Ingen satsing på unge norske antropologer?

3.7.06: se oppdateringen lenger nede!

Frustrasjonen er stor blant de yngre forskerne ved Sosialantropologisk institutt ved UiO fordi utlendinger ble ansatt, melder Klassekampen. For første gang på åtte år var det utlyst ledige stillinger. Ingen av de norske søkere ble ansatt, alle tre stillinger gikk til tyskere, skriver avisa.

Det var åtte søkere. Både de tre tyskere som fikk stillingene og tre norske søkere hadde sine doktorgrader fra England. Likevel mener Thorgeir Kolshus, tillitsvalgt for de midlertidig ansatte, at problemet er den manglende "gjennomstrømmingen" i det norske utdanningssystemet: Det tar for lang tid å bli ferdig med doktorgraden.

Til Klassekampen sier han:

De som er utdannet i England er ferdig med master når de er rundt 24. Så går de direkte til doktoravhandlingen og er ferdig før de er 30. I Norge tar dette mye lenger tid. Komiteene har også lagt stor vekt på tidlig internasjonal publisering etter doktorgraden. De fleste norske med publisering etter doktorgraden har grunnet mangel på rene forskerstillinger måttet skrive oppdragsrapporter, som ikke egner seg for internasjonal publisering. (...) Vi ender opp med å belønne valg som innebærer å velge bort Norge.

Men han tror at situasjonen vil bli bedre for søkere med norsk utdanning: "Vi legger vekt på å få de unge rask gjennom".

Instituttbestyrer Aud Talle forklarer ansettelsesprosessen slik:

Vi kan ikke, om vi vil ha et internasjonalt, konkurrerende universitet, ta våre "egne" fordi de er våre "egne". (...) Det var en svært åpen situasjon, og etter intervjuene og seminarene de innstilte holdt, endte vi opp med en innstilling hvor vi ansatte tre personer som alle arbeider i England, men som tilfeldigvis er etnisk tyske. De har slått gjennom i England, et land med svært sterk konkurranse. Vi skal være glade for at vi har fått disse kapasitetene. Vi er pålagt å lyse ut våre stillinger internasjonalt. Dette har vi også gjort, og derfor har vi også fått svært kompetente personer.

Vi som står utenfor det hele kan lure på: Slutter solidariteten med utlendinger når en blir rammet selv? Bør ikke akademia være internasjonalt orientert, at det er en selvfølge at en studerer et par semester i utlandet? Er universitetet en fabrikk som produserer studenter og stipendiater? Er det nå blitt en vedtatt sannhet at det er en fordel å studere så fort som mulig? Blir en klokere av det? Blir masteroppgavene bedre, teoriutviklingen?

Saken finnes kun i Klassekampens papirutgave.

OPPDATERING (3.7.06)

I en epost til meg forklarer Thorgeir Kolshus at saken forholder seg litt annerledes enn gjengitt i Klassekampen. Jeg oppsummerer: Det er ikke snakk om en konflikt. Kritikken retter seg ikke mot å ansette utlendinger. Hovedpoenget er at forskjellene i utdanningssystemene er store i Europa og at nordmenn kommer til å tape i konkurransen slik den er lagt opp nå: Ved ansettelser tar en nemlig for lite hensyn til nasjonale forskjeller/prioriteringer/begrensinger. Kritikken retter seg heller mot at en ikke legger større vekt på disse nasjonale forskjellene og begrensninger.

SE OGSÅ:

Blir ikke klokere av å studere raskere: Antropologi og "normert tid"

Opprop: Forskningsfinanseringen en trussel mot vitenskapen og demokratiet

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Hva skal det bli av alle sammen? Thomas Hylland Eriksen om det økende antallet folk med doktorgrad

Hva er veien til en stilling innenfor akademia?