Verdensmusikk = ideologisk styrte kulturmøter?

Antropolog Anne Ellingsen forsvarte nylig sin doktoravhandling Music and Ethnic Integration in Norwegian State Policies. Hun har tatt for seg Rikskonsertenes satsning på verdensmusikk som middel til
integrering. På fusion-konserter opptrer musikere fra forskjellige land samtidig. Slikt samarbeid skal gi tverrkulturell forståelse.

En fin tanke som sjelden blir realitet ifølge Ellingsens kronikk i Aftenposten. Det er først og fremst hvite mennesker som oppsøker slike konserter. Og mange musikere mente rammen er begrensende:

Mange av musikerne jeg har intervjuet, fremhevet at tverrkulturelt samarbeid i musikk kan fungere. De sa de først var positive til samarbeidsprosjekter, men at de etter hvert opplevde formen som begrensende. De var kritiske til at det ofte manglet tid til å øve sammen når musikere fra ulike tradisjoner skulle møte hverandre. De etterlyste også mulighet for et reelt valg mellom fusionprosjekter og andre konsertformer.

Både innvandrermusikere og norskættede artister uttrykker gjerne frustrasjon over ikke å få rom til å formidle sin musikk uten å delta i “integrering". Også publikum kan reagere på noe de oppfatter som rutinemessig bruk av et “politisk korrekt” konsept.

Fokuset på etnisitet innen musikkmiljøet er tvilsomt. Musikk har alltid vært “flerkulturell":

I internasjonalt musikkliv har utøverne ofte ulik etnisk bakgrunn. I markedsføringen av for eksempel Operaens ensembler, er allikevel artistenes etniske bakgrunn av underordnet betydning, mens musikken står i fokus.

Markedsføring av “verdensmusikk", derimot, fremhever utøvernes etnisitet. Reklame for samarbeidsprosjekter understreker at musikere fra ulike etniske grupper opptrer sammen. Her er fokus på at artistene faktisk kan samarbeide. Konsertene fremstilles som “grenseoverskridende” fordi de krever kommunikasjon på tvers av etniske skillelinjer.

Fusjonstilen ser hun som et symbol på velferdsstaten:

Som i et slags musikkens svar på Kardemomme by samarbeider vestlige og ikke-vestlige musikere på scenen. Slike forestillinger gir inntrykk av en kompetent og effektiv integreringspolitikk i et økende fragmentert, fleretnisk samfunn.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Bildet øverst har jeg tatt på Folkemusikkfestivalen i Førde i 2005. Jeg skrev om slike fusjonprosjekter i teksten Globalisert folkemusikk. For kritikk av begrepet “verdensmusikk", se teksten Vi er alle fra Afrika.