Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter

"Bunaden samler Norge til fest. Men samtidig viser den hvordan vi kan opprettholde enhet gjennom et stort mangfold. Siden bunaden har så store lokale variasjoner og slik viser at mange forskjellige kulturer og tradisjoner kan leve innen én og samme stat - og feire Grunnlovsdagen i fred og fordragelighet. Det lover godt for det flerkulturelle Norge", skriver Per Normann Waage i en interessant artikkel i Dagbladet.

Waage nevner den søramerikanske antropologen Julian Kramer som i boka Den norske væremåten (Oslo 1984) sammenligner 17. mai med markering av stammeidentiteter i sitt hjemland. Men Kramer ser mindre positiv på vektleggingen av norske stammeidentiteter enn Waage. Den legger alvorlige hindringer i veien for utviklingen av et pluralistisk samfunn i Norge, skriver han.

Fokuset på lokale stammeidentiteter er også grunnen til at selv innflyttede nordmenn ikke blir integrert og blir ansett som fremmede selv om de har bodd i bygda i mange år, skriver Kramer:

"Man ble norsk fordi han eller hun var trønder eller hedmarking, og ved denne understrekningen av at man enten var trønder eller hedmarking ble det mulig å bevise sine ekte norske røtter. Man kan med andre ord ikke bli regnet som ekte norsk uten at røttene er iorden og festet til det rette sted. Det er fremdeles slik i dag at mange nordmenn vil si at selv om de bor i Oslo, kommer familien deres egentlig fra Setesdal, Telemark osv. (...) Det kan med andre ord ikke eksistere en kategori med svarte nordmenn - i alle fall ikke slik Norge er idag og slik norsk identitet knyttes til opprinnelse" (side 94-96).

SE OGSÅ:
Norge i rødt, hvitt og bunad (Aftenposten, 18.5.05)
Også nordmenn er flerkulturelle (egen tekst, 20.11.2002)