Hvorfor er barnløshet et tabu?
Det er ikke mange antropologistudenter i Norden som blogger om faglige ting. Assad Nasir er en av dem, og i det siste innlegget kommenterer han Knut Olav Åmås’ spennende kronikk De frivillig barnfrie.
Det er et av de største tabu i vårt samfunn i dag å tenke: Jeg ønsker meg ikke barn. Assad Nasir peker på at Norge ikke bare har et av de høyeste andel fødende kvinner blant befolkningen. Norge ligger også på verdenstoppen i adopsjon. Han mener frivillig barnløshet har blitt mer tabubelagt fordi det ikke lenger finnet en “legitim” grunn for ikke å ha barn eller å ikke ville ha barn:
Bioteknologien har gjort det mulig for en kvinne som naturlig ikke kan få barn nettopp å kunne få barn, og velferdsordninger som fødselspermisjon, barnehage osv. har gjort det mulig for kvinner å ha barn samtdig som å ha karriere.
Skal en trekke det litt langt, og jeg velger å gjøre det her, så kan en påstå at kvinnefrigjørerne, som i all hovedsak har bestått av kvinner selv, har tapt kampen for sine egne kjønnsfeller. Kvinnen har frigjort seg økonomisk, til en viss grad, men parolen om å bestemme over egen kropp virker i denne sammenhengen totalt mislykket. Det normative kravet om å ønske seg barn og få barn kan sees på som overstyrende “sjølråderett over egen kropp” når de frivillig barnfrie fremstilles som “unormale” av majoriteten, eller de barnekjære kvinners hegemoni.
>> les hele saken på Assad Nasirs blogg
Antropolog Malin Noem Ravn har kommet til en lignende konklusjon, se - Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne
