Arne Hjorth Johansen ("Hjorten") kjører mye buss og har skrevet en morsom sak om de uskrevne sosiale kodene som etterhvert utvikler seg på en buss med mange pendlere:
De fleste pendlerne har lange dager, og er derfor trøtte om morgenen. På morgenbussen forventes det derfor en viss grad av stillhet. Høy prating, latter og mobiltelefonering er derfor "frowned upon". På ettermiddagsbussen hjem er terskelen for støy mye høyere. Moderat prating er helt ok, det samme med bruk av mobiltelefon, så lenge man benytter "innestemme".
Som regel er det fred og fordragelighet på bussen, men innimellom dukker det opp busspassasjerer som ikke er pendlere, og som dermed ikke helt kjenner kodene. Disse er lett gjenkjennelige, blant annet fordi de som regel er våkne i blikket om morgenen, og fordi de svært ofte reiser to eller flere sammen.
>> les hele saken "Samtaler på buss"
Jeg må tenke på noe pedagog Ivar Morken sa til meg i et intervju:
- Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie med besteforeldre som var husmenn. Mennene i nabolaget var ukependlere, mange jobba rundt om på Østlandet i bygg- og anleggsbransjen, mange pendla til Oslo. Det samme gjaldt for en rekke Østlandsbygder. Men hva er tatt vare på av pendlerkulturen? Hva står det om pendlerne i bygdebøkene? Noen ganger tenker jeg at samtalene i ”pendlerbilene“ hadde vært verdt et studium: Hva ble det snakket om i bilene fredag og søndag kveld? Hvilken betydning hadde den felles arbeidsreisen for klasseidentitet og idespredning?
This entry was posted by lorenz and is filed under Norge, antropologi allment, vi og de andre, arbeid(sliv), individ og samfunn.
Siste kommentarer