Antropologi og konflikt: "Bare det å skrive om det er viktig"

Jeg har begynt å jobbe for Sosialantropologisk institutt i Oslo (SAI) og intervjuet Nerina Weiss. Hun holder på å avslutte sin doktorgrad om konflikten i de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia.

Det er i et område som har vært forbudt for utenlandske forskere inntil nylig, og tyrkiske forskere har fått munnkurv. Men folk har et stort behov for å fortelle hva som har skjedd. Bare det å skrive om det er viktig, sier hun. Og noe av det viktigste er å dekonstruere kategoriene ofre og overgripere, å få fram de mange stemmene som ikke blir hørt. Nerina Weiss etterlyser dessuten mer diskusjon om forskningsetikk i konfliktsituasjoner.

>> les hele intervjuet

Antropolog Kristina Johansen samler også historier om en voldelig konflikt. Hun har forsket og jobbet mye i Colombia. Høsten 2004 leverte hun ved Universitetet i Bergen hovedoppgaven ”Som i en boble. Velstående colombianere – vold, usikkerhet og kamp om rom“. I det siste har hun igjen reist rundt omkring i landet og lagt ut mange reportasjer på bloggen sin – på både spansk og norsk.

Også hun skriver om glemte historier og uhørte stemmer. “Hvordan kan jeg si til Blanca at hennes historie – drapet på datteren, flukten fra hjembyen og mangelen på rettsforfølgelse av de ansvarlige – ikke har noen nyhetsverdi i Norge?”, spør hun i teksten Drap uten nyhetsverdi.

I San Onofre: Motstandskamp og glemt historie forteller hun blant annet om Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer. Det er “en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt": Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter.

“Jeg har så mange historier jeg ikke vet hvordan jeg skal formidle”, innrømmer hun i et tidligere innlegg kalt “Minnenes veier”:

Det er så vanskelig å snakke om forfølgelsen og volden, det skitne spillet til myndighetene – som sier én ting og gjør noe helt annet – uten at det bare framstår som en surrealistisk, uforståelig verden som alltid har vært og alltid vil være voldelig. Når jeg rusler nedover Bogstadveien føler jeg meg fremmedgjort i mitt eget land.
(…)
Når jeg observerer fredelige landskap i Norge, klarer jeg ikke helt å glemme at det fins andre byer, skoger, elver og landeveier hvor folk sliter, hvor folk prøver å gjøre noe med situasjonen sin, og stadig blir slått ned på i dette forsøket. Jeg tenker at jeg har fått høre disse historiene, og at det ikke bare er for å bære dem med meg der jeg sitter på en eller annen buss, et eller annet tog og minnes.

SE OGSÅ

Fra akademia til menneskerettsarbeid: “Nesten glemt hvordan det er å brenne for noe”

– Føles bra å anvende antropologien i konfliktsituasjoner: Intervju med Ingvild Solvang

Få utstillingsobjektene til å snakke! Intervju med Daniel Winfree Papuga om antropologi og “oral histories”

“Voices”: Anthropologist publishes Palestinian women’s histories

Antropologer forklarer volden i Jamaica

Hva sier forskere om Gaza-krigen?

Antropologer: – Regnskogvern forverrer Kongokonflikten

Kvinner: Ikke ofre, men aktive krigsdeltakere

Conflict Resolution and Anthropology: Why more scholarship on violence than on peace?