasheed i et intervju med Fria Tidningen.
Mens folket har klart å bli kvitt diktatorene sine i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika, fordyper Sverige sitt militære samarbeid med Saudi-Arabia, regionenes verste diktatur.
Å gi militær støtte til Saudi-Arabia betyr å bidra til å bekjempe opposisjonelle, mener antropologen:
– Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur. Övervakningssystemen som saudierna importerar från Väst har de senaste tio åren använts till att förtrycka det saudiska folket under rubriken ”kriget mot terrorn”.
– Mer och mer av budgeten läggs på krigsmateriel och militär utbildning. Saudiarabien spänner nu sina muskler och är på väg att bli ett militariserat samhälle.
Det er ikke bare på hjemmebane at Saudi-Arabia slår hardt ned på opposisjonelle. Regimet er også involvert i aktiviteter som skal undergrave demokratibevegelser i andre land, påpeker hun.
Sveriges regjering ser Saudi-Arabia som en viktig alliert i den såkalte “kampen mot terror". Men al-Rasheed mener at Saudi-Arabia ikke bekjemper, men skaper terrorisme:
– Terrorismen är en välmående bakteriehärd i Saudiarabien. För att ta ett exempel: den saudiska regimen sponsrar och för befäl över religiösa grupper som pratar om att döda otrogna – inte i Väst, utan andra muslimer. I Bahrain finns det just nu saudiska grupper, som lyfter lön från den saudiska staten, som ränner runt och lägger upp Youtube-videos och tjatar om otrogna som inte är några andra än shiamuslimer i Bahrain.
Intervjuet er fordelt på to saker i Fria Tidningen: ”Sverige har hittat ett sätt att i det tysta stödja en diktatur” og Arabisk vår mot krigisk vinter
Se også Will Saudi Arabia lead Egypt’s counter-revolution?, en analyse av Max Strasser i den egyptiske avisa Al-Masry Al-Youm.
Madawi Al Rasheed har vært mye i media de siste månedene og er blitt blant annet intervjuet av ABC News Australia, PBS Frontline og Angry Arab
Antropologen har skrevet kronikker i Foreign Policy og Open Democracy.
I flere av disse bidragene kritiserer hun stereotype oppfatninger om Saudiarbia som et land uten fattigdom samt den manglende akademiske interessen for landet.
Hun har lagt ut mange artikler på hjemmesiden sin http://www.madawialrasheed.org
Nylig har antropolog Thomas Fibiger fra Aarhus universitet kritisert det danske konsernet Mærsk for å svekke Bahrains demokratibevegelse. Konsernet har sparket mer enn 1000 arbeidere som deltok i demonstrasjonene og derfor ikke møtte opp på jobb.
SE OGSÅ:
“I ekte orientalistisk ånd": Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte
Saba Mahmood: Democracy is not enough - Anthropologists on the Arab revolution part II
Anthropologists: “It’s time to kill the Osama bin Laden myths”
Antropologisk film: Når eks-barnesoldater driver "Jew-Man-Business"
To svenske aviser skriver om antropologisk film! I Norrländska Socialdemokraten finner vi en artikkel om en filmfestival i Jekaterinburg i Ural - Russian Anthropological Film Festival - ikke akkurat hverdagskost.
“På festivalen i Uralhuvudstaden har man under veckan kunnat se ett trettiotal filmer om bland annat sibiriskt pimpelfiske, medicinmän från Filippinerna och Kamerun, en svensk bloggare och ryska gästarbetare i Polen", skriver Kenneth Mikko og innleder med at “Allt fler folklivsforskare och antropologer väljer att redovisa sina forskningar genom att göra film.”
Helt riktig! Upsala Nya Tidning intervjuer en av dem: Mats Utas. Han har sammen med Maya Mynster Christensen og Christian Vium lagt filmen Jew-Man Business. Den handler om unge menn med fortid som barnesoldater i Sierra Leone som nå livnærer seg ved å kjøpe og selge tjuvgods i hovedstadens slummer.
