Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Samtidig med markedstenkningens inntog i akademia, har det vært mye snakk om internasjonalisering av norsk forskning. Kontakt med forskere i andre land er noe grunnleggende og noe som en selvfølgelig alltid burde oppmuntre til. Men det spørs hvilken internasjonalisering myndighetene sikter til.

I en kommentar i Universitas spår Eivind Vad Petersson at skolepengene også vil komme til Norge. Han viser til Danmark, Sverige og Finnland: Der er skolepenger på universitetene først blitt innført for studenter fra land utenfor EØS-området. Noen kontakter med utlandet er mindre ønskelig enn andre, altså?

Denne tesen bekreftes av en annen sak som Iffit Z. Qureshi forteller om i en interessant artikkel i Samtiden. Hun er kursleder i flerkulturell forståelse og har jobbet som førstekonsulent Aetat:

«Rahela» hadde med seg en brun konvolutt som inneholdt attester og ekteparets doktorgradspapirer fra Universitetet i Kabul. Disse papirene var deres «adgangsbillett» til det norske arbeidsmarkedet, trodde de. Mitt første mål som deres konsulent var å skaffe dem jobb.

Det var en vond prosess å være vitne til at virkeligheten innhentet dem.

Jeg tok kontakt både med Universitetet i Oslo og forskjellige hjelpeorganisasjoner i håp om at paret kunne jobbe som prosjektmedarbeidere på fagområder som hadde med Afghanistan å gjøre. Men dessverre var det akademiske miljøet lukket. «Ahmed»s og «Rahela»s papirer fra Afghanistan og deres lange arbeidserfaring fra Universitetet i Kabul, ble overhodet ikke verdsatt.