Category: "medisin og helse"
Doktoravhandling: Færre infeksjoner med tverrfaglig tilnærming
Ikke alle helseproblemer får oppmerksomheten de fortjener. Infeksjoner med mykobakterier - bakterier som bl.a. forårsaker tuberkulose - har store konsekvenser for folkehelsen og husdyrhelsen på landsbygda i Uganda, men lite ressurser er blitt tilført for å håndtere problemet.
>Clovice Kankya kommer i sin doktoravhandling, som han forsvarte i foregårs, med en rekke forslag på hvordan man kan få ned antallet på infeksjoner. Forskeren fra Makere University i Kampala Uganda som har tatt graden ved Norges veterinærhøgskole, har gått tverrfaglig til verks. Han benyttet en kombinasjon av mikrobiologiske og antropologiske metoder, får vi vite på nettsidene til Norsk Veterinærinstitutt.
Clovice Kankya, leser vi, er nemlig “talsmann for en helhetlig og tverrfaglige tilnærming («one health one ecosystem») som svar på den økende utbredelsen av sykdomssmitte mellom mennesker og dyr”.
Som ikke bare antropologer vet, så kan helseproblemer, hverdagspraksiser og lokalkunnskap ikke skilles fra hverandre. For å bekjempe infeksjonene, er det derfor nødvendig å se på hvordan lokalkunnskap påvirker befolkningens syn på infeksjon med mykobakterier og håndtering av problemet.
Avhandlingens tittel er Socio-anthropological perspectives and the public health implications of mycobacterial infections and management at the human-environment-livestock-wildlife interface in the pastoral ecosystems of Uganda. Den er ikke på nett (ennå?), men noen tidligere arbeider (skrevet sammen med andre forskere) kan lastes ned gratis, for eksempel:
SE OGSÅ:
Dårligere kår for tverrfaglig forskning?
Helsevesenet etterlyser antropologer
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!"
Hvorfor bruker de ikke vaksinene?
Doktorgrad: – Angrip samfunnsstrukturene som skaper fedme!
Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”
The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS
AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"
Doktorgrad: – Angrip samfunnsstrukturene som skaper fedme!
Det er urimelig å dømme overvektige som uansvarlige når hele samfunnet er lagt opp til fedme, mener antropolog Anders Lindelof.
Han har nettopp forsvart sin doktoravhandling ved Århus universitet. I over to og et halvt år har han fulgt 15 overvektige ungdommer og deres nærmeste familie, melder Danmarks Radio.
Mange unge prøver å gå ned i vekt men står alene med problemet og får hverken tilstrekkelig støtte fra foreldre eller samfunnet, fant han ut.
– Vi lader de overvægtige unge stå alene med vægttabet. Men i virkeligheden har de unge blot samme vaner som deres forældre, og samfundet gør det blot mere besværligt at leve sundt.
For å bekjempe fedme må vi slutte å se fedme som et individuelt problem. Vi er nødt til at ta de sosiale forholdene som skaper fedme alvorlig. Samfunnet opmuntrer ikke barn og unge til å føre en sunn livsstil, sier Lindelof som også er lege:
– Reklamer for usunde fødevarer målrettet børn og unge stiger støt samtidig med, at de kamufleres som sunde. Privatbilismen stiger støt, samtidig med at vejnettet i højere grad indrettes til biler end til cykler.
– Det er ikke længere naturligt at vælge de rette løsninger og leve sundt, og vores politikere bør derfor overveje om pengene ikke er bedre brugt på for eksempel cykelstier og sund mad på skolerne frem for på fedmeoperationer. Vores forskning kunne ligeledes tage udgangspunkt i praktiske samfundsmæssige tiltag, der over tid øger befolkningens lyst til at leve et sundere liv.
I en artikkel i Augustus, Aarhus universitetets alumnimagasin kritiserer han det individualiserte medisinske perspektivet. Det vi trenger er et antropologisk og tverrfaglig perspektiv:
– Hvis vi ikke forsøger at forstå, hvorfor det er så svært for 110 kilo tunge Sofie at gå forbi McDonald’s, eller hvorfor 15-årige Martin med 35 kilo ned til idealvægten hellere vil jonglere med dåsecolaer foran computeren end med fodbolden på grønsværen, så kan alverdens gode og praktiske råd om sund kost og hyppig motion være fuldstændig ligegyldige. Vi bliver nødt til at studere, hvordan folk lever, og hvordan familier fungerer.