“Männen i gathörnen kallar sin egen häleriverksamhet för ”Jew-Man Business”, enligt den stereotypa bilden av den judiske mannen som affärsidkare", leser vi. Dette til tross for at det har aldri bodd jøder i Sierra Leone. Slummen kaller de forresten “Belgia". For de gamle bilene som blir importert til Afrika kommer fra Belgia. Alt som er gammelt og slitt er “Belgium”. Hela Sierra Leone blir av og til kalt Belgia.
Han sier:
– När man skriver rapporter eller debattartiklar så når de oftast bara ut till en begränsad krets läsare. Film däremot är ett begripligt medium som uppskattas av väldigt många, inte minst av Sierra Leonierna själva.
– Det som bland annat gör filmen så speciell är att vi har en unik kontakt med de här unga männen och vi har vunnit deras förtroende eftersom vi har umgåtts med dem så länge. I vanliga fall så har man inte råd med sådant omsorgsfullt bakgrundsarbete som dokumentärfilmare.
Å lage en film med eks-krigere i slummen til et av verdens fattigste land er langt fra enkelt, utdyper han i teksten Making Jew-Man Business
På spørsmålet “Vad har du själv lärt dig av dina upplevelser i Sierra Leone?", svarer han forresten:
– Att människan i grunden är densamma överallt. När strukturer omkring henne inte fungerar eller rasar samman så skapar hon en stat i staten. Utsatta grupper som de i Belgium organiserar sig på samma sätt som liknande grupper i fattiga delar av amerikanska storstäder.
>> les hele saken i Uppsala Nya Tidning
>> Filmens hjemmeside med trailer
Mats Utas har lagt mange av sine publikasjoner i fulltekstversjon på nett.
Siden 2009 jobber han forresten ved Försvarshögskolan. Han skrev en interessant tekst om dette valget, se tidligere innlegg When should anthropologists work for the military?.
SE OGSÅ:
Formidling: - Bruk heller film enn skrift
Får ingen publiseringspoeng for å lage film
Frode Storaas: Derfor trenger vi multimedia-antropologi på nett
Dokumentar- og dogmefilmer inspirert av antropologisk film?
The Visual Anthropology of Fashion and Running on YouTube and Vimeo
Via YouTube: Anthropology students’ work draws more than a million viewers
Er det riktig å stille ut mennesker på den måten?
Verdensarv = levende museum?: Trinidad de Cuba. Foto: Richard IJzermans, flickr
Mens familien spiser frokost, stormer en guide med en gjeng turister inn i stua. Er det etisk forsvarlig å gjøre hus der folk bor til museer? Er det riktig å stille ut mennesker på denne måten? Og hva og for hvem er det egentlig vi verner, for Vesten, resten eller alle, spør Nina Alnes Haslie. doktorgradsstipendiat i sosialantropologi i en kronikk i Dagsavisen.
Hun skriver om Trinidad de Cuba. Byens koloniale urbane sentrum ble i 1988 erklært som kulturelt verdensarvsted av Unesco.
Hva betyr dette for byen og dens innbyggere? Antropologen skriver:
I Trinidad er det bak lukkede dører mye motstandskraft mot offentlig historieskriving og forvaltningspolitikk. Arvens beboere ble ikke spurt om de ville vernes, og forteller sine egne historier om fortrengning og om livet på utstilling i gamle hus.
Nina Alnes Haslie har i 2009 levert sin masteroppgave om denne byen: Å leve med arv. Om forhandling med fortid, nåtid og framtid på Verdensarvstedet Trinidad de Cuba.
Hun har også blogget mens hun var seminarleder for Kulturstudier i León, Nicaragua, i faget Latin-Amerikakunnskap, sjekk http://www.lakinica.blogspot.com/
SE OGSÅ:
Antropologer kritisk mot økoturisme
- Turister søker det lokale og tradisjonelle
“Primitive folkeslag” utstilt i dyrehagen: Glemt Danmarkshistorie fram i lyset
For et levende museum - Få utstillingsobjektene til å snakke!
Cultural Backstreet Tours: Explore your town with anthropologists!
Når kommer opprøret i Vest-Sahara?
