Thomas Hylland Eriksen: Hvordan kan vi fornye innvandringsdebatten?

I Dagbladet skriver Thomas Hylland Eriksen om epostene han får fra bekymrede borgere som mener antropologen har et for optimistisk syn på innvandring. Og han reflekterer over innvandringsdebatten som har endret seg lite de siste 20 årene.

Frontene er nok blitt hardere, men debatten har vært preget av resirkulerte argumenter, skriver han. Grunnene er mange. Det som kunne bringe debatten framover er kanskje litt mindre skråsikkerhet i forhold til sin egen posisjon og mindre bastante påstander.

Antropologen tok selvkritikk etter en lektor fra Groruddalen ringte:

Han hadde sett at jeg hadde omtalt de siste åras innvandring som «forbausende smertefri», og reagerte på denne formuleringen, på bakgrunn av de sosiale problemene i dalen. Gutter dropper ut av skolen og havner i dårlig selskap, jenter blir holdt innendørs og får gode karakterer men lite personlig frihet; det er gjensidig forakt ikke bare mellom etnisk norske og innvandrere, men også mellom ulike innvandrergrupper; og så videre.

Alt dette er sant (selv om det også er mange andre historier om Groruddalen som er like sanne), og jeg skammet meg litt over å ha uttrykt meg så demonstrativt optimistisk i avisa. Det er nemlig problemer av denne typen, og ikke luftige fantasifostre av typen «islam» eller «muslimer», det er verdt å diskutere løsninger på.
(…)
Omtrent her kunne en konstruktiv debatt om det nye Norge begynne – ikke med besvergende skrekkscenarier som bare er egnet til å skape mistenksomhet og frykt; men heller ikke med konfliktunnvikende idyller som få kjenner seg igjen i. Det er bare hvis man klarer å holde flere tanker i hodet på én gang at man kan se det nye Norge tydelig: de tragiske enkelthistoriene som populismen livnærer seg av, er sanne, nøyaktig like sanne som de uventede suksesshistoriene. Det meste befinner seg et sted midt imellom.

>> les hele saken i Dagbladet

I tillegg burde vi tenke mer komparativt i innvandringsdebatten, sa Thomas Hylland Eriksen og Sharam Alghasi da de presenterte sin nye bok “Paradoxes of Cultural Recognition".

Når vi diskuterer “parallelsamfunn” og “ghettodannelse” kunne vi ta en titt til USA. Der blir medlemskap i etniske, religiøse og andre communities” sett på som viktig vei til integrering.

Når vi diskuterer hijab, kan vi ta en titt på bunadenes popularitet, mener antropologen. Ser vi fellesstrekk? Uttrykker bunadens og hijabens popularitet noe av det samme? Det at “vi er blitt postmoderne mennesker, sitter foran datamaskinen halve dagen, ser på amerikanske tv-serier og spiser internasjonal mat, men at vi ikke har glemt hvor vi kommer fra og hvor vi har vår lojalitet"?

>> les mer om den nye boka “Paradoxes of Cultural Recognition”