Ifjor han sammen med Claus Vinther Nielsen og Birthe D. Pedersen publisert en vitenskaplig artikkel som er fritt tilgjengelig: Obesity treatment - more than food and exercise: a qualitative study exploring obese adolescents’ and their parents’ views on the former’s obesity
SE OGSÅ:
Nytt professorat fordi “kultur og legekunst hører sammen”
Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk
Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv
Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!
Why anthropologists should politicize mental illnesses
Disputas: Leger trenger opplæring i kommunikasjon med pasienter
Selv om det er lovpålagt, sjekker de ikke om pasientene forstår informasjonen tilstrekkelig. De vet heller ikke hvordan de skal forbedre en mangelfull kommunikasjonssituasjon.
I sin doktoravhandling, som hun skal forsvare imorgen, har antropolog Torunn Arntsen Sajjad sett på hvordan leger veileder pakistansk-norske familier om generell og fostermedisinsk genetikk, melder nettsidene til Universitetet i Oslo.
Her er det åpenbart mye som ikke er som det skal. Leger, mener Sajjad, trenger opplæring i å kommunisere bedre med pasientene. Hun foreslår blant annet regelmessig veiledning fra antropologer. Ansvaret for denne opplæringen skal ikke ligge hos legene, men må være forankret på instituttnivå.
Avhandlingens tittel er ”Hvis det fødes et sykt barn, hva tror du det skyldes? En medisinskantropologisk studie av genetisk veiledning blant pakistansknorske familier".
Torunn Arntsen Sajjad har tidligere kritisert et planlagt lovforbud mot søskenekteskap.
Hun er ikke den eneste antropologen som er opptatt av bedre kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter. For få uker siden har Aleksandra Bartoszko startet opp et prosjekt om helseradio på flere språk.
Se også tidligere saker:
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”
Fastlegens møte med flyktninger: Manglende kompetanse, for lite støtte
Forsket på hvorfor markedet for healing vokser
Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk
Hvordan studere og forstå lidelse?
Helsevesenet etterlyser antropologer
The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS
Poverty and health policies: Listening to the poor in Bangladesh
"Nærmest en lærebok i kulturoversettelse"
For seks uker siden døde antropolog Aud Talle. Det var mindre enn ett år etter at hun hadde gitt ut sin siste bok: Kulturens makt. Kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu.
Boka, som typisk nok ikke har fått mye medieoppmerksomhet, får veldig god omtale i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift (ikke åpent tilgjengelig).
I sin anmeldelse skriver Anders Johansen:
Med Kulturens makt har Aud Talle levert en nyttig og på mange måter klargjørende bok om kvinnelig omskjæring. En skikk som for det meste bare vekker forargelse, blir her gjort forståelig, men på slikt vis at det også blir mulig å tenke seg måter å avskaffe den på.
Boka handler om mer enn bare omskjæring. Den er “nærmest en lærebok i kulturoversettelse”, skriver han.
Det som her står på spill, er verdier forbundet med sterke affekter, grunnet på elementære kroppslige erfaringer av typen smerte og skade. Dermed er det et spesielt instruktivt eksempel på vanskene med å forholde seg til det som er fremmed.
For å kunne skrive innsiktsfullt om dette, må man praktisere relativisme som metode, om ikke som livssyn. Man må få sine lesere med på at forståelse ikke uten videre er det samme som forsvar, men ofte en betingelse for virkningsfull kritikk.
Vanskeligst er det kanskje å få dem til å innse at styrken i forpliktelsen til dem som blir utsatt for denne skikken, ikke kan måles med styrken i fordømmelsen av dem som forvalter den. Å holde hodet kaldt er ikke det samme som å svikte moralsk (…) Når hun skriver «omskjæring» framfor «kjønnslemlestelse», er det ikke for å glatte over, men for å komme i posisjon til å øve en kritikk som kan bli hørt og forstått. Slik er boken ikke bare en innføring i kvinneomskjæringens betydninger, men også i forutsetninger for tverrkulturell kommunikasjon.