Demonstrasjon i Madrid for Vest-Saharas uavhengighet. Foto: Saharauiak, flickr
Det er ikke minst på grunn Vestens støtte at diktatorene i Midt-Østen og Nordafrika kunne sitte og undertrykke i så lang tid. Vesten er også innblandet i Vest-Sahara-konflikten som er en “varm geopolitisk kartoffel", forteller Konstantina Isidoros i en reportasje i Information.
Hun er doktorgradsstipendiat ved Oxford University og for tiden på antropologisk feltarbeid i Sahara.
“USA og Frankrig slås om at opnå regionalt overherredømme og få adgang til landets naturressourcer med Spanien sprællende midt imellem", forklarer hun.
Marokko har holdt den mest ressourcerige og frugtbare trefjerdedel af Vestsahara besat i 35 år og har brutalt holdt landets oprindelige befolkning, saharawierne, nede. Mange af saharawierne, der ikke bor her, bor derfor i de lejre i den algeriske del af Sahara, som de flygtede til under den Marokkanske invasion i 1975.
Press fra det internasjonale samfunn ville kunne føre til at Marokko trekker seg ut og Vestsahara får sin selvstendighet, tror hun. Men verden gjør ingenting fordi landene som har makten til å presse Marokko (USA, Frankrike, Spania og Storbritannia) kun lytter til den Marokkanske side av saken, “og at de i øvrigt er ganske tilfredse med den finansielle og strategiske status quo.”
“Marokko ville aldrig have kunnet slippe af sted med dette uden hemmelige geopolitiske aftaler med Spanien, USA og Frankrig, næret af disse landes grådighed efter Vestsaharas ressourcer", insisterer hun.
>> les hele saken i Information
I Vest-Sahara. Foto: Martine Perret / FN, flickr
Antropologen har skrevet en del om situajonen i Vest-Sahara, den siste saken handlet om Awakening Protests in Morocco And Western Sahara (Ghanamma.com, 18.3.11), dessuten Western Sahara and the United States’ geographical imaginings (Concerned African Scholars, juni 2010), Western Sahara: Morocco incites potential for war (Afrik-news.com 15.11.10) og Morocco uses torture to silence Sahrawi activists (Pambazuka).
Både FN og Haag-domstolen har fordømt Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Se også Landprofilen Vest-Sahara av Fellesrådet for Afrika, , dessuten Marokko-temasiden på Globalvoices, Hard hånd mot protestleir i Vest-Sahara i VG (8.11.10) og Norsk oljeleting i okkuperte Vest-Sahara (Norwatch, 12.1.09)
"I ekte orientalistisk ånd": Unni Wikan får mer kritikk for diktatorstøtte
To uker etter Unni Wikan i enda en kronikk hevdet at folk flest vil ha Mubarak, har hun fått flere mot-innlegg. Samtidig er hun ikke den eneste antropologen i Norden med demokratiskeptiske holdninger.
“Jeg møter et kor av stemmer som hevder at de ikke ble hørt. Deres historie passer ikke inn i metahistorien om folket som ville bli kvitt sin diktator og er i seiersrus", skriver antropologen etter et besøk i Kairo. Hun kritiserer den “ensidige mediedekningen” og omtaler egypterne på Tahrir-plassen og andre steder i landet som “såkalte demonstranter".
Også i et intervju med TV2 kommer det tydelig fram at Wikan ikke er særlig glad over demokratiseringen av Egypt.
“Et underlig antropologisk prosjekt” kaller Mona Abdel-Fadil, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Wikans analyse. Hun pløyer punkt for punkt gjennom Wikans tekst for å vise at den ikke holder vann og er basert på selektiv omgang med kilder.
“Wikan skriver at leseren må huske på at Egypt er mer enn Tahrirplassen, men unnlater så å nevne at det var massedemonstrasjoner over hele Egypt, anslått av anerkjente medier til opptil 8 millioner demonstranter", påpeker hun. Blant dem var det også mange fattige.
