Homoseksualitet og islam: Hvorfor er viljen til ikke å vite så betydningsfull?

En del muslimske lesber og homser gifter seg med hverandre for å ivareta æren og for å kunne utfolde sin seksuelle identitet bak fasaden, skriver Unni Wikan i en kronikk i Aftenposten. Homoseksualitet blant menn er utbredt og akseptert i mange muslimske samfunn, men tabubelagt som sosialt tema.

Antropologen begynte å interessere seg for homoseksualitet blant muslimer for 30 år siden da hun gjorde feltarbeid i det sørlige Arabia, forteller hun:

Her, i et strengt kjønnssegregert samfunn, kom jeg uforvarende over følgende fenomen: en del menn som beveget seg ubesværet blant kvinner uten burka, og som ved bryllup sang med kvinnene, mens menn var musikanter.

De inngikk i en egen rolle, kalt khanith (fra arabisk for kvinnelig, svak) og sto tydelig frem i landskapet: Med pastellfargete kjortler (motsatt mennenes hvite), og kvinnelig mimikk og stemmeleie. Seksuelt inntok de den passive rollen i homoseksuelle relasjoner. Sosialt var de akseptert.

Khanith kunne gå inn og ut av rollen. Hvis en khanith ønsket å gifte seg, kunne han gjennomgå en sosial forvandling. Klarte han å deflorere (penetrere) bruden på bryllupsnatten, ble han der og da en mann sosialt sett. Kvinner måtte nå ha på burka foran ham.

>> les hele kronikken i Aftenposten

SE OGSÅ:

"Populært studium": Nyrevidert pensum i homoforskning

Kristne om hijab, sex og homofili

Intervju: Unni Wikan med planer om ny bok om innvandrermenn, ære og verdighet