Talle går ut mot massive overdrivelser i den journalistiske rapportering om saken:
«Tabuet» i bokens undertittel gjelder ytringer som behandler kvinnelig omskjæring «på annen måte enn med avsky». I Norge blir saken omtalt på systematisk villedende vis – og dét er ikke bare kulturfaglig uforsvarlig, men også kjønnspolitisk uhensiktsmessig: Demonisering av «overgriperne» bidrar til å skape en tillitskrise som vanskeliggjør åpen samtale med dem det angår, og fører dem inn i forsvarsposisjoner – og dermed skader den gode sak.
Det er en av de store fortjenestene til denne boken at den bidrar til å presisere problemets omfang og art, skriver Johansen:
Med henvisning til egen forskning, tegner Talle et mindre rystende, og mer overbevisende realistisk bilde. I de østafrikanske kjerneområdene er skikken i endring og delvis tilbakegang: Mindre operasjoner erstatter de større, særlig i byene; mange steder er det blitt akseptabelt å avstå helt. I Norge er omskjæring av jenter på det nærmeste avskaffet, om jeg forstår dette rett.
Selv har han lært av denne boken, at omskjæring av kvinner ikke er én enkelt ting:
Dette er en sammensatt sak, med flere lag av betydning og følelse, som også forekommer i flere varianter. For det første kan det oppfattes som meningsfullt å få fjernet en del av kroppen som anses fremmed (mannlig eller dyrisk), for på den måten endelig å bli en ren og hel kvinne. For det andre er samme inngrep et middel til kontroll over egen seksualitet som kvinnene utøver på vegne av mennene. For det tredje uttrykker det foreldrenes omsorg for døtre som ellers ikke ville kunne få barn og bli gift. I østafrikansk sammenheng er det flere typer hensyn som motiver den slags ritualer; til sammen forklarer de et stykke på vei hvordan de kan være så seiglivede. Men denne påpekningen av kompleksitet antyder også hvordan de er til å forandre på, eller til og med avskaffe, ganske fort.
Kulturens makt handler ikke bare om styrken i de kulturelle føringer, men også om deres begrensninger. Den omskårnes erfaring er ikke entydig: Gleden ved å bli voksen kvinne er blandet med minner om smerte og tvang som, under andre omstendigheter og med tilgang til andre begreper, kan vendes til motstand. Inngrepet er jo heller ikke det samme bestandig. «Omskjæring» viser til alt fra mer eller mindre drastisk beskjæring og gjensying til nokså skånsomme markeringer av overveiende symbolsk art. Hvis livssituasjonen forandrer seg, og tradisjonen kommer i et nytt lys, blir ikke spørsmålet nødvendigvis stilt som et enten–eller: Ved overgang fra én form til en annen kan det forekomme mange slags kompromisser mellom kontinuitet og forandring.
Boka har bare en svakhet, mener anmelderen, og det er at den “ikke er like nyansert i sin behandling av meningsdannelse i norsk offentlighet som i behandlingen av omskjæring som tradisjon”. Bare ett tilfelle av sensasjonsjournalistikk blir gjennomgått og på det grundigste tilbakevist. Dette er vel og bra, avslutter Johansen, men “ikke tilstrekkelig til å få oversikt over de ideologiske effekter av den samlede nyhetsproduksjon her til lands.”
Boka ble ellers også anmeldt i Tidsskrift for Den norske legeforening. Anita Haslie snakket med Aud Talle om boka tidligere i år, se saken i Kilden Endrer omskjæringspraksis i eksil
SE OGSÅ:
Antropolog Sara Johnsdotter om omskjæring: “Krenk ikke somaliernes stolthet”
Omskjæring: Antropolog advarer mot heksejakt
Et befriende språk
Les teksten “Vården måste hantera verkligheten” av sosialantropologen Sara Johnsdotter i Sydsvenskan.
Johnsdotter skriver om “ett ökande antal flickor i Sverige söker sig till vården med oro för att inte blöda på bröllopsnatten. En liten del av dessa flickor upplever att deras liv står på spel”.
Antropologen skriver hverken om nasjonalitet, religion eller “etnisk gruppe”. Hun skriver bare om “flickor i Sverige” og “enskilda individen”.
