Ikke kunnskap om "de andre", men for "de andre"

Tendensen er tydelig i mye nyere forskning: Majoritetsstudenter forsker på minoriteter, minoriteter forsker på seg selv. Det gjelder spesielt studier om identitet, migrasjon, urbefolkninger. En stor del av forskningen om samer i Norge f.eks. blir gjort av samer. I masteroppgaven om samer i Oslo skriver Astri Dankertsen (som også har samisk bakgrunn) om samfunnsvitenskapens betydning:

Mange bruker samfunnsvitenskapen aktivt for å forstå sine egne liv, og motsatt bruker sine egne livserfaringer for å kritisere samfunnsvitenskapelige teorier. For mange blir valg av studier, eller valg av oppgaver (...) og lesning av faglig litteratur om samiske forhold en måte å utforske sin egen identitet på. (...)

På denne måten blir ikke vitenskapen kunnskap om "de andre", men også for "de andre", altså for folk selv. Det blir på denne måten en kontinuitet mellom samfunnsvitenskapen og den studerte verden, og en mulighet for de studerte til å selv være en del av definisjonsmakten.

Antropologen legger til:

Og med mine egne samiske aner, er kanskje ikke jeg heller så veldig annerledes enn dem når det kommer til stykke.

Som hun skriver, blir grensene mellom forsker og informant utydelige:

Jeg traff iblant Lisa og Lisbeth i kantinen på Blindern, og selv om vi ikke tilhører samme fag, opplevde jeg at mange av våre samtaler bar preg av en medstudentrelasjon mer enn en forsker-informantrelasjon.
(...)
En del av mine informanter hadde også publisert vitenskapelig materiale selv som jeg kunne lese. (...) Jeg opplevde ofte, som også Cicilie Fagerlid beskriver, at den antropologiske, radikale annerledesheten var fraværende, og at mine informanter var en del av det samme fortolkende fellesskapet som jeg er en del av (Fagerlid, 2005). (...) Skillet mellom den studerende og de studerte er derfor for meg et veldig kunstig skille.

Antropologens samiske bakgrunn var en "viktig portåpner for å komme i kontakt med folk". Mange var nysgjerrig på hvem hun var og forsøkte til og med "gjøre henne "mer" samisk og "en av dem". De mente at hun måtte få seg kofte, gå på samiskkurs og enkelte spøkte også med at hun burde gifte meg med en same, leser vi.

Som mange informanter, var antropologens familie fornorskede samer fra kysten av Vest-Finnmark og har også opplevd å bli beskyldt for å ikke være "ordentlig" same selv.

Innpass i miljøet fant hun via Samisk hus der hun ble satt opp som kafévakt noen lørdager. Slik hadde hun en naturlig rolle som hun kunne bruke til å bli kjent med folk. Etterhvert er hun blitt gode venner med mange av dem, har vært hjemme hos dem, har vært med på kafé, på bar, danskebåttur og shopping.

Men den aller første kontakten med miljøet fikk hun på nettet. Som Astri Dankertsen var også mange av hennes informanter aktive internettbrukere. Nyttig var spesielt www.samer.no, Oslo samiid searvis sider på nettet. "Noen tastetrykk, og jeg var midt i samenes Oslo", skriver hun.

Mer om internett og samisk identitet i del 4!

SE OGSÅ:

Å være moderne same i Oslo (Astri Dankertsens masteroppgave del II)

Masteroppgave: Å være same i Oslo (del 1)

Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet. Når informantens og antropologens kunnskapsprosjekter konvergerer