Hva har filmen "Kautokeino-opprøret" med innvandringsdebatten og Afghanistankrigen å gjøre?

Folk strømmet til kinoene for å se Nils Gaups film Kautokeino-opprøret. I en kronikk i Dagbladet sammenligner antropolog Ivar Bjørklund lederne for Kautokeino-opprøret med dagens selvmordsbombere.

8. november 1852 gikk en gruppe samer til angrep på det norske storsamfunnet personifisert av handelsmann, lensmann og prest i bygda Kautokeino.

Antropologen mener at opprøret har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre»:

Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

Vi har gjennom tidene mange eksempler på at undertrykte mennesker lager religiøs ideologi ut av sin fortvilte situasjon, forklarer han:

Historikere kaller gjerne fenomenet for Messianske bevegelser; koloniserte folkeslag som tar avstand fra hele modernitetsprosjektet og i stedet gir til kjenne åpenbaringer om jordens undergang, en apokalypse hvor de selv er Guds utvalgte mens undertrykkerne skal forgå i et evig mørke.

Så også med de vakte i Kautokeino. De avviste alle «djevelens herligheter», i følge dem selv gjaldt det verdslige lover, legetjeneste, klokker, bilder, griseflesk og sprit. Og ikke minst: Statens religion, dette «Stinkende Kadaver». De vakte mente seg «Hellige og Retfærdige», etter hvert også med «Lov til at dræbe andre Mennesker». Deres mål var «den uaandelige, uomvendte Øvrighed».

Antropologen knytter så filmen til Norges krig i Afghanistan og innvandringsdebatten. Norges utenrikspolitiske engasjement i dag “har ubehagelige likheter” med Norges moderniseringsprosjekt blant samene dengang:

Vi står for «sivilsasjon» og «demokrati» på samme vis som Høyesterett i 1854 ville hindre de vakte «med Vold og Magt … at tilintetgjøre al Civilisation». StatoilHydro, vår statseide økonomiske spydspiss i utlandet, har allerede pådratt seg anklager fra urfolk og menneskerettsorganisasjoner.

For å legitimere våre sivilisatoriske fremstøt, demoniserer vi gjerne motstanden gjennom merkelapper som «middelaldersk», «primitiv», eller vår hjemlige variant «fremmedkulturell». Den antatte mangel på «demokrati, humanisme og kunnskaper» – det være seg hos reindriftsamer eller Taliban – har gitt næring til moralsk ladede stereotypier og myter som vi omgir oss fritt med til daglig. «Overbeiting» i Finnmark har snart fått samme assosiasjonsdybde som «omskjæring». Hvordan de vaktes ettermæle ble håndtert i den norske offentlighet etter 1854, kan vi jo bare tenke oss.

De «faktiske hendelser» i Kautokeino for 150 år siden har klare paralleller til våre egne liv i dag og til våre myter om «de andre». Det er historien om hvilke desperate handlinger og tragedier som kan oppstå når undertrykte grupper utsettes for statsmaktenes sivilisatoriske prosjekter

>> les hele kronikken i Dagbladet

Det er en antropolog til som har skrevet et avisinnlegg. “Via kinolerretet og omtaler har folk flest endelig blitt kjent med en av de viktigste hendelsene i norsk samisk historie", skriver antropolog Øyvind Eggen i Nordlys. Men samtidig mener han at det religiøse innslaget (læstadianismen) synes noe underkommunisert i filmen. Og men når læstadianismen omtales i mediene, er det mange mistforståelser som rår.

>> les kronikken: Læstadianismen – ikke spesielt samisk

Eggen er forfatter av Troens Bekjennere. Kontinuitet og endring i en læstadiansk menighet. Jeg har omtalt hans oppgave i teksten Der religionen skiller bygda

OPPDATERING 17.2.08: Odd J. H. Marakatt Sivertsen er ikke enig i Eggen, se Læstadianismen – samisk bakgrunn (Nordlys 16.2.08)

Nesten samtidig dukket det opp en kronikk i Nationen, skrevet av tidligere redaktør i Nordlys, Ivan Kristoffersen, som påpeker det samme: “Kunne samene gått mot prest, lensmann og handelsmann uten følelsen av et politisk eller religiøst fellesskap?”

>> les kronikken En tåre for historien

Filmen har fått mye mediedekning og flere aviser supplerte med bakgrunninformasjon om opprøret. Her et utvalg:

Rolf Edmund Lund: Det blodige opprøret. Hva skjedde egentlig i Kautokeino kirkested 8. november 1852? (Altaposten, 14.1.08)

Bård A. Berg: Kautokeino-opprørets bakgrunn: Hvordan kunne det skje at et fredelig folkeferd som reindriftssamene gikk til voldelig opprør mot norske myndighetspersoner? (Nordlys, 17.1.08)

Ole Henrik Magga: Det var ikke europeiske revolusjonstanker, men lokalt sosialt opprør og Læstadius som var inspirasjonen til Kautokeino-opprøret (Klassekampen, 8.1.08)

Sår som aldri gror: Inger Elin Utsi er kjent som en tøff journalist, men ved grava til opprørsleder Aslak Jakobsen Hætta blir hun overmannet av sterke følelser (Altaposten, 15.1.08)

Selvfølgelig eksisterer det en Wikipedia-artikkel om opprøret, dessuten en nettside om opprøret av Statsarkivet i Tromsø. Det fins også en doktoravhandling om opprøret, skrevet av den hollandske sosialantropologen Nellejet Zorgdrager, se sak i Dagbladet De helliges opprør.

OPPDATERING (7.2.08): Filmen er ikke akkurat reklame for Den norske kirke. De samiske opprørerne med halshogd med Kirkens velsignelse (i dobbel betydning). Fredrikstad Blad har snakket med professor i teologi Kjetil Hafstad om det som skjedde i 1852 >> les “Kirken var kongens representant”

Mer om filmen:

– Radikal historieomskrivning: VGs Anders Giæver mener filmen om Kautokeino-opprøret er et forsvar for fundamentalisme og terrorisme (Altaposten, 28.1.08)

Samisk rettferd: I filmen om tragedien i Kautokeino blir sameopprøret rettferdiggjort som ei uunngåeleg hending (Cathrine Brøymer i Dag og Tid 18.01.08)

Kautokeino-opprøret: Frigjøringsteologi på samisk (Kjetil Johansen, Nekropolis / Ny Tid 27.1.08)

– Bare ofre i Kautokeino-opprøret (NTB/ Filmweb, 21.1.08)

Kautokeino-opprøret: Hjerteskjærende og sjeldent (NRK Sami Radio, 18.1.08 - med linker til flere andre NRK-saker om filmen)

Kautokeino-opprøret: Sterk og tankevekkende (Dagbladet, 17.1.08)

– Min vanskeligste film - Intervju med Nils Gaup (Altaposten, 17.1.08)

Lager film på et av de største samiske dramaer noensinne (antropologi.info, 27.3.06)