Sammenlign så hennes artikkel med teksten fra nyhetsbyrået TT Läkarråd om bröllopsblod ifrågasätts. Der er det snakk om “flickor med rötter i så kallade hederskulturer”.
Visst finnes det gode argumenter mot “fargeblindhet”. Men “farge-” eller “religionsblindhet” kan som i dette tilfelle være befriende.
SE OGSÅ:
Skal vi slutte å snakke om kultur?
Slutter å bruke "vestlig"/"ikke-vestlig" og "annengenerasjonsinnvandrere"
- Ungdommen håndterer kulturforskjeller ved å vektlegge det de har felles
Nytt professorat fordi "kultur og legekunst hører sammen"
Kultur er bra for helsa. Dette er medisinsk antropolog Marja-Liisa Honkasalo overbevist om. Hun skal overta et ifølge svemsk Yle et i Norden unikt professorat i kulturell helseforskning ved universitetet i Turku.
Professoratet er blitt donert av Turku kommune.
Honkasalo er både opptatt av såkalt flerkulturelle aspekter i helsearbeid og kunst som helsefremmende aktivitet. Professoratet skal også utforske Kulturhovedstadsprosjektet (Turku er europeisk kulturhovedstad i 2011) og dets langsiktige effekter på velferden i byen, leser vi på Turku kommunes hjemmeside.
Professorater i medisinsk antropologi finnes jo allerede en del av, jeg antar dette initiativet er av mer anvendt art, med direkte samarbeid med helsearbeidere i byen.
SE OGSÅ:
Why anthropologists should politicize mental illnesses
The emerging research field of medical ethnomusicology: How music fights AIDS
Helsevesenet etterlyser antropologer
For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”
Hvordan studere og forstå lidelse?
Doktorgrad: Dør av kreft fordi de unngår legebesøk
Utsatte legebesøk er årsaken til at mange dør av kreft. I sin doktoravhandling forklarer antropolog Rikke Sand Andersen hvorfor mange dansker nøler med å oppsøke legen, melder Kræftens Bekæmpelse og aviser som Information.
Hun har fulgt 30 kreftpasienter i alderen fra 32 til 82 år i region Midtjylland. Mange utsetter legebesøket av angst for en kreftdiagnose, andre av hensyn til omgivelsene sine eller fordi de ikke vil virke som hypokondrer.
Antropologen forteller:
– Jeg kan se et mønster i svarene, som ud over folks overvejelser om, hvorvidt de kan tillade sig at forstyrre deres egen læge, også afslører, at mange finder det svært at vurdere, om deres symptomer er de rene bagateller eller et reelt tegn på sygdom. Med andre ord: Er det blot kroppen der ”larmer” lidt, eller er det alvorlig sygdom. Derfor kan der let gå nogen tid, inden de reagerer på det.
– Ofte finder mange jo alle mulige gode forklaringer på de symptomer, de oplever. Hvornår er rumlen i maven et tegn på kræft, og hvornår skyldes det stress?
- Man kommer ikke uden om, at det er en ”social begivenhed” at blive syg. For nogle er det forbundet med et tab af status. For andre kan det forrykke nogle sociale strukturer og ændre på den rollefordeling, de har i deres familie. Mange trækker derfor tiden ud ved at ”stikke hovedet i busken”. De vil ikke pylres om. De vil lige på ferie, flytte eller skifte job, inden de går til lægen
En typisk forklaring lyder slik:
”Min rumlen og uro i maven startede nok for halvandet år siden, hvor jeg var sløj med influenza. Men der har været så meget andet at se til med bl.a. sygdom i familien, så jeg troede bare, at mavesmerterne skyldtes det stress og pres, jeg var under. Først da smerterne blev rigtig stærke, gik jeg til lægen. Man vil jo ikke være hypokonder, vel?” (63-årig kvinde med tyktarmskræft)
Antropologen mener det er viktig å undersøke hvordan helsesystemet påvirker folks beslutninger om å oppsøke legen.
>> les hele saken på cancer.dk
SE OGSÅ:
Redselen for HIV/AIDS: HIV-smittede holder sykdommen hemmelig
Hvordan studere og forstå lidelse?
Hvordan måle effekten av alternativ behandling?
Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag
Kulturens forakt for svakhet - eller: Hva er normalt?
“Ethnographic perspectives needed in discussion on public health care system”
Selvmordsforskning: Nye perspektiver redder liv
|
|
Fortvilt? Ring oss! Det hjelper å snakke om det. Foto: Kecko, flickr |
(utkast) Hver dag kaster seg minst en nordmann foran toget, henger seg, tar gift eller setter seg i bilen for å kræsje med et vogntog og dør. Enda flere prøver å ta livet av seg, men overlever.
Hvorfor velger de å avslutte livet sitt? Fordi de er psykisk syke? Ikke nødvendigvis. Det er på tide å ta et oppgjør med sykdomsfokuset og rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som medvirker til at mennesker ikke orker å fortsette livet, mener flere og flere forskere, skriver Kari Dyregrov i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Det er Sigrun Tømmerås som i et innlegg angående gårsdagens Verdensdag for forebygging av selvmord anbefaler Dyregrovs artikkel.
Den individuelle tilnærmingen kan ifølge Dyregrov være farlig. Sykdomsfokuset tar oppmerksomheten bort fra andre årsaksforhold og fremmer i liten grad ansvar blant hver av oss. “Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav", kommenterer Tømmerås som har skrevet mye om selvmord.
Jeg har selv kritisert det ensidige medisinske sykdomfokuset i et tidligere innlegg om The Anthropology of Suicide. Kanskje selvmordsforskningen illustrerer særlig godt hvorfor det er nødvendig at real- og samfunnsfagene samarbeider mer, at tverrfaglighet faktisk redder liv?
Morten Thomsen, leder av organisasjonen Livslinien, har skrevet en veldig god og gripende artikkel i Information: Selvmord som kommunikationsmiddel. Selvmord og selvmordsforsøk kan ses som en reaksjon på ødeleggende samfunnsforhold, en protest mot å ikke blitt hørt og sett. Han skriver om en økende andel ensomme mennesker, snevre idealer om det gode liv, høye krav til vellykkethet og manglende evne til å takle egen og andres “svakhet", “nederlag", sorg og kriser.
Nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging ved Universitetet i Oslo satser stort på forskningsformidling. På senterets nettside finner vi flere tekster om selvmord som samfunnsproblem, bl.a. i den nyeste utgaven av tidsskriftet Suicidologi som de gir ut: Samfunnets og hverdagslivets lidelsesproduksjon og selvmordsproblematikken. Ansatser til en kritisk refleksjon av Yngve Hammerlin. Når man diskuterer selvmord, bør man også diskutere de negative konsekvensene som vårt økonomiske system har på menneskene, skriver rettssosiologen og kriminologen blant annet. “Konkurranseideologiens sosiale, psykiske og fysiske slitasje er svært belastende for en del mennesker og må studeres grundigere og mer konkret innenfor suicidologien.”
Verdensdagen mot selvmordforebygging har ikke fått særlig mye omtale i mediene. De fleste norske avisene brakte bare standard-meldingen fra NTB Markant nedgang i antall registrerte selvmord (mens den danske avisa Berlingske Tidende melder Flere selvmord på Grønland og Information tidligere skrev Flere selvmordsforsøg hos 1980-generationen i Danmark).
Dagens Nyheter har derimot markert dagen med en artikkelserie som bl.a inneholder saken ”Webbsidor uppmanar unga att ta sitt liv”.
For å redde liv, må selvmord altså også bli et politisk spørsmål. Psykologer og leger må samarbeide med antropologer, sosiologer og økonomer etc. Selvmord er også et integreringsspørsmål - uten at innvandrere trenger å være involverte.
Uansett er det viktig å snakke om selvmord og å bry seg.
SE OGSÅ:
The Anthropology of Suicide - World Suicide Prevention Day
Why anthropologists should politicize mental illnesses
Selvmord en gammel tradisjon på Grønland?
Avviste asylsøkere, papirløse og myndighetenes vold
Doktoravhandling om spilleavhengige: - Heller forbrukerbeskyttelse enn sykeliggjøring!
Hvordan studere og forstå lidelse?
For en kultursensitiv psykiatri: “Hør på syke mennesker!”
The globalisation of the Western conception of mental illness