Det er også merkelig at Wikan hevder at hun får fram de fattiges perspektiv når det er stemmen til ”sjefsservitøren på et hotell som journalister vanker på” som blir stående som Wikans hovedinformant i kronikken, mener hun:
Det spektakulære ved den egyptiske revolusjonen er ikke at den var fiktiv, men snarere at den forente egyptere på tvers av kjønn, religion, klasse, politisk orientering i et fredelig og meget godt organisert opprør mot regimet. Dette nasjonale samhold har blitt bemerket og kommentert av så forskjellige medier som Al Jazeera, BBC og CNN. Hvordan og hvorfor har det historiske og spektakulære ved denne prosessen gått professoren hus forbi?
>> les hele innlegget på nyemeninger.no
En kort versjon ble publisert i Aftenposten. Forskeren er tidligere blitt intervjuet i Morgenbladet.
En lignende kritikk finner vi i et innlegg av Hanna Yousef: “Wikan baserer sin analyse av en høyst kompleks politisk situasjon på ”de fleste hun kjenner” som tilfeldigvis mener det samme", skriver hun.
Hun anklager Wikan for orientalisme:
Det jeg finner høyst bemerkelsesverdig er hvordan Wikan anklager demonstrantene for å ikke vise solidaritet med selve folket som Wikan feilaktig kaller ”Ilshabab”. Dette mener jeg ikke bare er fullstendig misvisende, men det er også en grov forulempning mot Egypts unge (ilshabab) som over 18 dager har slåss mot politi og bevæpnede bøller for å forsvare sin rett til å demonstrere, med over 350 døde og rundt 5500 skadde.
Wikan banaliserer dem og deres kamp i ekte orientalistisk ånd til klisjér som bilder på veggen, gråt i begravelser og facebook-revolusjon. I denne forenklede fremstillingen ser Wikan bort fra at disse unge demonstrantene hadde reelle politiske krav som et nytt parlament, en ny konstitusjon, oppheving av militære domstoler og unntakstilstand og til syvende og sist – demokrati or rettsikkerhet.
>> les hele innlegget “De andre stemmene – Egypts eller Wikans?”
Wikan fikk forresten støtte fra en annen norsk antropolog, Kenneth Bo Nielsen som i et innlegg i Aftenposten deler Wikans demokratiskepsis og - typisk nok kanskje - argumenterer eurosentrisk: Han hevder at “Wikan har kvaliteter, som de fleste journalister som har dekket revolusjonen ikke har, blant annet at hun kan arabisk.” Han kan umulig ha sett Al-Jazeera. Verden er større enn Norge.
En annen skeptisk og litt orientaliserende antropolog er Douglas Modig. Han mener at det historisk sett ikke finnes noe tradisjon for demokrati i Egypt, dette lover ikke godt for framtida, skriver han i Kristianstadsbladet:
Tiotusen år av faraoner, kejsare, kalifer och militärstyre har inte förberett vare sig landsbygden eller stadsbefolkningen för fria val utan medför en risk för karismatiska opportunister att stiga fram och snabbt falla tillbaka i personkultssamhället som härskat i tusentals år.
Litt mer interessant er et innlegg av kandidatstuderende i antropologi Rune-Christoffer Dragsdahl i Jylland-Posten: 40 års fødevarekrise:
Men at vælte korrupte regimer er slet, slet ikke nok, hvis ni milliarder mennesker skal brødfødes i 2050. For hvorfra skal der komme varigt demokrati, og hvordan skal de fattige få et bedre liv, når den kroniske, globale fødevarekrise fortsætter og med stor sandsynlighed forstærkes i de kommende årtier?
På Universitetet i Bergen har flere forskere diskutert revolusjonene.
– Folk spør seg hvorfor dette ikke har skjedd før, men sannheten er at det har pågått lenge allerede, sa antropolog Nefissa Naguib.
Bunner denne skepsisen i vestlig arroganse? Kanskje, kanskje ikke.
Revolusjonene utfordrer myter om demokrati som noe typisk vestlig, skriver idehistoriker og Ny Tid redaktør Dag Herbjørnsrud.
Wikans posisjon er blitt kritisert tidligere, se også tidligere saker:
>> “A wonderful development” - Anthropologists on the Egypt Uprising (updated 6.2.)
>> Saba Mahmood: Democracy is not enough - Anthropologists on the Arab revolution part II
