- Kvalitetsreformen truer antropologifaget

Er det en god ide å studere så rask som mulig? Antropologene Knut M. Rio og Olaf Smedal frykter at kortere studietid fører til mindre kunnskap om Afrika, Østeuropa, Oseania og Amazonasområdene. Det som kan virke greit fra et økonomisk perspektiv kan være skadelig for vitenskapen, påpeker Rio og Smedal i lederen i den nyeste utgaven av Norsk antropologisk tidsskrift.

Allerede ifjor høst kritiserte Hedvig Bergem i et intervju med antropologi.info "kjappisantropologien":

Studentene blir nødt til å velge tema og region med tanke på hvor det ikke er for tidkrevende å få innpass eller hvor det ikke stilles for store krav til språkkunnskaper. En har rett og slett ikke nok tid til dette på feltarbeidet. Dermed er det en hel rekke regioner som er utelukket, hvis en ikke ønsker å benytte seg utelukkende av tolk. Det kan jo tenkes at dette er noe av grunnen til at så mange studenter velger å gjøre feltarbeid i Norge.

Rio og Smedal har i sin tid vært på feltarbeid områder som vil få mindre oppmerksomhet fra dagens studenter. De skriver:

Ut fra den klassiske antropologiske grunnholdningen at intet sosialt system er for «lite» eller «for langt borte» til å gjøres til gjenstand for seriøs faglig behandling (...) dro vi av gårde til deler av verden vi aldri hadde satt våre føtter i.

Som alle som har gjort noe slikt vet er det ingen stor glede å forsøke å forstå hva folk sier når man ikke kan språket deres. Og å lære det, tar tid. Fordelen vi hadde var at vi kunne tenke oss godt om før vi fant ut hva slags feltarbeid vi ønsket å gjøre, og hvor vi ønsket å legge det.

De kom til universitetet, skriver de, med helt andre planer enn å studere sosialantropologi. De lærte seg både det ene og det andre før de fant frem til dette faget. Dagens universitetssystem er ikke like fleksibelt:

Våre fullreformerte studenter forutsettes allerede før de kommer til universitetet å ha bestemt seg for hvilket bachelorstudium de skal begynne på. Gitt at de skal velge bort en rekke av de studieemnene det undervises i, kan de meget vel avslutte sin bachelorgrad i sosialantropologi uten å ha tatt eksamen i emner der klassiske temaer som økonomi, religion, politikk eller etnisitet er hovedsaken.

På dette grunnlaget skal de så – før opptak til mastergradsstudiet (slik er ordningen i Bergen og Oslo) – skissere hvor deres «praktiske metodekurs» skal finne sted og hva det skal dreie seg om. Sjansene for at det skal foregå på et språk studenten allerede kan, er overveldende.

Uansett har det aldri vært stilt noen formelle krav til studenters språkkompetanse. Hvis vi så tenker oss at dette går bra: at studiene gjennomføres på normert tid og karakteren blir god og den nybakte antropologen så søker – og får! – midler til å ta PhD-graden, så tyder all tilgjengelig empiri på at også doktorgradsfeltarbeidet foregår i et for kandidaten velkjent språkmiljø.

Hva er konsekvensen?

Vel, det betyr at det «globale mandatet» (for å si det litt høystemt) faget har, i Norge da er redusert til førstehånds kunnskap om de av verdens områder der det tales ett av de nordiske språkene, eller engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk og arabisk – eventuelt italiensk (eller, for å være nøyaktig, til førstehånds kunnskap om dem i de landende som taler disse språkene).

Vi vil ikke lenger ha antropologer med felterfaring fra for eksempel Amazonas, Øst-Europa, eller store deler av Afrika. Feltarbeid i Asia vil legges til steder som Singapore, eller til urbane strøk i for eksempel Malaysia, der den velutdannede middelklassen snakker flytende engelsk.

Hvem vil reise til Kaukasus? Hva er vitsen med å tilbringe seks måneder på Papua Ny-Guinea? Oseaniakunnskapen vil forvitre. Engasjementet for verdens urfolk – blant norske antropologistudenter har det lenge vært betydelig – vil kanskje opprettholdes, men uten stadig tilførsel av personlig tilegnet kunnskap om de samme urfolkene.

Om 20–30 år, spår Knut M. Rio og Olaf Smedal, vil norske sosialantropologer ikke kunne andre språk enn dem de kunne før de begynte å studere.

Hva skal så gjøres? Antropologene foreslår å legge – enda bedre – til rette for at bachelorstudentene tilbringer minst ett år ved et universitet i en del av verden der et av de "ukurante språkene" er hovedmediet. Men en kunne selvfølgelig også hente flere antropologer fra utlandet: "Sjansen for at norgesbaserte sosialantropologer som ikke har farsi som morsmål vil gjøre feltarbeid i Iran er minimal", avslutter de to.

Jeg fikk lov til å legge ut hele teksten

>> les hele lederen (pdf, 73kb)

SE OGSÅ:

Etter kvalitetsreformen: Like bra feltforskning på kortere tid? - Intervju med Hedvig Bergem

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og "normert tid"

Antropolog Olaf H. Smedal: Er utdanningen bedre?

- Kvalitetsreformen senker kvaliteten på utdanningen

- Studentane må ikkje bli oppgulpmaskiner